I forlengelse av forskningen på hvordan seere opplevde nettgudstjenester under koronapandemien, valgte førstelektor Hans-Olav Hodøl ved UiA og jeg å se nærmere på forholdet mellom seernes opplevelse av nettgudstjenestene og hva Den norske kirke sier om formålet med gudstjenesten som sådan. Resultatet av forskningen ble publisert i en artikkel med samme tittel som ovenfor i Teologisk tidsskrift høsten 2022. Studien viser at nettbaserte gudstjenester i betydelig grad kan tjene formålet med gudstjenestefeiringen, slik kirken beskriver dette, dersom produksjonen legger til rette for det.
Våren 2020, mens koronapandemien satte et sterkt preg på alles tilværelse, gjorde jeg og førstelektor Hans-Olav Hodøl ved UiA en undersøkelse blant seere av gudstjenester som ble tilbudt på nettet i den tiden kirkene måtte holde sine dører stengt. Formålet med forskningen var å finne ut hvordan gudstjenesten oppleves via en skjerm. Vi fant ut at seere ønsker gjenkjennelighet med ordinære gudstjenester, men at de også er opptatt av at gudstjenestene som sendes er tilpasset det faktum at seersituasjonen er veldig forskjellig fra det å oppholde seg fysisk i et kirkerom under en gudstjeneste. Forskningen ble publisert under samme tittel som ovenfor i tidsskriftet Kirke og Kultur våren 2021.
Nedenfor gjengis et innlegg jeg hadde i avisen Dagen 23. september 2022.
Biskop Solveig Fiske mener at «problematiske» utsagn og fortolkninger i teaterstykket «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning», som har blitt vist i kirker i hennes bispedømme, ikke blir stående alene siden de «blir framført på et særskilt sted som formidler troen igjennom hele sin arkitektur og sitt interiør» (Dagen, 21.09). Men er det virkelig så enkelt?
Det ligger i vår natur å tolke synsinntrykk og bilder. Det er noe vi må gjøre for å finne en forståelse av verden og orientere oss i den. Det er neppe tvil om at det vi ser kan skape undring. I Bibelen leser vi at skaperverket taler (Salme 19). Gud kan tale til mennesker på andre måter enn gjennom ord. Guds veier er uransakelige, og man kan umulig påstå at Han ikke kan bruke noe i den synlige og konkrete verden for å tale.
Bildene i vår ordinære hverdag er temmelig hjelpeløse i seg selv når noe abstrakt skal fortelles. Jeg pleier å si til mine studenter at bilder i seg selv ikke kan si et kløyva ord (så lenge de ikke avbilder skrift). Det er et bedrag at et bilde kan si mer enn tusen ord. I England derimot har de skjønt det: “A picture is worth a thousand words”. Bildet er verd mange ord, i prinsippet uendelig mange, men disse ordene må ytres av noen som ser bildet. Bildet er en ressurs for mening, men det vil ha mer eller mindre ulike meninger blant alle som ser på det. Et bilde vil kalle fram følelser og historier som er ulike fra person til person. Ofte kan følelsene og historiene være svært like, men utenom det rent menneskelige som skaperen har utrustet oss med, er det i stor grad kulturelle verdier og konvensjoner som gjør at bilder kan forstås mer eller mindre likt, og dermed også gjør at de kan brukes til å kommunisere noe med. Uten slike felles verdier og konvensjoner mellom sender og mottaker fungerer bilder hjelpeløst dårlig til å kommunisere noe, det vil si: utenom når de forteller hvordan noe eller noen ser ut. Til det er særlig fotografiske bilder helt uovertrufne. Når det gjelder å bli tillagt mening ut over det vi sanser med øynene, derimot, vil de være mangetydige.
Dette betyr i praksis at hvis stenene i kirkeveggene skal kunne tale de «problematiske» utsagn midt imot, så må den som forholder seg til arkitekturen og interiøret allerede besitte kunnskap om Guds ord, og videre sitte med erfaringer fra kirken som knytter Ordet og den fysiske rammen sammen. Arkitekturen må være en del av det som har bidratt til å konstituere troen og trosutøvelsen for vedkommende. Det samme gjelder for den saks skyld naturalistiske bilder som viser noe fra bibelhistorien. Uten å kjenne historien på forhånd er det umulig å vite hva man skal lese ut av et bilde av Jesus på korset i Elverum kirke, eller at Kristus er trøsteren i alterbildet i Sand kirke.
Hvis den som ser «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning» ikke kjenner Guds ord, og ikke vet spesifikt hva Ordet sier om det som er «problematisk» i stykket, vil arkitektur forbli arkitektur, og interiør forbli interiør. Mest sannsynlig vil tilskuere som reagerer på det «problematiske» gjøre det ut fra sin bibelkunnskap og personlige tro, uavhengig av lokalet. Jeg vil tro at disse tilskuerne tvert imot gjerne reagerer enda sterkere nettopp fordi noe ubibelsk framføres i gudshuset som er en kjær del av deres trosutøvelse.
