Større muligheter med ultravidvinkel

De bildene jeg har fått mest skryt av har jeg tatt med såkalt ultravidvinkel. Livet som fotograf ble forandret den dagen jeg gikk til innkjøp av objektivet Canon EF 17-40 f/4L for bruk på min fullformat EOS 5D.

Noen ganger tenker jeg det er nesten umulig å ta dårlige bilder med den, og føler at den gir meg mye gratis, men så enkelt er det kanskje ikke. Uansett utvides komposisjonsmulighetene når bildevinkelen blir større, og de optiske egenskapene gir et «drag» i bildene som kan forsterke en allerede god linjeføring.

17 mm brennvidde tilsvarer omkring 10 mm på de typiske digitale speilrefleksene som vi finner på markedet for amatørfotografer. Så dersom du går rundt med en standardzoom på 18-50 mm eller noe i den dur og ønsker å få mer ut av motivene, kan det være verd å investere i en ultravidvinkel-zoom som begynner på 10 mm eller der omkring.

Med røtter i Romsdal og bosted på Sørlandet blir det en del kjøreturer gjennom landet, og noen ganger legger jeg turen om Telemark. Jeg setter større pris på å oppleve enn å komme raskt fram. Dessuten går det ikke så mye langsommere i seg selv, men tiden tikker raskt av gårde når det legges inn fotostopp, f.eks. ved Heddal stavkirke ikke langt fra Notodden.

Det kan være krevende å ta gode bilder av bygg som Heddal stavkirke, og utfordringene blir ikke mindre med ultravidvinkel. Man kan gå nærmere for å rydde bort forgrunn, men blir man stående for nær og sikte for mye oppover, vil bygg og trær fort helle innover mot den vertikale midtaksen i bildet. Slik helling kan bli så kraftig at det ødelegger bildet, hvis man ikke ønsker å gjøre noe spesielt ut av effekten.

Uten spesialobjektiv er det bare én måte å unngå slik helling på fullt og helt, og det er å sikte parallelt med bakken, men da får man selvsagt ikke med toppen av kirken uten å gå et stykke unna. Dette kan være bra for perspektivet og gjengivelsen av bygget, men nå har det brått sneket seg inn mye forgrunn.

Da gjelder det å være oppfinnsom og utforske omgivelsene. Finnes det forgrunn som kan tilføre bildet noe, gjerne både rent visuelt og informativt? I det første bildet har jeg inkludert deler av porten til kirkegården og bruker dette som ramme for bildet. Samtidig leder muren øyet vårt innover i bildet mot kirken. Takket være bruk av ultravidvinkelen får vi stor dybdevirkning i bildet fordi vinkelen mellom linjene i muren blir større og de synes å peke mer mot et samlende punkt i det fjerne. Det at vi også i stor grad ser ned på forgrunnen, og at denne er forholdvis stor i forhold til bakgrunnen, forsterker dybdevirkningen ytterligere. Alt dette hører med i gavepakken fra ultravidvinkelen når det gjelder komposisjon. Og om ikke det var nok så bidrar den korte brennvidden videre til at vi får større dybdeskarphet i bildene. I det nevnte bildet strekker skarphetsområdet seg fra fremre del av muren og til uendelig. Denne effekten er forsterket ved at jeg har brukt en høy blenderverdi (større blenderverdi gir større dybdeskarphet).

Med steintrauet har jeg funnet et annet motiv ved kirken som kan gjøres ved å sikte omtrent parallelt med bakken. Dette gjør at både kirken, og ikke minst tréet peker rett oppover. Det vil være vanskelig å fange et slikt motiv uten ultravidvinkel. For det første krever det at jeg står nesten oppi steintrauet, og da er avstanden til kirken gitt. Dermed må jeg ha en kraftig vidvinkel for å få med hele bygget. Samtidig må jeg sitte nært vannflaten for å få en større flate å speile omgivelsene i, og slik få med mer av kirken i speilbildet. Også dette løser seg på grunn av den store bildevinkelen.

