Bildestørrelse og oppløsning

Fototeknikk, Fototeori

Bildestørrelse og oppløsning er to begreper som fort kan skape forvirring i forbindelse med digitale bilder. Årsaken er at de hver for seg kan vise til helt forskjellige ting, og i noen tilfeller også handle om det samme.

Bildestørrelse brukes som betegnelse på:

Antallet bildepunkter i et bilde
Størrelse på bildet ved utskrift
Hvor mye lagringsplass bildet tar på minnekortet eller datamaskinen.

Oppløsning brukes om:

Antallet bildepunkter i et bilde
Hvor mange bildepunkter man har per cm eller tomme ved utskrift

Med et kamera med en sensor på 20 MP (megapiksler) kan du ta bilder med rundt regnet 20 millioner bildepunkter. Jo flere bildepunkter du har, jo større må da bildet selvsagt bli. Samtidig er det slik at jo flere bildepunkter et bilde har, jo flere detaljer kan det gjengi. Jo flere detaljer et bilde kan gjengi, jo bedre oppløsning har bildet. Figur 1 viser begge forhold: Flere bildepunkter gir både større bilde og bedre oppløsning.

Ved utskrift handler naturlig nok bildestørrelse om hvor stort bildet blir i cm eller tommer (2,54 cm per tomme). Også her handler oppløsning om hvor mange detaljer som gjengis, men nå forstått som en kvalitet bestemt av hvor mange bildepunkter utskriften har per cm eller tomme. Jo flere bildepunkter per cm/tomme, jo bedre oppløsning. Dersom man forsøker å skrive ut et bilde i en størrelse som er for stor i forhold til antall bildepunkter i bildet, vil man kunne se bildepunktene som større eller mindre ruter. Dette skjer fordi de relativt få bildepunktene som bildet har, må forstørres for at de skal fylle tilstrekkelig med plass for at bildet skal bli stort nok.

Med andre ord, jo større et bilde er i antall bildepunkter, jo større format kan det skrives ut i med god gjengivelse av detaljer. La oss tenke oss at hver rute som bildene i figur 1 er satt sammen av representerer 100 bildepunkter. Da vil det minste bildet være 6 x 100 bildepunkter = 600 bildepunkter bredt. Beste trykkekvalitet i ukeblad/magasin krever rundt 300 bildepunkter per tomme. Med andre ord ville det minste bildet bli 600 bildepunkter : 300 bildepunkter/tomme = 2 tommer bredt (5,08 cm). Det største bildet ville være 20 x 100 bildepunkter = 2000 bildepunkter i bredden, med en trykkestørrelse på 2000 bildepunkter : 300 bildepunkter/tomme = 6,7 tommer (16,9 cm). Det er altså antallet bildepunkter som i stor grad avgjør kvaliteten på trykk i forhold til trykkestørrelsen, i alle fall i utgangspunktet. Kvaliteten på bildepunktene og på papiret spiller også inn.

Merk at bildepunktene må stå mye tettere i en utskrift enn på skjerm, for å si det slik. Med en skjermoppløsning på 1920 bildepunkter i bredden, vil et bilde med samme antall bildepunkter, fylle hele skjermen (i prinsippet uansett skjermstørrelse), mens bildet trykket i beste kvalitet vil bli litt mindre enn bildet på 2000 bildepunkter i eksemplet ovenfor (nærmere bestemt 16,25 cm). Det er med andre ord ikke uten videre mulig å få gode utskrifter av bilder man henter på nettet. Til det er oppløsningen på nettbildene som regel for lav.

Figuren viser hvor stort et bilde fra et kamera på 18 MP er i forhold til skjerm, og til et bilde tilpasset visning på internett (f.eks. 600 x 400 bildepunkter). Når man henter opp et bilde fra kameraet på datamaskinen, får man som regel se hele bildet. Det er programvare i datamaskinen som sørger for dette. Det er gjerne ikke før man åpner bildet i 100% størrelse i et bildebehandlingsprogram at man oppdager hvor stort et bilde direkte fra et kamera i dag er. Mens nettbildet vil få en bredde på ca. 5 cm i beste kvalitet på trykk, vil et bilde på 18 MP kunne fylle en flate tilsvarende et oppslag på to sider i et magasin i A4-format.

