Klima, bildemanipulasjon og manipulasjon med bilder

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Erkjennelsesteori, Kunnskapsteori, Visuell kommunikasjon, Vitenskap

Er det i det hele tatt mulig å ta bilder av klimaet? Et nylig oppslag på NRK.no om «sterke klimabilder» trigget meg til å skrive dette innlegget om fotografisk dokumentasjon av klima, et tema som ikke har blitt mindre aktuelt med årene.

Det første spørsmålet vi må stille oss er altså om det i det hele tatt er mulig å ta bilder av klimaet. Store Norske Leksikon definerer klima som det typiske «værmønsteret», som for eksempel «gjennomsnittlig» nedbørsmengde, eller «hvor ofte» det blåser kraftig. Dette betyr at skal vi kunne si noe om klima, må vi følge med over tid. Det er dermed per definisjon ikke mulig å ta et bilde av klimaet, eller klimaendringer, og langt mindre årsakene til endringer i klimaet. Om man kaller seg klimafotograf aldri så mye, kan man faktisk ikke håpe på noe bedre enn å ta et bilde av været. Med andre ord: Det finnes per definisjon ikke klimabilder i og for seg. Men det finnes mange bilder som kan vise følger av klima, eller som vi kan lese klima og klimaproblematikk inn i.

Om man kaller seg klimafotograf aldri så mye, kan man faktisk ikke håpe på noe bedre enn å ta et bilde av været.

Et svært mye brukt bilde i forbindelse med klimaspørsmål er Arne Nævras bilde av en isbjørn som har klatret opp på en isklump som flyter i vannet. Et omvendt bildesøk på TinEye på internett resulterte per dato til noe over 4 800 treff på bildet. I følge Aftenposten skal Arne Nævra ha uttalt følgende da bildet kom på 2. plass i kategorien «Vår verden» i fotokonkurransen Shell Wildlife Photographer of the Year 2007:
– Båten vår var langt fra land og fast is da et isberg med merkelig last dukket opp. Den unge isbjørnen svømte til slutt bort fra den smeltende livbåten, men bildet viser med all tydelighet hvordan klimaendringene påvirker Arktis.

Her må vi nok ut fra et rent bildefaglig perspektiv arrestere Nævra for å ha påstått noe han ikke hadde dekning for å si. Det eneste bildet kan vise med «all tydelighet» er en isbjørn som sitter på en klump av is som flyter i vannet. Alt som har med klima og klimaendringer å gjøre er lest inn av Nævra, og senere så uendelig mange andre. Selv Klimarealistene, som tilbakeviser at klimaendringene i hovedsak er menneskeskapt, leste så mye klima inn i bildet at de ifølge klikk.no måtte påstå at det var «photoshoppet og forfalsket», noe Nævra tilbakeviste.

Bildetekster er manipulasjon
Selv om bildet i seg selv ikke skulle være manipulert, skjer det i vid forstand manipulasjon i forbindelse med bruken av bildet, manipulasjon da forstått som det «å lede eller påvirke noen i en bestemt og ønsket retning, ofte på en skjult måte», som definert av Store Norske Leksikon. Slik manipulasjon er ofte beint fram nødvendig, for eksempel i avisene der en bildetekst skal lede leseren fram til en riktig tolkning av bildet, rett og slett fordi bildet er mangetydig og vi er bildetolkere som av natur setter i gang med å tolke. Når vi allerede i utgangpunktet er tilbøyelige til å tolke mer inn i et bilde enn det kan være grunnlag for, skal det gjerne også svært lite til for å påvirke oss til å tolke langt mer inn i bildet enn det er saklig grunnlag for. Det er dette som skjer når Nævra går foran og leser klimaendringer inn i bildet med isbjørnen. Innholdet kobles til et narrativ, en større fortelling, en virkelighetsoppfatning som svært mange etter hvert har akseptert. Når slik aksept allerede er til stede hos leseren, svelges påstanden om bildet desto lettere.