Skulle man være nødt til å sikte oppover (eller nedover) for å få den rette komposisjonen kan man dempe effekten av hellende linjer ved å plassere hovedmotivet inn mot den vertikale midtaksen i bildet. Hellingen minker gradvis innover mot midten av bildet, og midt på aksen vil en vertikal linje alltid være helt loddrett.

I det tredje bildet bruker jeg denne teknikken. Samtidig har jeg gått opp på muren rundt kirkegården og fått et høyere punkt å sikte ifra. Dette gjør at jeg slipper å sikte like mye på skrå oppover som hvis jeg hadde stått på bakken. I forgrunnen danner gravsteinene og benken en form som gjenspeiler formen på kirken, noe som etter mitt skjønn danner en spennende komposisjon. Det høye utsiktspunktet gir meg mulighet til å forsterke denne effekten, og uten ultravidvinkelen ville det ikke være mulig å fange akkurat dette motivet. Jeg kunne ikke stått på noe annet sted, og den korte brennvidden gir mulighet for å få med det hele.

En ultravidvinkel gir helt klart større muligheter. Men som vi ser følger det også med noen utfordringer. Lærer du å takle utfordringene, og bruke objektivets egenskaper kreativt, tør jeg nesten påstå at du vil oppleve et løft både i entusiasmen og i bildesamlingen din dersom du skaffer deg en ultravidvinkel.

Miniatyrer? For hvem?

Bildekommunikasjon, Fototeknikk, Visuell kommunikasjon

I løpet av de siste årene har det blitt populært å ta bilder som framstiller virkeligheten som miniatyrer, men min påstand er at det ikke uten videre er gitt at alle som ser slike bilder forbinder dem med miniatyrer.

Effekten som brukes er å gjøre både forgrunn og bakgrunn uskarp, og man kan se den brukt både i stillbilder, videoklipp og i fjernsynsserier som for eksempel «Location, Location, Location» (Boligjakten) fra Channel 4 i England.

Denne effekten gjør at bildene kan se ut som de er tatt med svært liten dybdeskarphet, noe som er særlig typisk for nærbilder av små ting. Effekten legges på bildet i etterbehandlingen, eller uskarpheten oppnås under fotograferingen ved hjelp av tilt-shift-objektiv.

Hvorfor, i så fall, er det ikke gitt at alle opplever å se miniatyrer i slike bilder? Årsaken er at vi lærer å tolke virkeligheten gjennom erfaring, uansett hvilke sanser som er i bruk. Et brent barn skyr ilden. Lyden av skoleklokka betyr at timen er slutt, eller at den begynner. En pekefinger opp foran munnen kan bety at vi skal være stille. En rød trekant varsler fare.

Visuelle tegn må læres på samme måte som alt annet. Samtidig vil ulike tegn bety forskjellige ting i forskjellige kulturer. Min påstand er at fordeling av skarphet og uskarphet i et bilde som en kode for miniatyrer, må læres.

Når vi vurderer størrelsen på objekter i et bilde gjør vi det ut fra hvordan vi erfarer disse objektene i virkeligheten, gjerne også basert på hvor store de er sammenlignet med andre kjente objekter i bildet, relatert til hvordan objektene er plassert i forhold til hverandre i bildeflaten. Graden av skarphet kommer ikke inn som en naturlig faktor for vurdering av størrelse.

Tolking av bilder bygger på erfaring og at man relaterer inntrykkene fra bildene til opplevd virkelighet. Slik også med opplevelsen av å se miniatyrer så snart bilder gjøres uskarpe i forgrunn og bakgrunn. Det bygger på erfaring.

Fotografer som har arbeidet med næropptak av små gjenstander har lært å koble slik fordeling av skarphet og uskarphet i bildet med fotografering av små ting, og når bilder av store ting framstilles på denne måten gir det enopplevelse av miniatyrer. Den som ikke har slik erfaring vil ikke uten videre koble synsinntrykkene til miniatyrer. De må i det minste ha vært utsatt for en tilstrekkelig eksponering av næropptak til at inntrykkene fra disse kan overføres til bilder som egentlig viser store objekter.

