Dokumentasjon og estetikk i (u)skjønn forening.

Juryen i African Geographics fotokonkurranse godtar ikke manipulasjon, men lar seg gjerne manipulere.

På forsommeren i år kunne petapixel.com melde at naturfotograf Björn Persson mistet tittelen Photographer of the Year 2019 i African Geographics fotokonkurranse fordi observante seere kunne avsløre at han i vinnerbildet hadde pyntet på det ene øret til elefanten Tim. Juryen hadde derimot i full bevissthet og med velvilje sett gjennom fingrene med fotografens tydelige etter-redigering for å endre stemningen i bildet.

Videre har publikum kommentert at bildet må være en eneste stor montasje, ikke minst fordi lyset som faller på elefanten ikke stemmer overens med lysretningen i bildet for øvrig. Andre mener fotografen har byttet om på ørene m.m. Dette kan se ut til å stemme, men det er altså ikke dette som plager juryen.

Om vi holder oss til det juryen har reagert på: Hva er verst, å fikse på et øre, eller å skape en spesiell stemning i bildet som åpenbart ikke representerer virkeligheten da bildet ble tatt? Har juryen egentlig vært tro mot konkurransens regler?

“Entries should be a faithful representation of the original scene. Localized adjustments should be used appropriately. The objective is to remain faithful to the original experience, and to never deceive the viewer or misrepresent the reality.”

Her kunne vi gått skjematisk til verks og vurdert punkt for punkt hvilken type manipulasjon som i størst grad bryter med reglene. Vi dropper skjema og poengoppføringer, og spør ganske enkelt: Er det det å fikse en flenge i et øre i en svært begrenset del av bildet, eller det å endre hele stemningen i bildet som

bidrar mest til at bildet ikke står som en troverdig representasjon av det opprinnelige motivet?
i størst grad gjør at bildet ikke er sannferdig i forhold til den egentlige opplevelsen?
i størst grad kan sies å bedra seeren?
i størst grad bidrar til en feilaktig representasjon av virkeligheten?

Man kan spørre om det ikke er endringen av hele stemningen i bildet som er den største forfalskningen og som bidrar til det største bedraget. Men juryen ser ut til å elske det. Stemningen gir ifølge juryen «a mystical dimension to Tim, a sense of fantasy and legend”, slik petapixel.com gjengir uttalelsen.

Juryen taler i så fall med to tunger, dratt mellom fakta og fiksjon. På den ene side skal et bilde tilsynelatende være dokumentarisk og uten endringer av objekter i bildet. På den annen side honorerer juryen manipulasjon som bidrar til at bildet i stor grad ender opp med å representere et mysterium, en fantasi.

Juryen lot seg manipulere av fantasi og estetikk, og det er grunn til å spørre om ikke kåringen i bunn og grunn gikk mer eller mindre totalt imot intensjonen i reglene. Det kan hevdes at det tross alt hadde vært mindre bedrag, og mer realisme, i et bilde med naturtro stemning og et øre som var fikset på. Samtidig ville det da ikke ha vært elefanten Tim.

Det var selvsagt riktig av juryen å detronisere bildet da det kom fram at øret var blitt tuklet med. Men før tuklingen kom for dagen, var det riktig å utrope bildet til årets vinnerbilde all den tid det helt klart ikke var representativt for situasjonen da bildet ble tatt?

Det er et paradoks at bilder som kreves å være dokumentariske, samtidig gjerne må ha en viss estetisk verdi for å kunne vinne konkurranser. Slik er det i pressen, og slik er det tydeligvis også i naturfotokonkurranser. Ett sted må likevel grensen gå for estetisk verdiheving. Det fikk for eksempel den danske pressefotografen Klavs Bo Christensen erfare da hans bilder ble disket fra konkurransen Årets bilde i Danmark for noen år siden. Den samme problemstillingen berøres i reglene for den norske Årets bilde-konkurransen. Juryen kan «be om å få tilsendt ubehandlede originalfiler for å vurdere om bildebehandlingen er innenfor gjeldende normer». Hva som er gjeldende normer er derimot ikke så lett å definere, om i det hele tatt mulig. En vurdering av hva som er naturlig eller ikke, vil alltid være basert på skjønn.

Juryen for African Geographic var fullt klar over den åpenbare estetiske verdihevingen. Burde det ikke ringe en bjelle når det estetiske effektmakeriet faktisk kan beskrives som åpenbart (obvious)? Blir etter-redigeringen «åpenbar», ligger det i sakens natur at en eller annen grense mellom det virkelighetsnære og det fantastiske er passert.