Bjørnen fristet av matlukt
Arne Nævra sa til klikk.no i 2016 at han ble både sint og oppgitt da han ble beskyldt for å ha manipulert bildet, og at han vurderte nærmest å saksøke for injurierende påstander. Det kan vi forstå siden han er «brennende opptatt av etikken rundt naturfotografering». Men hva med etikken rundt bruken av naturbilder? Jeg tviler ikke på at Nævra kan ha god samvittighet med tanke på manipulasjon av bildet, men jeg ønsker å tro at hans moralske kompass har gitt ham en noe klam følelse med tanke på hvordan bildet har blitt brukt, sett i lys av hva som egentlig skjedde, – sitat Nævra til klikk.no: «Dette var en yngre bjørn som var litt nysgjerrig. Den kjente godlukter fra båten og klatret nok opp for å kunne lukte bedre.»
Så var isklumpen likevel ikke den «smeltende livbåten» som Nævra ledet oss til å tolke den som.

Ekte bilde, forfalsket betydning
At bildet har et stort potensiale som symbol i kommunikasjonen av global oppvarming, det har historien tydelig vist. Har man en agenda, griper man til de verktøy man har, og man ser ikke så lett at måten verktøyet brukes på kan være usaklig. Mens de som ser for seg en kommende klimakrise finner slik bildebruk å være helt naturlig og riktig, vil meningsmotstandere ikke se annet enn manipulasjon og propaganda. Etter mitt skjønn var det riktig av Klimarealistene å reagere på bildebruken, men de reagerte på feil måte. Det vil si, da Klimarealistene brukte ordet forfalsket, slik klikk.no refererer, så hadde de noe rett i det. Om ikke bildet er forfalsket, så forfalskes bildets innhold i det øyeblikk publikum tenker at isbjørnen har klatret opp på klumpen på grunn av klimaendringer, enten folk skulle komme til å tenke det selv på bakgrunn av klimadekningen vi har hatt i mediene de senere årene, eller de blir åpenlyst forledet til å tenke det.

Hvilken farge har klimaet?

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Erkjennelsesteori, Kunnskapsteori, Visuell kommunikasjon, Vitenskap

Hvilken farge har et tall? Kan plussgrader framstilles med blå farge, og kuldegrader med rød? Hvor mørk rød farge passer til å uttrykke dagens temperatur?

Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år. Diagrammet viser avvik fra normaltemperaturer, ikke temperaturer. Avvik der temperaturene har vært lavere enn normalen har fått blå farge, selv for temperaturer over frysepunktet. Avvik der temperaturene har vært høyere enn normalen har fått rød farge, selv om det gjelder kuldegrader.

Dette er spørsmål klimaforsker Ed Hawkins ved universitetet i Reading i England har tatt stilling til i sin framstilling av en rekke fargestripe-diagrammer, blant annet for globale temperatursvingninger de siste 100+ år. Diagrammene fikk oppmerksomhet på nrk.no 17. januar.

– Denne grafikken viser på en slående måte hvordan det blir varmere og varmere. Det er ikke snakk om at ting roer seg nå, sier klimaforsker Bjørn Hallvard Samset i CICERO ifølge NRK.

Hva er det som gjør denne grafikken så slående? Er det de vitenskapelige funnene som ligger bak, eller er det selve fremstillingen? Er grafikken ren vitenskapelig informasjon, eller er den noe mer, noe annet? Vi kan se nærmere på hvordan grafikken til Hawkins har blitt til.

Det er på nettstedet showyourstripes.info Hawkins presenterer sine diagrammer med loddrette striper på rekke og rad, med farger fra mørk blå til mørk rød, der fargen på den enkelte stripe representerer et gitt temperaturgjennomsnitt for et gitt år. Til sammen gir stripene i hvert diagram en visualisering av temperaturvariasjoner de siste 100+ år. Diagrammene presenteres helt uten numeriske referanser til temperaturer.

Hawkins forsøker å være åpen om måten han har laget stripe-diagrammene på ved å tilby svar på noen typiske spørsmål på FAQ-siden på nevnte nettsted, men svarene gir motstridende informasjon. På et spørsmål sies det at hver stripe representerer «the temperature in that country averaged over a year». På et annet svares det at «… the colour scale varies from +/- 2.6 standard deviations of the annual average temperatures between 1901-2000».