For de helt kirke- og kristendomsfremmede vil kirkerommet mest sannsynlig ikke være noe annet enn en eksotisk og stemningsskapende ramme omkring en forestilling som får forkynne sitt ubibelske budskap uten motforestillinger.
Hva så med de som vanligvis ikke går i kirken, og ikke kjenner Guds ord så godt? Jo færre opplevelser de har fra gudstjenester, og jo mindre de kjenner Guds ord, jo mindre vil arkitektur, utsmykninger og malerier kunne bidra med noe korrektiv til det som framføres i kirken. For de helt kirke- og kristendomsfremmede vil kirkerommet mest sannsynlig ikke være noe annet enn en eksotisk og stemningsskapende ramme omkring en forestilling som får forkynne sitt ubibelske budskap uten motforestillinger. Da vil ikke forestillingen stå «i en ramme av tro og kristen formidling», som Fiske skriver i Dagen 21.09.
Dette betyr ikke at vi skal undervurdere den materielle/estetiske dimensjonen i trosutøvelsen. Det er innlysende at den har betydning, og dens betydning for folk kommer da også tydelig fram i forskning jeg selv har vært med på. På den annen side må man ikke overvurdere det materielle og det estetiske sin evne i seg selv til å forkynne troen, eller gå i rette med vranglære. Arkitekturen og kunsten kan ikke åpne opp eller utvide andre horisonter enn de horisonter som de besøkende selv besitter og kirken forkynner. Det vil til syvende og sist være den enkelte tilskuer, ikke kirkerommet i seg selv, som avgjør om «evangeliet etter Jesus» får lyde uten motforestillinger, i alle fall så lenge Gud ikke griper inn og lar stenene rope.
Er det i det hele tatt mulig å ta bilder av klimaet? Et nylig oppslag på NRK.no om «sterke klimabilder» trigget meg til å skrive dette innlegget om fotografisk dokumentasjon av klima, et tema som ikke har blitt mindre aktuelt med årene.
Det første spørsmålet vi må stille oss er altså om det i det hele tatt er mulig å ta bilder av klimaet. Store Norske Leksikon definerer klima som det typiske «værmønsteret», som for eksempel «gjennomsnittlig» nedbørsmengde, eller «hvor ofte» det blåser kraftig. Dette betyr at skal vi kunne si noe om klima, må vi følge med over tid. Det er dermed per definisjon ikke mulig å ta et bilde av klimaet, eller klimaendringer, og langt mindre årsakene til endringer i klimaet. Om man kaller seg klimafotograf aldri så mye, kan man faktisk ikke håpe på noe bedre enn å ta et bilde av været. Med andre ord: Det finnes per definisjon ikke klimabilder i og for seg. Men det finnes mange bilder som kan vise følger av klima, eller som vi kan lese klima og klimaproblematikk inn i.
Om man kaller seg klimafotograf aldri så mye, kan man faktisk ikke håpe på noe bedre enn å ta et bilde av været.
Skjermbilde fra Aftenposten
Et svært mye brukt bilde i forbindelse med klimaspørsmål er Arne Nævras bilde av en isbjørn som har klatret opp på en isklump som flyter i vannet. Et omvendt bildesøk på TinEye på internett resulterte per dato til noe over 4 800 treff på bildet. I følge Aftenposten skal Arne Nævra ha uttalt følgende da bildet kom på 2. plass i kategorien «Vår verden» i fotokonkurransen Shell Wildlife Photographer of the Year 2007: – Båten vår var langt fra land og fast is da et isberg med merkelig last dukket opp. Den unge isbjørnen svømte til slutt bort fra den smeltende livbåten, men bildet viser med all tydelighet hvordan klimaendringene påvirker Arktis.
Her må vi nok ut fra et rent bildefaglig perspektiv arrestere Nævra for å ha påstått noe han ikke hadde dekning for å si. Det eneste bildet kan vise med «all tydelighet» er en isbjørn som sitter på en klump av is som flyter i vannet. Alt som har med klima og klimaendringer å gjøre er lest inn av Nævra, og senere så uendelig mange andre. Selv Klimarealistene, som tilbakeviser at klimaendringene i hovedsak er menneskeskapt, leste så mye klima inn i bildet at de ifølge klikk.no måtte påstå at det var «photoshoppet og forfalsket», noe Nævra tilbakeviste.