Ikke la deg lure av falske månebilder.

Fotografering, Fototeknikk, Visuell kommunikasjon

Du må gjerne la deg imponere av fantastiske bilder av månen, men det kan være greit å vite om man skal la seg imponere over situasjonen og fotografens evne til å fange den, eller over en godt gjennomført bildemanipulasjon. Det er også greit å vite litt om grensene for hva som er mulig å få til med én eksponering i kameraet.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det får være opp til dem. Jeg legger heller ikke opp til å skulle definere det gode månebildet. Hva vi liker av bilder kan være så mangt, og det kommer også an på hva et bilde skal brukes til hvis det først skal karakteriseres som godt eller dårlig.

Ikke alt er mulig i ett enkelt bilde
Jeg skriver i grunnen mest for å klargjøre hva som faktisk er mulig å få til i ett enkelt bilde, uten videre fiksing og triksing i et bildebehandlingsprogram etterpå. Det kan være mange som lurer på hvordan et oppsiktsvekkende bilde er tatt, og da kan det være greit å først finne ut om bildet faktisk er ett bilde (én eksponering), eller om det er en montasje der månen har blitt forstørret eller er satt inn fra et annet bilde.

*Klikk på bildet for å se bildet som vises på kameraskjermen.*

Skal vi avsløre et «falskt» månebilde, er den beste metoden å vurdere månens størrelse i forhold til omgivelsene som er med i bildet, samt perspektivet i disse omgivelsene. Ta en titt på bildet på toppen, og sammenlign med det egentlige bildet. Tar du et bilde med vidvinkel, blir månen bare en liten prikk i det fjerne, slik som også i bildet med kameraet rettet mot månen, som jeg tok med mobilen.

Månen og omgivelsene
Et mobilkamera har et vidvinkelobjektiv som standard for at du skal få med litt mer i bildet. Men jo mer som skal med i bildet, jo mindre må hvert enkelt objekt i bildet bli. Månen blir bare en liten prikk i det fjerne (uskarpt lyst punkt like over kameraet). Med speilreflekskameraet har jeg zoomet inn på månen (brukt lang brennvidde/telelinse). Månen har blitt større i bildet, men vi får samtidig med mye mindre av omgivelsene. Jo større månen er i bildet, jo mindre av omgivelsene vil være med. Derfor: Hvis du ser et bilde som viser mye omgivelser og stor måne samtidig, er det svært sannsynlig at du ser på en montasje.

Forgrunn og perspekiv
Perspektivet på omgivelsene er også en god indikator. Dersom bildet har mye forgrunn, gjerne forgrunn med stor dybdevirkning, vil månen være forholdsvis, for ikke å si veldig, liten i et «ekte» månebilde (leser du dette på mobil bør du zoome inn på det bildet det lenkes til her). Ser du et slikt bilde med stor måne, er det mest sannsynlig en montasje, slik som eksemplet på toppen. For å ta «ekte» bilder med stor måne må man som sagt zoome inn, noe som fører til at det du får med av omgivelser ikke gir særlig dybdefølelse. I stedet oppleves bildet mer flatt med «lag på lag» innover i bildet siden man ikke har samme mulighet til å få linjer som kan lede øyet innover i bildet.

Vi kan selvsagt ikke kunne si med sikkerhet om et bilde er et «ekte» månebilde. Det er jo fullt mulig å lage montasjer som ser ekte ut. Men det er som regel enkelt å avsløre «falske» månebilder der reglene for forholdet mellom perspektiv og månestørrelse er brutt. Slike bilder må vi gjerne glede oss over, men vi må ikke blir frustrert over at vi ikke kan skape dem med én enkelt eksponering i kameraet.

Fullmåne og retningen på lyset
Dersom et bilde viser fullmåne betyr det at solen skal befinne seg rett bak fotografen. Dersom lyset fra solen kommer fra en annen retning på forgrunn/omgivelser i et bilde med fullmåne, betyr det med andre ord at bildet 100% sikkert er en montasje, uansett hvor ekte bildet ellers måtte se ut.