Spørsmålet er altså: Viser fargestripene i diagrammene gjennomsnittstemperaturer per år, eller avvik fra årlige gjennomsnittstemperaturer. På direkte forespørsel via epost svarer Hawkins den 21. januar i år at stripene representerer avvik. Altså: Jo sterkere farge, jo større avvik i temperatur. Han skriver at tanken er å kommunisere endringer heller enn absolutte temperaturer.

Verken @Meteorologene på Twitter, og videre nrk.no som refererer @Meteorologene tilsynelatende uten å undersøke saken nærmere, ser ut til å ha fått med seg at dette handler om avvik, og forleder publikum til å lese diagrammene på feil måte. Forsker Samset bidrar heller ikke til noen nyansering av hvordan diagrammene skal forstås, slik han siteres i saken på nrk.no. Med tanke på at de skal være formidling av vitenskapelige data, bør det ikke herske tvil om hvordan de skal leses.

Fra et kommunikasjonsperspektiv er det spesielt problematisk at Hawkins bruker fargene blått og rødt på en ukonvensjonell måte ved å la fargene indikere om avviket er under eller over en gitt normal, og ikke som indikasjon på om temperaturene er under eller over frysepunktet. Hawkins bekrefter slik bruk av fargene i nevnte epost. Dermed kan det godt være at en temperatur over null grader Celsius har fått blå farge i hans diagrammer. Man kan finne denne måten å bruke fargene på også i andre klimapresentasjoner, som for eksempel fra NASA, men her er i det minste fargebruken forklart sammen med selve grafikken.

Når Hawkins bruker fargene på en helt annen måte enn vi er vant med i vår del av verden, er det ikke usannsynlig at diagrammene blir misforstått av mange. Saken blir ikke bedre av at diagrammene står uten et eneste tall eller ord til forklaring. Det er ikke utenkelig at også grafikk der fargebruken er forklart, som hos NASA, kan ha potensiale til å mislede publikum fordi det kan være vanskelig for mottakeren å nullstille fornuften, og ikke minst følelsene, i forhold til hva fargene representerer. Det finnes forskning som viser at bilder jevnt over skaper sterkere inntrykk, og huskes lenger, enn verbalt formidlet informasjon.

Det er videre legitimt å spørre om hvorfor nettopp blått og rødt er valgt som farger for avvik når de for folk flest representerer temperatur i seg selv. Det finnes en rekke andre farger som kunne vært tatt i bruk for å indikere avvik. Det er ikke noe i veien for å skape nye konvensjoner, og klimaforskerne har hatt full mulighet til å innføre slike.

Det er også relevant å spørre hvilken fargemetning det er mest passende å gi en gitt temperatur eller et gitt temperaturavvik. I epost til Hawkins 18. januar i år spurte jeg om hvordan fargenyansene var blitt valgt, f.eks. om de ulike avvikene hadde blitt relatert til verdier for fargemetning i et digitalt fargesystem. Dette har han ikke svart på, og kanskje er ikke detaljene i et svar på dette så viktig, annet enn som en forsikring om at han har hatt et system, og ikke brukt innfallsmetoden.

Ved å velge svært mørke farger for de største avvikene blir det vanskelig for Hawkins å følge opp sine egne diagrammer i en senere serie dersom avvikene skulle bli enda større i fremtiden. Slik sett kan han ha malt seg inn i et hjørne, i alle fall hvis han tenker å holde seg til kun rødt og blått. På den annen side er det ikke tvil om at bruk av hele fargemetnings-skalaen fra helt lyst til helt mørkt gir et tydeligere bilde på variasjonene, og kanskje også vil være nødvendig for å vise variasjonene i områder med relativt små avvik i temperaturene. Man kommer likevel ikke bort fra at det først og fremst er graden av fargemetning, brukt helt ut mot ytterpunktene, som gjør grafikken «slående». Men hvor mørke fortjener dagens avvik å være? Hva har diktert Hawkins valg i forhold til dette?

Hawkins har designet diagrammene så enkle som mulig for at de skal kunne tjene som utgangspunkt for samtaler, men når de er uten synlige tall-referanser, vil tolkningen av informasjonen måtte baseres på følelser og oppfatninger man sitter på fra før, om man ikke undersøker videre. Det er godt mulig at diagrammene bidrar til nye samtaler, men det er fare for at noen samtaler vil foregå på misforståtte premisser, og med mer følelsesladede og slående argumenter enn nødvendig. I et større retorisk perspektiv vil også slike samtaler bidra til danningen av det som til enhver tid kalles folkemeningen, og det beste er vel om folkemeningen dannes på mest saklig grunnlag.