Bildetekster er manipulasjon Selv om bildet i seg selv ikke skulle være manipulert, skjer det i vid forstand manipulasjon i forbindelse med bruken av bildet, manipulasjon da forstått som det «å lede eller påvirke noen i en bestemt og ønsket retning, ofte på en skjult måte», som definert av Store Norske Leksikon. Slik manipulasjon er ofte beint fram nødvendig, for eksempel i avisene der en bildetekst skal lede leseren fram til en riktig tolkning av bildet, rett og slett fordi bildet er mangetydig og vi er bildetolkere som av natur setter i gang med å tolke. Når vi allerede i utgangpunktet er tilbøyelige til å tolke mer inn i et bilde enn det kan være grunnlag for, skal det gjerne også svært lite til for å påvirke oss til å tolke langt mer inn i bildet enn det er saklig grunnlag for. Det er dette som skjer når Nævra går foran og leser klimaendringer inn i bildet med isbjørnen. Innholdet kobles til et narrativ, en større fortelling, en virkelighetsoppfatning som svært mange etter hvert har akseptert. Når slik aksept allerede er til stede hos leseren, svelges påstanden om bildet desto lettere.
Bjørnen fristet av matlukt Arne Nævra sa til klikk.no i 2016 at han ble både sint og oppgitt da han ble beskyldt for å ha manipulert bildet, og at han vurderte nærmest å saksøke for injurierende påstander. Det kan vi forstå siden han er «brennende opptatt av etikken rundt naturfotografering». Men hva med etikken rundt bruken av naturbilder? Jeg tviler ikke på at Nævra kan ha god samvittighet med tanke på manipulasjon av bildet, men jeg ønsker å tro at hans moralske kompass har gitt ham en noe klam følelse med tanke på hvordan bildet har blitt brukt, sett i lys av hva som egentlig skjedde, – sitat Nævra til klikk.no: «Dette var en yngre bjørn som var litt nysgjerrig. Den kjente godlukter fra båten og klatret nok opp for å kunne lukte bedre.» Så var isklumpen likevel ikke den «smeltende livbåten» som Nævra ledet oss til å tolke den som.
Ekte bilde, forfalsket betydning At bildet har et stort potensiale som symbol i kommunikasjonen av global oppvarming, det har historien tydelig vist. Har man en agenda, griper man til de verktøy man har, og man ser ikke så lett at måten verktøyet brukes på kan være usaklig. Mens de som ser for seg en kommende klimakrise finner slik bildebruk å være helt naturlig og riktig, vil meningsmotstandere ikke se annet enn manipulasjon og propaganda. Etter mitt skjønn var det riktig av Klimarealistene å reagere på bildebruken, men de reagerte på feil måte. Det vil si, da Klimarealistene brukte ordet forfalsket, slik klikk.no refererer, så hadde de noe rett i det. Om ikke bildet er forfalsket, så forfalskes bildets innhold i det øyeblikk publikum tenker at isbjørnen har klatret opp på klumpen på grunn av klimaendringer, enten folk skulle komme til å tenke det selv på bakgrunn av klimadekningen vi har hatt i mediene de senere årene, eller de blir åpenlyst forledet til å tenke det.
Bildestørrelse og oppløsning er to begreper som fort kan skape forvirring i forbindelse med digitale bilder. Årsaken er at de hver for seg kan vise til helt forskjellige ting, og i noen tilfeller også handle om det samme.
Bildestørrelse brukes som betegnelse på:
Antallet bildepunkter i et bilde
Størrelse på bildet ved utskrift
Hvor mye lagringsplass bildet tar på minnekortet eller datamaskinen.
Oppløsning brukes om:
Antallet bildepunkter i et bilde
Hvor mange bildepunkter man har per cm eller tomme ved utskrift
Med et kamera med en sensor på 20 MP (megapiksler) kan du ta bilder med rundt regnet 20 millioner bildepunkter. Jo flere bildepunkter du har, jo større må da bildet selvsagt bli. Samtidig er det slik at jo flere bildepunkter et bilde har, jo flere detaljer kan det gjengi. Jo flere detaljer et bilde kan gjengi, jo bedre oppløsning har bildet. Figur 1 viser begge forhold: Flere bildepunkter gir både større bilde og bedre oppløsning.
Figur 1.
Ved utskrift handler naturlig nok bildestørrelse om hvor stort bildet blir i cm eller tommer (2,54 cm per tomme). Også her handler oppløsning om hvor mange detaljer som gjengis, men nå forstått som en kvalitet bestemt av hvor mange bildepunkter utskriften har per cm eller tomme. Jo flere bildepunkter per cm/tomme, jo bedre oppløsning. Dersom man forsøker å skrive ut et bilde i en størrelse som er for stor i forhold til antall bildepunkter i bildet, vil man kunne se bildepunktene som større eller mindre ruter. Dette skjer fordi de relativt få bildepunktene som bildet har, må forstørres for at de skal fylle tilstrekkelig med plass for at bildet skal bli stort nok.