Etiske utfordringer
Som sagt skriver jeg ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det er ikke noe galt i å manipulere bilder i og for seg. Men det er problematisk rent etisk dersom et manipulert bilde presenteres i en sammenheng der seerne gjerne oppfatter bildet som «ekte» og det ikke blir informert om at det er en montasje. Bilder må kunne manipuleres, men ikke publikum.

Relaterte artikler:
Hvordan ta bilde av månen?
Planlegging av månebilder

2000 år gammelt fotografi?

Fotografering

Det er sannsynligvis få historiske gjenstander som har gjennomgått så omfattende vitenskapelige undersøkelser som likkledet i Torino. Årsaken er selvfølgelig bildet av en korsfestet mann som er avsatt på kledet, og ikke minst påstanden om at dette er Jesus, og mer kontroversielt, at bildet er avsatt på kledet i oppstandelsesøyeblikket.

Ingen seriøse historikere vil benekte at Jesus har levd, og at han ble henrettet på et kors av romerne. Både Bibelen og andre historiske skrifter bekrefter dette. Likkledet behøver dermed ikke å være så kontroversielt i seg selv, men er selvsagt desto mer sensasjonelt dersom det faktisk skulle være Jesus det er bilde av. Kledet har uansett hatt stor religiøs betydning opp gjennom historien, og det er ikke tvil om at denne har blitt styrket etter at nyere forskning i stor grad indikerer at det er ekte. Dette gjelder både forskning som har hatt fokus på kledet som fysisk objekt, og forskning med fokus på hva bildet i seg selv kan fortelle (lenken åpner PDF). Funnene som er gjort innenfor de to feltene støtter hverandre gjensidig.

Det mest utfordrende spørsmålet både for forskerne og andre er hvordan bildet har blitt til og hva det i tilfelle kan fortelle oss. Vatikanets avis L’Osservatore Romano mener ifølge Aftenposten at forskningen implisitt sier at avtrykket ble skapt ved et mirakel, og at det skjedde ved Jesu oppstandelse.

Kan ikke være maling
Rent vitenskapelig kan man ikke si noe sikkert om hvordan bildet har blitt til, annet enn at det umulig kan ha blitt malt. Bildeavtrykket er i seg selv 2-6 tusendels millimeter tykt og befinner seg på overflaten av fibrene, mens fiberkjernene er blanke. Så tynt kan ingen male, for all maling vil trekke gjennom fibrene, sier professor Atle Ottesen Søvik som har gjort en kritisk vurdering av forskningen på kledet. Han viser i en artikkel på forskning.no til at det står veldig mye feil på nettet og i populærkulturen om kledet. Her et det nødvendig å poengtere at både gammelt og nytt ligger like lett tilgjengelig på nettet, og at mye av forskningen som antyder at kledet er ekte har blitt gjort de senere år. Det er dermed viktig å se på dateringen av stoffet man finner om dette på nettet.

Naturlige kjemiske prosesser?
Ottesen Søvik sier i samme artikkel at den mest relevante hypotesen etter hans syn for hvordan avtrykket har blitt til erat den døde kroppen har dannet gasser som har reagert med stoffet. Det særegne med avtrykket er at det finnes også der kledet ikke har vært i kontakt med kroppen. Samtidig mener noen at avtrykksprosessen ikke har påvirket kledet på avstander over 4 cm, og at dette er grunnen til at det ikke finnes avtrykk av kroppssidene, men bare av for- og bakside. Men hvis det er tilfelle er det kanskje ikke spesiell grunn til å holde på gasshypotesen. En skulle tro at en gass vill bre seg utover uavhengig av avstand innenfor kledet, og at den samtidig da ville gi et bilde med mindre klare konturer.

En artikkel på bbc.com kommenterer både gasshypotesen og andre hypoteser knyttet til naturlige kjemiske prosesser, men mener at ingen av disse gir gode nok svar.

Fotografi?
Artikkelen på bbc.com tar også tak i spørsmålet om det kan være et fotografi, da forstått som skapt gjennom en prosess slik vi kjenner fra fotokjemien slik den ble tatt i bruk på første halvdel av 1800-tallet. Men denne tanken avvises, mye av praktiske og historiske grunner, selv om kilder kan fortelle at noen allerede på 700-tallet kjente til at lys kunne få sølvsalter til å omdannes til svarte sølvpartikler. Men hvordan fikk man i tilfelle bildet til å forbli på kledet når sølvet ble fjernet? Nå viser nyere forskning at kledet kan dateres helt tilbake til Jesu tid og dermed faller også hypotesen om at dette er et fotografi slik vi kjenner fotokunsten fra nyere historie. Vi har ingen kilder som antyder at man hadde kjennskap til slike fotografiske prosesser i det første århundre.

