Jeg er høgskolelektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand, og har en mastergrad innen kommunikasjon og etikk. Min arbeidserfaring omfatter både undervisning og ledelse i skoleverket, med tilsettelser i høgskole/universitet, videregående skole og folkehøgskole, samt praktisk medie- og kommunikasjonsarbeid, da særlig innen journalistikk, fotografering, trykte medier og web-kommunikasjon.

Jeg har fotografert siden slutten av 60-tallet da jeg kjøpte mitt første kamera for 20 kroner, og tjente mine første kroner på fotografering ved å selge leirskolebilder til klassekamerater i ungdomsskolen, den gang bilder i svart-hvitt som jeg hadde fremkalt og kopiert selv fra 135-film eksponert i et Agfa Silette I. Dette Agfa-kameraet var det første jeg hadde som var utstyrt med mulighet for å velge blenderverdi og lukkertid, og det kan vel dermed sies at det må ta en god del av æren for at jeg ble kjent med fotokunsten. Senere ble det kjøp av speilrefleks, et Praktica LTL med et par objektiver, for konfirmasjonspengene. Etter dette ble det flere analoge speilrefleks før jeg gikk til anskaffelse av min første digitale speilrefleks i 2004, en Canon EOS 300D. Senere fulgte 20D, 5D, og så langt en 5D mk3. Mørkeromsutstyret solgte jeg for en god del år siden, og i dag arbeider jeg kun digitalt.

Det grunnleggende innen fotografering og mørkeromsarbeid lærte jeg av min far som var en ivrig hobbyfotograf, men ut over dette er jeg i hovedsak selvlært som fotograf, utenom et kurs i studiofotografering, og en workshop med fotograf Morten Krogvold i Vågå på begynnelsen av 90-tallet. Den digitale fotograferingens verden har jeg tatt meg fram i selv, og jeg har hatt diverse nettsteder for bildene mine siden slutten av 90-tallet, de første snekret hjemme og overført til server via FTP, med digitaliserte lysbilder scannet på en Agfa-scanner.

Fotografisk ethos
Hvem er jeg som fotograf? Den som søker seg gjennom galleriene på nettstedet mitt i dag, vil se at jeg ikke har noen tydelig bildestil. Jeg tar bilder av litt av hvert, og bildene er mer eller mindre dokumentariske i formen. Mange fotografer gir andre råd om å finne sin stil. Jeg har mer tro på at man har en bredere tilnærming og prøver seg på forskjellige motiver og situasjoner, så kan en viss stil heller få komme etter hvert. Som mine gallerier viser blir det mest natur og landskap for min del. Det kommer vel for det meste av at jeg trives godt ute i skog og mark, og at fotograferingen har stor betydning for meg som avkobling. Samtidig har jeg kommet til at jeg har særlig to ønsker med bildene mine, for det første å ta naturen med meg hjem så uberørt av kameraet som mulig for senere å kunne gjenoppleve, og for det andre å kunne presentere natur og landskap på en slik måte at også andre kan få en opplevelse av å være der.

Jeg synes også at det å ta «kunstbilder» og «abstrakte» bilder er mest spennende og utfordrende når de samtidig kan sies å være dokumentariske. Gode, kunstneriske bilder er etter mitt skjønn enten dokumentariske i sitt vesen, eller så må de skille seg ut fra det dokumentariske på helt andre måter enn at man bare kjører opp fargemetning, kontrast osv. Hvor ligger kunsten i det?

Med andre ord, bildene som finnes i mine gallerier er dokumentariske. Ingen av bildene er arrangert. Det er mer spennende å fange de virkelige øyeblikkene. Det bildene viser er bestemt av lysforholdene, avstanden til motivet, brennvidden, og kamerainnstillingene. Etterarbeid er begrenset til evt. beskjæring, og justeringer av den originale informasjonen i bildefilene, slik som nivåer, farger og skarphet, for å få et så realistisk uttrykk som mulig, noe et kamera ikke uten videre kan gi.

De eneste filtre som er brukt er UV (ofte), en sjelden gang polarisasjonsfilter (ups! virkelighetsmanipulering), og gradert/ugradert gråfilter. Ved ekstremt toneomfang i motivet velges ofte å framstille HDR-bilde (High Dynamic Range) basert på flere eksponeringer fra samme situasjon, slik at det er mulig å få med detaljer i både dype skygger og ekstremt lyse deler av motivet.