Med andre ord, jo større et bilde er i antall bildepunkter, jo større format kan det skrives ut i med god gjengivelse av detaljer. La oss tenke oss at hver rute som bildene i figur 1 er satt sammen av representerer 100 bildepunkter. Da vil det minste bildet være 6 x 100 bildepunkter = 600 bildepunkter bredt. Beste trykkekvalitet i ukeblad/magasin krever rundt 300 bildepunkter per tomme. Med andre ord ville det minste bildet bli 600 bildepunkter : 300 bildepunkter/tomme = 2 tommer bredt (5,08 cm). Det største bildet ville være 20 x 100 bildepunkter = 2000 bildepunkter i bredden, med en trykkestørrelse på 2000 bildepunkter : 300 bildepunkter/tomme = 6,7 tommer (16,9 cm). Det er altså antallet bildepunkter som i stor grad avgjør kvaliteten på trykk i forhold til trykkestørrelsen, i alle fall i utgangspunktet. Kvaliteten på bildepunktene og på papiret spiller også inn.
Merk at bildepunktene må stå mye tettere i en utskrift enn på skjerm, for å si det slik. Med en skjermoppløsning på 1920 bildepunkter i bredden, vil et bilde med samme antall bildepunkter, fylle hele skjermen (i prinsippet uansett skjermstørrelse), mens bildet trykket i beste kvalitet vil bli litt mindre enn bildet på 2000 bildepunkter i eksemplet ovenfor (nærmere bestemt 16,25 cm). Det er med andre ord ikke uten videre mulig å få gode utskrifter av bilder man henter på nettet. Til det er oppløsningen på nettbildene som regel for lav.
Figuren viser hvor stort et bilde fra et kamera på 18 MP er i forhold til skjerm, og til et bilde tilpasset visning på internett (f.eks. 600 x 400 bildepunkter). Når man henter opp et bilde fra kameraet på datamaskinen, får man som regel se hele bildet. Det er programvare i datamaskinen som sørger for dette. Det er gjerne ikke før man åpner bildet i 100% størrelse i et bildebehandlingsprogram at man oppdager hvor stort et bilde direkte fra et kamera i dag er. Mens nettbildet vil få en bredde på ca. 5 cm i beste kvalitet på trykk, vil et bilde på 18 MP kunne fylle en flate tilsvarende et oppslag på to sider i et magasin i A4-format.
Til sist, eller kanskje helt først, er bildekvaliteten avhengig av hvor mye plass bildet får lov til å oppta på minnekortet/datamaskinen. Aller best kvalitet får man om man tar bilder i RAW-format. Da lagres all informasjon fra kameraets sensor i bildefilen. Mitt kamera Canon EOS 5D mkIII, tar RAW-filer på 23-30 megabyte. Velger jeg å ta bilder direkte i JPG-format, foretar kameraet en redigering og komprimering av opptaket i henhold til den bildestilen som kameraet er innstilt på, og så kastes resten av informasjonen fra sensoren. Et JPG-bilde med størrelse L (22 MP) vil oppta 4-9 megabyte plass. Bilder i størrelse M og S vil da selvsagt ta enda mindre plass, og samtidig gi bilder med dårligere oppløsning.
Så et svært viktig sluttpoeng: Bildekvalitet i form av oppløsning/detaljrikdom er ikke nødvendigvis sikret om du benytter innstillingen med størst antall bildepunkter (L). På kameraet kan nemlig også stilles inn såkalt «bildekvalitet». Dette handler om hvor mye bildet skal bli komprimert for å oppta mindre plass på minnekortet/datamaskinen, og med dette også hvor mange detaljer som gjengis.
Valg for bildekvalitet på Canon-kamera.
På bildet som viser valg for bildekvalitet på Canon-kamera, står altså bokstavene L, M og S for bildestørrelse ut fra antall bildepunkter i bildet. Vi finner to valg per størrelse, ett for fin kvalitet, og ett for ikke fullt så fin kvalitet (mer komprimert bilde som tar mindre plass på minnekortet). På en del andre kamera, f.eks. Nikon, velges størrelse for seg, og kvalitet relatert til komprimering for seg.
I et innlegg fra januar 2020 stiller jeg meg kritisk til at klimaforskeren Ed Hawkins bruker rødt og blått som farger i sine grafiske framstillinger for temperaturavvik, med blått brukt for lavere temperatur enn normalt, og rødt for høyere temperatur enn normalt. Problemet med dette er at framstillingene fort kan bli misforstått siden det ikke er noe i veien for at blått da kan representere varmegrader, og rødt kuldegrader. Jeg tok derfor til orde for at det bør brukes andre farger i grafikk som viser avvik i temperatur enn i grafikk som viser direkte til temperatur.
Faksimile fra NRKs nettsider for klimastatus.