Dermed gjenstår forklaringer som knyttes til en eller annen form for energiutløsning, da ut fra selve kroppen som lå i kledet. Hovedsakelig tenker tilhengere av en slik løsning at dette var noe som skjedde i forbindelse med Jesu oppstandelse. Siden dette i tilfelle var en engangshendelse er det selvsagt umulig for vitenskapen å bevise eller motbevise slike hypoteser. Selve det fysiske bildeavtrykket kan åpenbart ikke defineres ved hjelp av kjente materielle eller kjemiske størrelser, og tilblivelsen ser ut til å måtte forklares gjennom konkurrerende hypoteser, enten de er rent materielle eller også tillater guddommelig inngripen.

Lysglimt?
Den italienske kjemikeren Giulio Fanti ved universitetet i Padova har foreslått at bildet har blitt brent inn i kledet gjennom en energiutløsning i form av en type lys eller stråling, og gir en vitenskapelig framstilling av dette i sin bok The Schroud of Turin. Etter hans mening viser forsøksresultater at dette er den beste forklaringen, men han innrømmer at den vitenskapelig sett har den svakhet at man mangler en plausibel forklaring på hva slags fenomen som kan utløse en ladning på 300.000 volt i et gravkammer.

Skulle forklaringen til Fanti og hans medforskere være den riktige, kan vi definere bildet på kledet som et fotografi, dvs. noe som er tegnet med lys. I så fall er det snakk om verdens eldste fotografi, og mest sannsynlig er det da Jesus selv fotografiet viser.

I følge en PDF (lenke åpner PDF) som finnes på www.shroud.com sier Fanti:
«I see the body image on the Shroud as the photo of Jesus Christ’s Resurrection and this image assures me that there is another life after this one. This is the reason why I am pushed to change my objectives of my life.»

Hovedbildet hentet fra Wikimedia Commons.

De åpne fotokonkurransers ironi

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Fotografering, Fototeknikk, Pressefotografi, Visuell kommunikasjon

Hva er et godt bilde?

Det kan være mulig å forklare hva et godt bilde er dersom bildet skal ha en bestemt funksjon i en gitt sammenheng. Men hvordan er det mulig å kåre en vinner i en fotokonkurranse med åpent tema, eller enda verre, med åpent tema og mulighet for å sende inn manipulerte bilder?

I slike tilfeller er det ikke bare alle mot alle, fotografene imellom. Det er alle mot alle, og alt mot alt, på alle plan. Juryen skal gjøre et valg ut ifra en rekke faktorer der faktorenes orden er likegyldig:

Et bilde kan være så teknisk fullkomment at noen i juryen får gåsehud og må sjekke hva slags kamera det er tatt med.
Et annet bilde har den gripende fortellingen, mener en annen.
Bilde nummer tre har et motiv som er utrolig bra sett, sier en tredje person, som er den eneste som skjønner motivet og må forklare det for de andre.
Bilde fire har et motiv som er utrolig bra fanget, og som viser at fotografen kan både situasjonen og utstyret til fingerspissene. En naturfotograf i juryen kan ikke lovprise nok fotografens kunnskap og evne til å forutse både sted, tid og hendelse, for ikke å snakke om lyset.
Et femte bilde er resultat av ekstremt fantasifull og morsom entreprenørvirksomhet i Photoshop. Det er jo bare så genialt, og får virkelig poengtert en sannhet av dimensjoner. Bildet kan konkurrere blant de beste bilder av samfunnskritiske tegnere og malere.
Og ikke å forglemme bilde nummer seks, et tilfeldig blinkskudd av en uforutsigbar situasjon. Fotografen så ikke før etterpå hvor bra det var, men skjønte straks at det kunne ha potensiale til å vinne en konkurranse. Flere i juryen synes bildet peker seg ut som en av vinnerkandidatene.

Det som kalles en fotokonkurranse har endt opp som en konkurranse mellom bilder skapt på ulike måter og med ulike siktemål.

Hva ligger det egentlig i det å fotografere?

Teknisk perfeksjon?
Fortellerkunst?
Observasjonsevne?
Evne til abstraksjon?
Sakskunnskap og teknisk ferdighet?
Bildemanipulering
Ren og skjær flaks?

eller?