Kan objekter bevise noe som helst?

Bildekommunikasjon, Erkjennelsesteori, Kunnskapsteori, Semiotikk, Visuell kommunikasjon

Noen ganger ser det ut til at historiske gjenstander i seg selv kan bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften egentlig kommer fra verbale kilder eller kunnskap vi allerede mener å sitte inne med.

Rundt påsketider i 2015 viste nettstedet til NRK et bilde av en gjenstand i en hånd, ledsaget av tittelen «-Eneste bevis på at korsfestelse fantes». Oppslaget viste til et TV-program jeg dessverre ikke fikk sett, men et søk på nettet forteller at dette dreier seg om et bein fra en hæl med en nagle gjennom, og at dette skal være det eneste beviset man har på at korsfestelser har funnet sted.

Påstanden om at dette er det eneste beviset man har på korsfestelse må kommenteres, for her har vi et tilfelle der en uvanlig gjenstand ser ut til å bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften hva korsfestelse angår egentlig kommer fra verbale historiske kilder.

Må tolkes
En ukjent gjenstand kan i stor grad sammenlignes med et fotografi. Den forteller noe, men hva den er (viser), eller hvilken funksjon den har (hatt), må enten tolkes, eller forklares av noen som har kunnskap om det. Dette forholdet kommer tydelig fram i for eksempel TV-serien Fleip eller Fakta på NRK der det serveres tre ulike forklaringer på en og samme gjenstand, og så er det opp til et motstanderlag å tippe det man mener må være riktig forklaring.

Det må med andre ord tilføres verbal informasjon for at en ukjent gjenstand skal kunne bli tolket riktig. I dette tilfellet kan gjenstanden(e) fortelle oss en del siden de er objekter vi kjenner fra erfaring. Nagler er kjente objekter, mens beinet med stor sannsynlighet kan bestemmes gjennom sammenligning av tidligere verifiserte bein av samme slag. Men det er påskriften «Yehohanan, Hagakols sønn» på boksen beinet ble funnet i, som endelig slår fast at det dreier seg om levninger fra et menneske.

Troverdighetsspiral
Dersom korsfestelse ikke hadde vært omtalt i noe som helst historisk skrift, hadde vi neppe kjent til denne tortur- og henrettelsesmetoden, i alle fall ikke med den sikkerhet vi mener å ha i dag. Dermed hadde man vært overlatt til gåtefull spekulasjon om hva denne naglen gjennom hælbeinet skulle bety. Det mest interessante om naglen gjennom beinet ville altså mest sannsynlig ha forblitt et mysterium. Med kunnskap fra skriftlige historiske kilder derimot mener man å kunne forklare hva gjenstanden er, og det er neppe mange som vil tvile på denne forklaringen.

Vi skal merke oss at når en slik gjenstand endelig har fått sin forklaring, så har det oppstått en helt ny situasjon. Nå kan ord og gjenstand i kombinasjon gi hverandre troverdighet. Men vi skal ikke glemme at det var ordene, den historiske fortellingen, som i utgangspunktet ga mening til gjenstanden, og slik satte i gang «troverdighets-spiralen».

Jeg tror ikke noen egentlig vil påstå at gjenstanden overtar den hele og fulle beviskraft og samtidig tømmer de historiske kildene for troverdighet, men det ser likevel ut til å kunne skje i praksis. Nei, gjenstanden kan ikke annet enn å styrke de skriftlige kildenes troverdighet. Dermed ligger beviskraften fortsatt i de historiske beretningene, og i dette tilfellet bør man da ikke strekke seg lenger enn til å si at den aktuelle gjenstanden er eneste fysiske bevis, utenom de historiske skriftene, på at korsfestelse fantes.

Det underlige er at man i det hele tatt kan komme til å legge slik vekt på et mangetydig historisk objekt framfor det ofte mer entydige bildet som skriftlige kilder kan gi når de er samtidige, uavhengige av hverandre, og bekrefter hverandre, slik tilfellet for eksempel er med evangeliene og andre historiske kilder fra samme periode.