Nå er det nettopp dette NRK gjør på sine nettsider for klimastatus. Ikke bare bruker de alternative farger for avvik i temperaturen, de klargjør også tydelig verbalt at det handler om avvik. Videre relateres fargevariasjonene til en skala slik at leseren får en referanse for hvor store avvik de ulike fargenyansene representerer. Dermed har NRK gjort nesten alt jeg kritiserte Hawkins for ikke å gjøre, og det fortjener kanalen ros for.
Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år.
Jeg mener Hawkins med sin fargebruk har malt seg inn i et hjørne siden han bruker temmelig kraftige og mørke farger på de største avvikene. Hva skal han bruke om avvikene blir større? Svart? Også NRK bruker temmelig mørke farger for de største avvikene på skalaen, og vil i teorien slite dersom avviket blir større enn 1,1 grader fra normalen, uansett retning. Men vi får håpe at det ikke skjer.
Klimaaktivisten Vanessa Nakate fra Uganda opplevde nylig at AP klippet henne vekk fra et bilde der hun sto sammen med Greta Thunberg og tre hvite aktivister. Nakate følte seg utsatt for rasisme gjennom det som skjedde, og var ifølge Buzzfeednews.com lei seg på vegne av Afrikas befolkning. AP publiserte senere en annen versjon av bildet der også Nakate er med.
Rød strek viser den aktuelle beskjæringen. Foto: Markus Schreiber/AP
Så lenge ingen i AP står fram og sier hvorfor Nakate ble klippet vekk, kan man bare spekulere om grunnen. I beklagelsen fra AP sies ingen ting om årsaken til bildebeskjæringen.
Ut fra det som kan antas å være politisk korrekt i pressebyråene i dag, er det lite sannsynlig at bilderedigeringen var rasistisk motivert. Samtidig er mer sannsynlige grunner på sett og vis så banale at det i tilfelle vil være dumt, for ikke å si pinlig, for AP å si noe om dem. For det første kan det rett og slett hende at bildet ble beskåret av hensyn til bildets komposisjon. En annen svært sannsynlig grunn er at AP ønsket å endre fortellingen i bildet, og virkeligheten med den. Det kan også handle om en kombinasjon av disse grunnene.
I pressekretser stilles det vanligvis krav til bilders komposisjon. De profesjonelle bildene skal skille seg tydelig ut fra amatørbilder, og må gjerne oppfylle krav til både dokumentasjonsverdi og estetikk, samtidig.
Med tanke på komposisjon kan det argumenteres for at Thunberg og de tre andre aktivistene framstår som en slags «visuell enhet» som Nakate blir stående ved siden av. Nakate har helt annen hud- og hårfarge, hun er den eneste som har ytterjakke på, og under ytterjakken har hun en rød genser som bryter med de mer nøytrale fargene på klærne til de andre aktivistene. Det er også en vesentlig forskjell at bakgrunnen er annerledes der Nakate står, med en tilfeldig person og et hus med grønne vinduskarmer godt synlig. Om ikke det er nok, så heller aktivisten ved siden av Nakate hodet mot Thunberg, noe som bidrar til å forsterke skillet mellom Nakate og de andre aktivistene. De fire hvite framstår gjennom dette mer som en egen gruppe i bildet. Ved å skjære vekk Nakate finner APs redigerer en visuelt sett mer harmonisk komposisjon.
Med tanke på å endre fortellingen, spiller det svært sannsynlig inn at Nakate smiler, og at dette bryter med fortellingen AP ønsket å formidle, mest sannsynlig en fortelling om tydelig misfornøyde aktivister. Nakates uttrykk bryter med Thunbergs image som aktivist. Kanskje er nettopp dette den mest tungtveiende grunnen til beskjæringen.
Som sagt kan man bare spekulere. Uansett grunn var beskjæringen svært lite gjennomtenkt. Et nyhetsbyrå bør for enhver pris unngå (beskyldninger om) rasisme, endring av dokumentasjon, og virkelighetskonstruksjon.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå har gjerne Nakate og Afrika gjennom denne beskjæringen kommet mer inn i klima-bildet enn noen gang tidligere.
Hvilken farge har et tall? Kan plussgrader framstilles med blå farge, og kuldegrader med rød? Hvor mørk rød farge passer til å uttrykke dagens temperatur?
Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år. Diagrammet viser avvik fra normaltemperaturer, ikke temperaturer. Avvik der temperaturene har vært lavere enn normalen har fått blå farge, selv for temperaturer over frysepunktet. Avvik der temperaturene har vært høyere enn normalen har fått rød farge, selv om det gjelder kuldegrader.
Dette er spørsmål klimaforsker Ed Hawkins ved universitetet i Reading i England har tatt stilling til i sin framstilling av en rekke fargestripe-diagrammer, blant annet for globale temperatursvingninger de siste 100+ år. Diagrammene fikk oppmerksomhet på nrk.no 17. januar.