I den åpne fotokonkurransen er det alle måter, og alle siktemål, mot alle. Det utrolige er at juryen faktisk kommer fram til en vinner!

Uten grunnlag i helt klare kriterier og avgrensninger går diskusjonen i juryen sin gang. Snart er et bilde øverst på listen, snart et annet. Argumenter og følelser møtes til dans, og får være med uten at navnene deres er ropt opp. Snart fører den ene, snart den andre. Det veksler mellom pardans, linjedans, ringdans som i finere selskaper, og folkedans. Til slutt er det en gruppe med uklar sammensetning som utropes som best, og vinnerbildet er kåret.

Det hele virker tilfeldig, og vil være det, i større eller mindre grad. Men kanskje skuer vi midt i det hele noe av bildets kraft som forteller. Bilder forteller på forskjellige måter og forskjellige plan, og ett og samme bilde kan fortelle mange ulike historier alt etter hvem som ser på det.

Det teknisk fullkomne bildet formidler en kyndig fotograf og et usminket landskap. Bildet med den gripende fortellingen går med sin framstilling av det synlige dypt inn i sjelens usynlig landskap.

Bilde tre gir fantasien vinger og appellerer til vår evne til visuell lek og til å veksle mellom, eller kombinere, det konkrete og abstrakte. Det fjerde bildet formidler historier fra virkeligheten som bare de færreste har evnen til å finne og se, men som blir alle til del gjennom fotografiet.

Bilde nummer fem setter sammen stykker av virkelighet som det ikke er mulig å fange i ett og samme bilde. Manipulasjonen setter fotografiet fri fra det ene, avgjørende øyeblikket. Brått kan bildet formidle uavhengig av tid og rom. Det kan formidle årsak og virkning, det kan komme med påstander, ja være et argument i seg selv, og ikke fungere bare som støtte til et argument slik ordinære øyeblikksbilder er begrenset til.

Også det tilfeldige blinkskuddet har sin verdi. Vi liker å bli moret, overrasket, forbauset eller forskrekket. Om det ikke svarer på «what and why and when and how and where and who», så kaller det fram et «wow» til svar.

Mest sannsynlig er vinnerbildet blant bildene som makter å fortelle på flere måter og på flere plan enn de andre bildene. Det er det bildet som klarer å imponere, berøre, og engasjere jurymedlemmene mest. Faktorenes orden er fortsatt likegyldig, men bildet har sannsynligvis levert det største produktet i menneskelig engasjement.

Hvis det er tilfelle vil det være den konkurrerende fotografens primære oppgave å finne ut hva slags mennesker det er som sitter i juryen og hva de engasjeres av.

Men hva er et godt bilde? Skal den internasjonale folkejuryen på Instagram få avgjøre har jeg inntrykk av at det er kropp og fargesprengt natur i HDR som er gode bilder. Fagjuryer engasjeres heldigvis som regel av andre ting.

Uansett kan vi ikke definere hva som er et godt bilde uten å se det i relasjon til et publikum og en hensikt. Å definere hva som er et godt bilde, bare bildet i seg selv, er umulig. Er ikke et bilde meningsløst uten at det blir betraktet?

Det er det enkelte menneske som tillegger bildet mening. Et bilde er godt eller dårlig i forhold til enkeltmennesket. Slik sett er åpne fotokonkurranser og «likes» på Instagram egentlig uten verdi i forhold til å kunne definere det gode bildet. Slike sammenhenger fungerer bare som større eller mindre meningsmålinger. Det bildet som et flertall liker, vinner. Men ingen kan legge fram klare kriterier for hvorfor vinnerbildet er hakket bedre sammenlignet med konkurrerende bilder.

Dersom en jury kommer med en begrunnelse for hvorfor et bilde har vunnet, må den nødvendigvis komme med noen kriterier som er lagt til grunn. Spørsmålet er da, ble disse kriteriene gjort kjent på forhånd. Hvis ikke, sier det ikke så rent lite om hvilket håpløst konsept en fotokonkurranse med fritt motiv kan være. Det blir som å arrangere en idrettskonkurranse og si at den som kommer først til mål vinner, uten å fortelle hvor løypa går, og langt mindre hvor målet er.

Heldigvis består mange seriøse fotokonkurranser av flere runder, og da med mer spesifiserte motivområder. Skal slike konkurranser blir enda mer seriøse bør de etter mitt skjønn kutte ut runden med fritt motiv. Typisk nok vil vinneren av fritt motiv-runden sjelden hevde seg i konkurransen totalt sett.