For å gjøre en liten undersøkelse i forhold til problemstillingen viste jeg et utvalg slike «falske» miniatyrbilder til en gruppe elever jeg en gang hadde i videregående skole og ba dem tolke bildene. Blant de 10-12 elevene var det bare én som nevnte noe som var relatert til miniatyrer og næropptak, og det viste seg da også at denne eleven hadde en far som var aktiv fotograf. Eleven var vokst opp i et fotomiljø.

Jeg våger meg til å konkludere at miniatyreffekten ikke fungerer etter sin intensjon dersom fotografen tror at dette er en opplevelse han deler med alle. Han deler den snarere med et fåtall av den samlede tilskuerskare hvis vi snakker om visning av film eller fjernsyn for de store massene. Det er nærliggende å anta at det stort sett bare er andre fotografer som opplever effekten. En slik konklusjon støttes da også av semiotikken og forståelsen av hvordan vi lærer å tolke tegn.

I den grad menigmann opplever en miniatyreffekt kommer dette snarere av at det brukes andre effekter.
For det første viser slike «falske» miniatyrbilder svært ofte objekter som det allerede finnes miniatyrer av, for eksempel hus, biler, tog, båter og mennesker.
For det andre tas bildene ovenfra slik at man ser ned på objektene.
For det tredje gjøres gjerne fargene sterkere slik at objektene ligner på leker malt i rene, klare farger.
For det fjerde kjører man på film gjerne opp tempoet slik at farten stemmer mer overens med hvordan vi opplever at ekte miniatyrer beveger seg i forhold til sin egen størrelse, det være seg en radiostyrt lekebil, et leketog i et miniatyrlandskap, eller en båt som vugger raskt på bølgene (jfr. lenkene ovenfor). Men da er det igjen ikke uskarphet i forgrunn og bakgrunn som skaper inntrykket, men seerens erfaring av miniatyrer i virkeligheten.

Påstanden blir da at opplevelsen av å se miniatyrer i et bilde basert på en viss fordeling av skarphet og uskarphet i bildeflaten forutsetter at man kjenner en kode som stort sett er utbredt bare blant fotografer og fotointeresserte. Man skal likevel ikke se bort ifra at allmennheten er i ferd med å lære denne koden, men da sannsynligvis mest med utgangspunkt i en utbredt bruk av de andre nevnte effektene. Læringen av skarphet/uskarphet som kode for opplevelse av miniatyrer vil da i begynnelsen skje ut ifra at dette brukes i kombinasjon med disse effektene. Etter hvert vil skarphet/uskarphet ende opp som en del av den totale koden for opplevelse av miniatyrer.

Det kan være moro å lage og dele slike «falske» miniatyrbilder, men vi skal ikke uten videre tro at effekten går hjem hos hvem som helst. Men slik er det med all kommunikasjon. Vi når ikke fram med vårt budskap dersom vi baserer det på en kode som mottakeren ikke kan, eller som betyr noe annet for mottakeren enn for oss.

Fotografering gjennom nettinggjerde

Fotografering, Fototeknikk

Sist sommer fikk jeg muligheten til å besøke Orsa Björnpark i Dalarna i Sverige. Det kan være en utfordring å ta bilder av dyrene i mange av innhegningene i denne dyreparken siden det er få steder man får fri sikt til dyrene, i alle fall på relativt nært hold. Dermed er man begrenset til å ta bilder gjennom vinduer med den forringelse av kvalitet det medfører, eller man må rett og slett ta bilder gjennom nettinggjerdene.

For den som er vant til dyreparken i Kristiansand, som har mange steder med fri sikt til dyrene, og dessuten gjerder med relativt store firkantede ruter, byr Orsa Björnpark på en ekstra utfordring med sine nettinggjerder av den vanlige typen med små skråstilte ruter. Men også dyreparken i Kristiansand kan by på utfordringer, som for løvebildet på toppen som er tatt gjennom et temmelig finmasket gjerde, noe man ser spor av i mønstrene på vegetasjonen i bakgrunnen.

Fotografi av isbjørn tatt gjennom nettinggjerde i Orsa Björnpark. Selv om gjerdet er godt ute av fokus dekker det fortsatt over deler av bildet. Dette kan skimtes som felt med svakere farge og kontrast, og dårligere skarphet. Pass på at slike felt ikke dekker over sentrale deler av bildet, men dette kan være krevende å følge med på i farten.