– Denne grafikken viser på en slående måte hvordan det blir varmere og varmere. Det er ikke snakk om at ting roer seg nå, sier klimaforsker Bjørn Hallvard Samset i CICERO ifølge NRK.
Hva er det som gjør denne grafikken så slående? Er det de vitenskapelige funnene som ligger bak, eller er det selve fremstillingen? Er grafikken ren vitenskapelig informasjon, eller er den noe mer, noe annet? Vi kan se nærmere på hvordan grafikken til Hawkins har blitt til.
Det er på nettstedet showyourstripes.info Hawkins presenterer sine diagrammer med loddrette striper på rekke og rad, med farger fra mørk blå til mørk rød, der fargen på den enkelte stripe representerer et gitt temperaturgjennomsnitt for et gitt år. Til sammen gir stripene i hvert diagram en visualisering av temperaturvariasjoner de siste 100+ år. Diagrammene presenteres helt uten numeriske referanser til temperaturer.
Hawkins forsøker å være åpen om måten han har laget stripe-diagrammene på ved å tilby svar på noen typiske spørsmål på FAQ-siden på nevnte nettsted, men svarene gir motstridende informasjon. På et spørsmål sies det at hver stripe representerer «the temperature in that country averaged over a year». På et annet svares det at «… the colour scale varies from +/- 2.6 standard deviations of the annual average temperatures between 1901-2000».
Spørsmålet er altså: Viser fargestripene i diagrammene gjennomsnittstemperaturer per år, eller avvik fra årlige gjennomsnittstemperaturer. På direkte forespørsel via epost svarer Hawkins den 21. januar i år at stripene representerer avvik. Altså: Jo sterkere farge, jo større avvik i temperatur. Han skriver at tanken er å kommunisere endringer heller enn absolutte temperaturer.
Verken @Meteorologene på Twitter, og videre nrk.no som refererer @Meteorologene tilsynelatende uten å undersøke saken nærmere, ser ut til å ha fått med seg at dette handler om avvik, og forleder publikum til å lese diagrammene på feil måte. Forsker Samset bidrar heller ikke til noen nyansering av hvordan diagrammene skal forstås, slik han siteres i saken på nrk.no. Med tanke på at de skal være formidling av vitenskapelige data, bør det ikke herske tvil om hvordan de skal leses.
Fra et kommunikasjonsperspektiv er det spesielt problematisk at Hawkins bruker fargene blått og rødt på en ukonvensjonell måte ved å la fargene indikere om avviket er under eller over en gitt normal, og ikke som indikasjon på om temperaturene er under eller over frysepunktet. Hawkins bekrefter slik bruk av fargene i nevnte epost. Dermed kan det godt være at en temperatur over null grader Celsius har fått blå farge i hans diagrammer. Man kan finne denne måten å bruke fargene på også i andre klimapresentasjoner, som for eksempel fra NASA, men her er i det minste fargebruken forklart sammen med selve grafikken.
Når Hawkins bruker fargene på en helt annen måte enn vi er vant med i vår del av verden, er det ikke usannsynlig at diagrammene blir misforstått av mange. Saken blir ikke bedre av at diagrammene står uten et eneste tall eller ord til forklaring. Det er ikke utenkelig at også grafikk der fargebruken er forklart, som hos NASA, kan ha potensiale til å mislede publikum fordi det kan være vanskelig for mottakeren å nullstille fornuften, og ikke minst følelsene, i forhold til hva fargene representerer. Det finnes forskning som viser at bilder jevnt over skaper sterkere inntrykk, og huskes lenger, enn verbalt formidlet informasjon.
Det er videre legitimt å spørre om hvorfor nettopp blått og rødt er valgt som farger for avvik når de for folk flest representerer temperatur i seg selv. Det finnes en rekke andre farger som kunne vært tatt i bruk for å indikere avvik. Det er ikke noe i veien for å skape nye konvensjoner, og klimaforskerne har hatt full mulighet til å innføre slike.
Det er også relevant å spørre hvilken fargemetning det er mest passende å gi en gitt temperatur eller et gitt temperaturavvik. I epost til Hawkins 18. januar i år spurte jeg om hvordan fargenyansene var blitt valgt, f.eks. om de ulike avvikene hadde blitt relatert til verdier for fargemetning i et digitalt fargesystem. Dette har han ikke svart på, og kanskje er ikke detaljene i et svar på dette så viktig, annet enn som en forsikring om at han har hatt et system, og ikke brukt innfallsmetoden.