Skal konkurransen bli helt seriøs må også manipulerte bilder og enkeltopptak konkurrere hver for seg. Her er det snakk om to totalt forskjellige idretter, for å holde på sports-metaforen.

Større muligheter med ultravidvinkel

Fotografering, Fototeknikk

De bildene jeg har fått mest skryt av har jeg tatt med såkalt ultravidvinkel. Livet som fotograf ble forandret den dagen jeg gikk til innkjøp av objektivet Canon EF 17-40 f/4L for bruk på min fullformat EOS 5D.

Noen ganger tenker jeg det er nesten umulig å ta dårlige bilder med den, og føler at den gir meg mye gratis, men så enkelt er det kanskje ikke. Uansett utvides komposisjonsmulighetene når bildevinkelen blir større, og de optiske egenskapene gir et «drag» i bildene som kan forsterke en allerede god linjeføring.

17 mm brennvidde tilsvarer omkring 10 mm på de typiske digitale speilrefleksene som vi finner på markedet for amatørfotografer. Så dersom du går rundt med en standardzoom på 18-50 mm eller noe i den dur og ønsker å få mer ut av motivene, kan det være verd å investere i en ultravidvinkel-zoom som begynner på 10 mm eller der omkring.

Med røtter i Romsdal og bosted på Sørlandet blir det en del kjøreturer gjennom landet, og noen ganger legger jeg turen om Telemark. Jeg setter større pris på å oppleve enn å komme raskt fram. Dessuten går det ikke så mye langsommere i seg selv, men tiden tikker raskt av gårde når det legges inn fotostopp, f.eks. ved Heddal stavkirke ikke langt fra Notodden.

Det kan være krevende å ta gode bilder av bygg som Heddal stavkirke, og utfordringene blir ikke mindre med ultravidvinkel. Man kan gå nærmere for å rydde bort forgrunn, men blir man stående for nær og sikte for mye oppover, vil bygg og trær fort helle innover mot den vertikale midtaksen i bildet. Slik helling kan bli så kraftig at det ødelegger bildet, hvis man ikke ønsker å gjøre noe spesielt ut av effekten.

Uten spesialobjektiv er det bare én måte å unngå slik helling på fullt og helt, og det er å sikte parallelt med bakken, men da får man selvsagt ikke med toppen av kirken uten å gå et stykke unna. Dette kan være bra for perspektivet og gjengivelsen av bygget, men nå har det brått sneket seg inn mye forgrunn.

Da gjelder det å være oppfinnsom og utforske omgivelsene. Finnes det forgrunn som kan tilføre bildet noe, gjerne både rent visuelt og informativt? I det første bildet har jeg inkludert deler av porten til kirkegården og bruker dette som ramme for bildet. Samtidig leder muren øyet vårt innover i bildet mot kirken. Takket være bruk av ultravidvinkelen får vi stor dybdevirkning i bildet fordi vinkelen mellom linjene i muren blir større og de synes å peke mer mot et samlende punkt i det fjerne. Det at vi også i stor grad ser ned på forgrunnen, og at denne er forholdvis stor i forhold til bakgrunnen, forsterker dybdevirkningen ytterligere. Alt dette hører med i gavepakken fra ultravidvinkelen når det gjelder komposisjon. Og om ikke det var nok så bidrar den korte brennvidden videre til at vi får større dybdeskarphet i bildene. I det nevnte bildet strekker skarphetsområdet seg fra fremre del av muren og til uendelig. Denne effekten er forsterket ved at jeg har brukt en høy blenderverdi (større blenderverdi gir større dybdeskarphet).

Med steintrauet har jeg funnet et annet motiv ved kirken som kan gjøres ved å sikte omtrent parallelt med bakken. Dette gjør at både kirken, og ikke minst tréet peker rett oppover. Det vil være vanskelig å fange et slikt motiv uten ultravidvinkel. For det første krever det at jeg står nesten oppi steintrauet, og da er avstanden til kirken gitt. Dermed må jeg ha en kraftig vidvinkel for å få med hele bygget. Samtidig må jeg sitte nært vannflaten for å få en større flate å speile omgivelsene i, og slik få med mer av kirken i speilbildet. Også dette løser seg på grunn av den store bildevinkelen.