Kort avstand til gjerdet
Skal man få brukbare bilder gjennom slike gjerder må flere krav oppfylles.
For det første må det være kort avstand til gjerdet slik at man får holdt fronten på objektivet så nært gjerdet som mulig.

Lang brennvidde
For det andre må man bruke relativt lang brennvidde, altså «zoome inn» som det populært kalles. Dette kommer gjerne av seg selv da dyrene ofte er et stykke unna, og jo mer man forlenger brennvidden, jo bedre for å få gjerdet mindre synlig i bildet.

Liten blenderverdi
For det tredje må man bruke liten blenderverdi (f-verdi) fordi det gir liten dybdeskarphet. Når man da fokuserer på dyret vil gjerdet komme godt ut av fokus. Dersom du har typisk amatør-optikk, vil dette i praksis si at du bør velge den minste blenderverdien som er mulig på objektivet. For brennvidder på omkring 300 mm vil dette gjerne være i området f/5.6 – f/6.3.

Høyere ISO-verdi?
En fordel med liten blenderverdi er at det slippes inn relativt mye lys og du kan bruke forholdsvis kort lukkertid. Det gir større mulighet for å få skarpe bilder i forhold til kamerarystelse eller at dyrene beveger seg. Får du ikke skarpe bilder kan du forsøke å stille kameraet på en høyere ISO-verdi, noe som gir mulighet til å bruke enda kortere lukkertid. Men merk at gradvis høyere ISO-verdi gir gradvis dårligere bildekvalitet. Bildekvaliteten ved en gitt ISO-verdi varierer både med kameramerke og innenfor kameramodellene til et gitt merke.

Se kongefamilien i badetøy!

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Pressefotografi

Innlegg publisert i Fædrelandsvennen 2. juli 2013.

Har allmennheten bruk for bilder av kongefamilien i badetøy?

Se og Hør mener ja. Pressens Faglige Utvalg (PFU), mener nei. Etter at Kongehuset klaget Se og Hør inn for pressens «domstol» for bilder som viser Kronprinsen og familien i badetøy på ferie i Karibia, uttalte flertallet i PFU den 25. juni at det ikke kan «se at den første reportasjen fra St. Barts, med mange fotografier av kronprinsfamilien, inkludert barn, i intime situasjoner i badetøy kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov».

Et mindretall i PFU mener at «gjengivelsen er i tråd med kravet til å vise respekt for privatliv i Vær Varsom-plakatens punkt 4.3» … «ettersom bildene i all hovedsak er tatt på en offentlig tilgjengelig strand».
Det er blant annet punkt 4.3. i Vær Varsom-plakaten kongefamilien viser til i klagen: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Flertallet i PFU ser ut til å legge vekt på hensikten med punktet i sin helhet. Private forhold skal ikke fremheves hvis det ikke kan begrunnes i et informasjonsbehov.

Mindretallet ser ut til å legge vekt på at bildene er tatt på en offentlig tilgjengelig strand og at man dermed ikke har tråkket over noen grense. Her er det viktig å trekke fram at PFU i samme møte avviste Kongehusets klage i forhold til punkt 3.10. om skjult kamera, og frikjente Se og Hør for det å ha tatt bildene. Det er publiseringen Se og Hør felles for i PFU.

Fædrelandsvennen velger i sin leder den 26. juni å legge vekt på frifinnelsen av Se og Hør i forhold til punkt 3.10., og sier at «selve fotograferingen var et viktig prinsipp å vinne». Dette begrunnes i at pressen skal ha rett til å fotografere Kongehuset i sammenhenger og situasjoner som kan oppleves ubehagelig av kongefamilien. Kongehuset representerer oss alle og bruker våre skattepenger. Samfunnet har krav på å vite hva de foretar seg med tanke på debatten omkring utøvelsen av monarkiet og dets berettigelse i landet vårt.Lederen konkluderer med at dommen i PFU gir seire til begge parter, og at det fortsatt blir å forholde seg til «en balansegang og skjønnsmessige utfordringer i å definere hva som er allment interessant».