Ved å velge svært mørke farger for de største avvikene blir det vanskelig for Hawkins å følge opp sine egne diagrammer i en senere serie dersom avvikene skulle bli enda større i fremtiden. Slik sett kan han ha malt seg inn i et hjørne, i alle fall hvis han tenker å holde seg til kun rødt og blått. På den annen side er det ikke tvil om at bruk av hele fargemetnings-skalaen fra helt lyst til helt mørkt gir et tydeligere bilde på variasjonene, og kanskje også vil være nødvendig for å vise variasjonene i områder med relativt små avvik i temperaturene. Man kommer likevel ikke bort fra at det først og fremst er graden av fargemetning, brukt helt ut mot ytterpunktene, som gjør grafikken «slående». Men hvor mørke fortjener dagens avvik å være? Hva har diktert Hawkins valg i forhold til dette?
Hawkins har designet diagrammene så enkle som mulig for at de skal kunne tjene som utgangspunkt for samtaler, men når de er uten synlige tall-referanser, vil tolkningen av informasjonen måtte baseres på følelser og oppfatninger man sitter på fra før, om man ikke undersøker videre. Det er godt mulig at diagrammene bidrar til nye samtaler, men det er fare for at noen samtaler vil foregå på misforståtte premisser, og med mer følelsesladede og slående argumenter enn nødvendig. I et større retorisk perspektiv vil også slike samtaler bidra til danningen av det som til enhver tid kalles folkemeningen, og det beste er vel om folkemeningen dannes på mest saklig grunnlag.
Når noen spør hva slags lukkertid man skal bruke for å få rennende vann til å se ut slik eller slik, blir svaret at det handler om mer enn lukkertiden, selv om den absolutt spiller en sentral rolle. Men hva kan det ellers være som spiller inn?
Farten på vannet er helt avgjørende, men som vi skal se kan farten på vannet være relativ i forhold til lukkertiden, selv om denne farten er konstant i seg selv. Det avgjørende er nemlig hvor raskt vannet beveger seg innenfor det aktuelle bildefeltet. Vi må derfor ta med i beregningen hvor «tett innpå» vannet du legger bildeutsnittet. Det er altså først når utsnittet er valgt for et gitt motiv at vi kan se hvordan de ulike lukkertidene påvirker hvordan vannet vil se ut.
På det første bildet er vi tett innpå et lite bekkefall. Der beveger en dråpe seg over en stor del av bildet i løpet av det halve sekundet bildet blir tatt.
I det neste bildet ser vi hele Mardalsfossen fotografert på lang avstand. Selv om vannet raser nedover med stor fart, rekker det ikke å bevege seg langt i forhold til bildeutsnittet i løpet av et halvt sekund. Jeg ville med andre ord ha vært nødt til å bruke en mye lengere lukkertid enn et halvt sekund for å få tilnærmet samme utseende på vannet i fossen som på vannet i bekken, dette til tross for at vannet i fossen mest sannsynlig beveger seg raskere enn vannet i bekken.
Vannets fart i forhold til lukkertiden påvirkes også av retningen på vannet i forhold til den retningen du sikter med kameraet. Et objekt som beveger seg rett mot deg vil befinne seg mer eller mindre på samme plass i bildet hele tiden, mens et objekt som beveger seg på tvers av blikkretningen vil bevege seg gjennom bildet, fra den ene kanten til den andre, med større eller mindre fart (som i eksemplene ovenfor). Dette betyr at vann i noen grad kan komme til uttrykk på forskjellige måter i ulike deler av ett og samme bilde. Det neste bildet er et eksempel på dette.
Bildet er tatt på 1/20 sekund og viser en bekk som renner mot fotografen, men verken rett imot, eller på tvers av, den retningen kamera sikter. I teorien vil den skrå linjen som bekken utgjør, og linjen fotografen sikter etter, møtes innover i bildet, mens avstanden mellom linjene øker jo nærmere fotografen man kommer. Dette betyr kort fortalt at vannet som befinner seg lenger vekk fra fotografen (A) renner mer rett mot kameraet enn vannet som er nærmere (B). Vannet i nedre bildekant renner altså mer på tvers av kameraretningen, og vil dermed også bevege seg over en større del av bildeflaten mens bildet blir tatt. Dermed blir farten på vannet nærmere kameraet større enn på vannet lenger bort, i forhold til lukkertiden. I tillegg vil også avstanden i seg selv spille en rolle, som vi så i de to eksemplene øverst.
Man kan derfor i prinsippet aldri gi et helt konkret råd for hvor lang lukkertid man skal bruke for å få vannet til å se slik eller slik ut, men det er selvsagt mulig å antyde hvor man kan starte ut fra gitte typer motiver, som for eksempel i det første bildet der lukkertiden var ½ sekund. Her er det bare å prøve seg fram til man får vannet slik man vil ha det. Så er det selvsagt viktig å bruke stativ når lukkertidene begynner å bli lange. Slå gjerne også av bildestabilisatoren når du bruker stativ, hvis den ikke har en innstilling for stativbruk.