Skulle man være nødt til å sikte oppover (eller nedover) for å få den rette komposisjonen kan man dempe effekten av hellende linjer ved å plassere hovedmotivet inn mot den vertikale midtaksen i bildet. Hellingen minker gradvis innover mot midten av bildet, og midt på aksen vil en vertikal linje alltid være helt loddrett.

I det tredje bildet bruker jeg denne teknikken. Samtidig har jeg gått opp på muren rundt kirkegården og fått et høyere punkt å sikte ifra. Dette gjør at jeg slipper å sikte like mye på skrå oppover som hvis jeg hadde stått på bakken. I forgrunnen danner gravsteinene og benken en form som gjenspeiler formen på kirken, noe som etter mitt skjønn danner en spennende komposisjon. Det høye utsiktspunktet gir meg mulighet til å forsterke denne effekten, og uten ultravidvinkelen ville det ikke være mulig å fange akkurat dette motivet. Jeg kunne ikke stått på noe annet sted, og den korte brennvidden gir mulighet for å få med det hele.

En ultravidvinkel gir helt klart større muligheter. Men som vi ser følger det også med noen utfordringer. Lærer du å takle utfordringene, og bruke objektivets egenskaper kreativt, tør jeg nesten påstå at du vil oppleve et løft både i entusiasmen og i bildesamlingen din dersom du skaffer deg en ultravidvinkel.

Fotografering gjennom nettinggjerde

Fotografering, Fototeknikk

Sist sommer fikk jeg muligheten til å besøke Orsa Björnpark i Dalarna i Sverige. Det kan være en utfordring å ta bilder av dyrene i mange av innhegningene i denne dyreparken siden det er få steder man får fri sikt til dyrene, i alle fall på relativt nært hold. Dermed er man begrenset til å ta bilder gjennom vinduer med den forringelse av kvalitet det medfører, eller man må rett og slett ta bilder gjennom nettinggjerdene.

For den som er vant til dyreparken i Kristiansand, som har mange steder med fri sikt til dyrene, og dessuten gjerder med relativt store firkantede ruter, byr Orsa Björnpark på en ekstra utfordring med sine nettinggjerder av den vanlige typen med små skråstilte ruter. Men også dyreparken i Kristiansand kan by på utfordringer, som for løvebildet på toppen som er tatt gjennom et temmelig finmasket gjerde, noe man ser spor av i mønstrene på vegetasjonen i bakgrunnen.

Fotografi av isbjørn tatt gjennom nettinggjerde i Orsa Björnpark. Selv om gjerdet er godt ute av fokus dekker det fortsatt over deler av bildet. Dette kan skimtes som felt med svakere farge og kontrast, og dårligere skarphet. Pass på at slike felt ikke dekker over sentrale deler av bildet, men dette kan være krevende å følge med på i farten.

Kort avstand til gjerdet
Skal man få brukbare bilder gjennom slike gjerder må flere krav oppfylles.
For det første må det være kort avstand til gjerdet slik at man får holdt fronten på objektivet så nært gjerdet som mulig.

Lang brennvidde
For det andre må man bruke relativt lang brennvidde, altså «zoome inn» som det populært kalles. Dette kommer gjerne av seg selv da dyrene ofte er et stykke unna, og jo mer man forlenger brennvidden, jo bedre for å få gjerdet mindre synlig i bildet.

Liten blenderverdi
For det tredje må man bruke liten blenderverdi (f-verdi) fordi det gir liten dybdeskarphet. Når man da fokuserer på dyret vil gjerdet komme godt ut av fokus. Dersom du har typisk amatør-optikk, vil dette i praksis si at du bør velge den minste blenderverdien som er mulig på objektivet. For brennvidder på omkring 300 mm vil dette gjerne være i området f/5.6 – f/6.3.

Høyere ISO-verdi?
En fordel med liten blenderverdi er at det slippes inn relativt mye lys og du kan bruke forholdsvis kort lukkertid. Det gir større mulighet for å få skarpe bilder i forhold til kamerarystelse eller at dyrene beveger seg. Får du ikke skarpe bilder kan du forsøke å stille kameraet på en høyere ISO-verdi, noe som gir mulighet til å bruke enda kortere lukkertid. Men merk at gradvis høyere ISO-verdi gir gradvis dårligere bildekvalitet. Bildekvaliteten ved en gitt ISO-verdi varierer både med kameramerke og innenfor kameramodellene til et gitt merke.