Med et flertall og et mindretall ble det utvist ulikt skjønn i PFU. Vær Varsom-plakaten er den samme for alle, men den er relativt generell for å kunne anvendes av den enkelte redaksjon uansett hvilken sak man står overfor. Når det i tillegg er rom for å tolke sentrale begreper i selve plakaten, blir utfordringen desto større.

Se og Hør mener at bilder av kongefamilien i badetøy har allmenn interesse, men spørsmålet er om den diskuterende allmennheten egentlig trenger disse bildene. Jeg har ikke tenkt å gå inn i denne debatten, men heller rette oppmerksomheten mot bildets sterke og svake sider som kommunikasjonsform. Det kan bidra til å klargjøre en del premisser for en slik debatt.

Fotografier kan aldri vise mer enn hvordan noe eller noen ser ut i et gitt og forsvinnende kort øyeblikk. Fotografier kan ikke vise annet enn det konkrete og synlige, mens de aller fleste problemstillinger omkring Kongehuset og i politikken er abstrakte. Så lenge det ikke er et poeng nettopp hvordan noe eller noen faktisk ser ut, så kan all informasjon erstattes, og gjerne formidles bedre, ved hjelp av ord. Selv det beste pressefotografi har en bildetekst som forklarer situasjonen og setter bildets øyeblikk inn i en større sammenheng.

Dette betyr at Se og Hør må bruke bilder dersom de skal fortelle oss hvordan kjolen til Kronprinsessen så ut i bryllupet til Madeleine, for det kan neppe den beste hoffreporter klare å skildre med ord. Men Se og Hør må ikke vise oss bilder av Kronprinsessen og resten av familien i badetøy for å fortelle oss at de kongelige har vært på en dyr ferie i Karibia. Dersom poenget derimot er å vise oss hvordan badetøyet ser ut, vil et bilde være nødvendig. Spørsmålet blir da om dette er viktig for hva vi skal mene om Kongehusets utøvelse av monarkiet og dets berettigelse i landet vårt. Hvis svaret er at Kronprinsessen har kjøpt unødig dyrt badetøy, kan vi svare at vi uansett må ta journalistens ord for det, og at bildet uansett ikke kan legges fram som bevis for Kongehusets totale disposisjon av apanasjen.

Bilder er uerstattelige når visuell virkelighet skal formidles. Videre er bilder effektive i forhold til å vekke følelser, skape oppmerksomhet omkring saker, og til å fremme salg. Men de tillegges ofte større betydning enn det er grunn til i forhold til den informasjonen de faktisk kan formidle i seg selv eller bidra med i tillegg til det som like godt kan sies med ord. Et stort flertall av saker handler egentlig om abstrakte forhold som det er umulig å fotografere.

Pressen må selvsagt være sikret retten til å fotografere også i fremtiden, men den bør samtidig være nøktern i sin vurdering av bildenes informasjonsverdi. Dette gjelder ikke minst når det handler om respekten for privatlivets fred, enten det dreier seg om kongefamilien eller andre som kommer i medienes søkelys.

Manipulasjon av bilder

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Pressefotografi

Kronikk publisert i Fædrelandsvennen 25. november 2013

Det har vært interessant å følge debatten omkring pressefotograf Erik Holands manipulerte bilde av lærer Andreas Raaum på busstur. Holand anklages for å ha endret virkeligheten, mens han selv mener å ha styrket virkelighetsformidlingen gjennom å endre innholdet i bildet.

Etter en del debatt internt i pressen og i mediene skal saken nå opp i Pressens faglige utvalg (PFU). Det har heldigvis VG-fotograf Dag Bæverfjord sørget for. For de fleste er dette noe man egentlig ikke skal være nødt til å diskutere i det hele tatt. Innhold i bilder til pressebruk skal ikke endres. Så enkelt er det.

Holand avviser overfor Fædrelandsvennen (8/11) at han har tuklet med virkeligheten, med den begrunnelse at det er Andreas Raaum som er essensen i bildet. Alt han gjorde var å «dempe lyset fra vinduene slik at det ikke tok oppmerksomheten fra hovedmotivet». Med dette har Holand publisert et bilde og lagt fram argumenter som gjør at man faktisk må ta den debatten som de fleste i pressen mener burde være unødvendig. Men hvorfor er det hele rett og slett så enkelt som at man bare skal la bildeinnholdet være i fred?