Dybdeskarphet er et begrep som betegner rekkevidden av det området som oppfattes som skarpt i et bilde, langs fotograferingsaksen, og det snakkes gjerne om stor og liten dybdeskarphet. Når man stiller skarpt på et bestemt punkt i motivet, kan også noe av motivet som er nærmere eller lenger vekk fra fotografen oppfattes som skarpt. Det er ulike faktorer som bestemmer hvor langt dette «skarpe» området strekker seg fremover og bakover fra fokuspunktet. I praksis er det tre valg som avgjør hvor stor dybdeskarphet du får i bildet.
1. Blenderverdien. Her kan brukes følgende regel: Større blenderverdi gir større dybdeskarphet. Jeg velger å basere regelen på blenderverdien, og ikke blenderåpningen, for det er gjerne blenderverdien du ser på displayet på kameraet og må forholde deg til under fotograferingen. Altså, jo større blenderverdi, jo større dybdeskarphet. (Dersom du forholder deg til blenderåpningen, må du tenke motsatt siden for eksempel blender f/16 har mindre åpning enn blender f/8, men gir større dybdeskarphet.)
2. Brennvidden. Brennvidden oppgis i antall mm på objektivet. Noen objektiver har fast brennvidde, mens du på et zoom-objektiv kan justere den. Zoomer du inn, blir brennvidden lengere. Bildevinkelen blir smalere, og du får med mindre og mindre i bildet samtidig som motivet forstørres. Når du zoomer inn, blir dybdeskarpheten mindre. Zoomer du ut, derimot, blir bildevinkelen større, og dybdeskarpheten større. Skal vi beholde større – større tenkningen, kan vi formulere følgende regel: Større bildevinkel gir større dybdeskarphet.
3. Fokuseringsavstanden. Her er regelen ganske enkel: Jo større avstanden er til det du stiller skarpt på, jo større blir dybdeskarpheten. Dette betyr også at dybdeskarpheten vil strekkes seg lenger bakover fra fokuspunktet enn framover mot fotografen. De tre reglene og samspillet mellom dem kan illustreres med denne figuren:
Sagt på en annen måte: Ønsker du veldig stor dybdeskarphet kan du zoome ut og samtidig bruke stor blenderverdi. Når du gjør dette vil selve fokuseringsavstanden bety relativt lite. Ønsker du liten dybdeskarphet, må du zoome inn og bruke liten blenderverdi. Samtidig kan det lønne seg å gå nærmere det du skal stille skarpt på.
4. Brennvidde, fokuseringsavstand og uendelig dybdeskarphet Dersom du velger et utsnitt der nærmeste objekt er tilstrekkelig langt unna, kan du oppnå at alt er skarpt fra nærmeste objekt til uendelig, uansett hvilken blenderverdi du bruker og hva du fokuserer på. Tommelfingerregelen er at nærmeste objekt ikke må være nærmere fotografen enn det antall meter som tilsvarer brennvidden. Bruker du en brennvidde på 20 mm, og nærmeste objekt er 20 meter unna, vil alt i bildet blir skarpt, uansett hva du fokuserer på og hvilken blenderverdi du bruker. Derfor er det for eksempel ikke nødvendig å bruke blender 11, et typisk valg for landskapsfotografer, dersom du bruker lang brennvidde for å fange inn deler av et landskap langt borte. Velg da heller den blenderverdien som utnytter opptikken på best mulig måte med tanke på skarphet. Dette vil normalt vært f/5,6 eller f/8 for objektiver beregnet på fullformat- eller APS-C-sensorer.
Sensorens betydning Når dette er sagt, er det ikke alltid like enkelt å få ønsket resultat i praksis. Siden brennvidden spiller såpass stor rolle, vil dette gi utslag ut fra hvor stor sensor du har i kameraet ditt. Det er slik at jo mindre sensoren er, jo kortere må brennvidde være. Når kortere brennvidde betyr videre bildevinkel og større dybdeskarphet, betyr dette at det er vanskeligere å oppnå liten dybdeskarphet med et kompaktkamera, eller et mobilkamera, enn det f.eks. er med et speilreflekskamera.
Når alt kommer til alt er det faktisk lettere å oppnå tilfredsstillende stor dybdeskarphet med et speilreflekskamera gjennom bruk av stor blenderverdi og vidvinkel, enn det er å oppnå tilfredsstillende liten dybdeskarphet med et mobil- eller kompaktkamera. Dette er noe av grunnen til at enkelte mobiler i dag lages med flere objektiver slik at de kan beregne dybden i et motiv og simulere uskarphet i områder som ligger et stykke bort fra fokuspunktet.
Kort oppsummert:
Større blenderverdi gir større dybdeskarphet.
Større bildevinkel gir større dybdeskarphet.
Større fokuseringsavstand gir større dybdeskarphet.
Fokuseringsavstand lengere enn brennvidden gir full og uendelig dybdeskarphet.
Egil Sæbø 