Holand selv er ved kjernen i saken når han sier at pressefotografene trenger en god diskusjon om troverdighet (FVN 21/11). Spørsmålet er da hvordan en samfunnsinstitusjon som pressen bygger og opprettholder sin troverdighet. Man kan si at summen av alle journalisters gjerninger utgjør grunnlaget for pressens samlede troverdighet overfor folket, men dette blir lite konkret i seg selv.Vi trenger noe mer håndfast å forholde oss til, og det er dette håndfaste Holand nå kommer til å stifte bekjentskap med når bildet hans skal opp i PFU. Det er Vær varsom-plakaten (VVP) og pressens egen «domsstol», PFU, som er selve fundamentet for pressens troverdighet.

Punkt 4.11. i VVP slår fast at man særlig verner om det journalistiske fotografiets troverdighet ved å ikke endre dokumentariske bilder slik at de skaper et falskt inntrykk, og videre ved å gjøre tydelig oppmerksom på om innholdet i et bilde er endret. Man kan selvsagt diskutere hva som ligger i begrepet «falskt inntrykk», og det er kanskje her Holand ser en mulighet til å komme seg seirende gjennom behandlingen i PFU. Pressens tolkning og praksis derimot er å la bildets innhold forbli urørt. Det sikrer at man også her har noe helt håndfast å forholde seg til.

I artikkelen i FVN den 8/11 argumenterer Holand med at «skal vi følge tankegangen til kritikerne bør vi kaste alle objektiver som ikke gjengir virkeligheten slik vi ser den med våre egne øyne». Jeg har ingen grunn til å tvile på Holands gode forsetter om sann virkelighetsformidling, men jeg mener igjen at han tar feil.

Det handler nok en gang om det håndfaste vi har å forholde oss til, og objektiver og brennvidder hører inn under dette. Grunnen til at vi i det hele tatt kan bruke fotografier som dokumentasjon er at publikum vet hva et fotografi er, og vet å forholde seg til denne måten å formidle virkelighet på. Holand har rett i at summen av de praktiske og tekniske valg fotografen gjør har betydning for hvordan virkeligheten blir gjengitt i et bilde. Men dette kan ikke være noe argument for at det deretter er greit å endre bildets innhold. Pressefotografen har plikt å gjengi virkeligheten så sannferdig som mulig med den teknologien som er tilgjengelig. Når det er gjort, må det man har igjen av virkelighet tas godt vare på.

Kyndige fotografer ser relativt lett hvilke tekniske valg en annen fotograf har gjort. I dag blir dessuten alle tekniske innstillinger for et bilde lagret i selve bildefilen. «Alle objektiver» som Holand bruker som metafor for den praktiske fotograferingen hører dermed inn under det håndfaste. Vi vet med andre ord hva vi har å forholde oss til. Det har vi ikke lenger når en fotograf begynner å endre innholdet i bildet i ettertid. I bunn og grunn handler hele saken ikke om manipulasjon av bilder, men om manipulasjon av mennesker. Også dette går fram av punkt 4.11. i VVP: «Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.» Den som får bildet presentert må være innforstått med hva bildet er ment å være. Som avislesere er vi opplært til å forstå bildene som dokumentariske og lagt fram uten at innholdet i dem har blitt endret. Endrer man bildeinnholdet uten å si ifra, bryter man en uskrevet kontrakt mellom journalist og leser. Leseren blir manipulert, og journalisten presenterer følgelig en løgn.

Det er isolert sett ikke noe galt i å manipulere et bilde. Det hele kommer an på hva det skal brukes til, og ikke minst, hva det blir presentert som. Slik sett bør man ikke stole mer på et bilde enn man stoler på den som viser fram bildet og forteller oss hva det inneholder. Jeg håper det vil være mulig å stole på både Holand og resten av norsk presse i fremtiden.

Egil Sæbø

Forfatter: Egil Sæbø