Til sist, eller kanskje helt først, er bildekvaliteten avhengig av hvor mye plass bildet får lov til å oppta på minnekortet/datamaskinen. Aller best kvalitet får man om man tar bilder i RAW-format. Da lagres all informasjon fra kameraets sensor i bildefilen. Mitt kamera Canon EOS 5D mkIII, tar RAW-filer på 23-30 megabyte. Velger jeg å ta bilder direkte i JPG-format, foretar kameraet en redigering og komprimering av opptaket i henhold til den bildestilen som kameraet er innstilt på, og så kastes resten av informasjonen fra sensoren. Et JPG-bilde med størrelse L (22 MP) vil oppta 4-9 megabyte plass. Bilder i størrelse M og S vil da selvsagt ta enda mindre plass, og samtidig gi bilder med dårligere oppløsning.

Så et svært viktig sluttpoeng: Bildekvalitet i form av oppløsning/detaljrikdom er ikke nødvendigvis sikret om du benytter innstillingen med størst antall bildepunkter (L). På kameraet kan nemlig også stilles inn såkalt «bildekvalitet». Dette handler om hvor mye bildet skal bli komprimert for å oppta mindre plass på minnekortet/datamaskinen, og med dette også hvor mange detaljer som gjengis.

På bildet som viser valg for bildekvalitet på Canon-kamera, står altså bokstavene L, M og S for bildestørrelse ut fra antall bildepunkter i bildet. Vi finner to valg per størrelse, ett for fin kvalitet, og ett for ikke fullt så fin kvalitet (mer komprimert bilde som tar mindre plass på minnekortet). På en del andre kamera, f.eks. Nikon, velges størrelse for seg, og kvalitet relatert til komprimering for seg.

Rennende vann og lukkertider

Fototeknikk

Når noen spør hva slags lukkertid man skal bruke for å få rennende vann til å se ut slik eller slik, blir svaret at det handler om mer enn lukkertiden, selv om den absolutt spiller en sentral rolle. Men hva kan det ellers være som spiller inn?

Farten på vannet er helt avgjørende, men som vi skal se kan farten på vannet være relativ i forhold til lukkertiden, selv om denne farten er konstant i seg selv. Det avgjørende er nemlig hvor raskt vannet beveger seg innenfor det aktuelle bildefeltet. Vi må derfor ta med i beregningen hvor «tett innpå» vannet du legger bildeutsnittet. Det er altså først når utsnittet er valgt for et gitt motiv at vi kan se hvordan de ulike lukkertidene påvirker hvordan vannet vil se ut.

På det første bildet er vi tett innpå et lite bekkefall. Der beveger en dråpe seg over en stor del av bildet i løpet av det halve sekundet bildet blir tatt.

I det neste bildet ser vi hele Mardalsfossen fotografert på lang avstand. Selv om vannet raser nedover med stor fart, rekker det ikke å bevege seg langt i forhold til bildeutsnittet i løpet av et halvt sekund. Jeg ville med andre ord ha vært nødt til å bruke en mye lengere lukkertid enn et halvt sekund for å få tilnærmet samme utseende på vannet i fossen som på vannet i bekken, dette til tross for at vannet i fossen mest sannsynlig beveger seg raskere enn vannet i bekken.

Vannets fart i forhold til lukkertiden påvirkes også av retningen på vannet i forhold til den retningen du sikter med kameraet. Et objekt som beveger seg rett mot deg vil befinne seg mer eller mindre på samme plass i bildet hele tiden, mens et objekt som beveger seg på tvers av blikkretningen vil bevege seg gjennom bildet, fra den ene kanten til den andre, med større eller mindre fart (som i eksemplene ovenfor). Dette betyr at vann i noen grad kan komme til uttrykk på forskjellige måter i ulike deler av ett og samme bilde. Det neste bildet er et eksempel på dette.

Bildet er tatt på 1/20 sekund og viser en bekk som renner mot fotografen, men verken rett imot, eller på tvers av, den retningen kamera sikter. I teorien vil den skrå linjen som bekken utgjør, og linjen fotografen sikter etter, møtes innover i bildet, mens avstanden mellom linjene øker jo nærmere fotografen man kommer. Dette betyr kort fortalt at vannet som befinner seg lenger vekk fra fotografen (A) renner mer rett mot kameraet enn vannet som er nærmere (B). Vannet i nedre bildekant renner altså mer på tvers av kameraretningen, og vil dermed også bevege seg over en større del av bildeflaten mens bildet blir tatt. Dermed blir farten på vannet nærmere kameraet større enn på vannet lenger bort, i forhold til lukkertiden. I tillegg vil også avstanden i seg selv spille en rolle, som vi så i de to eksemplene øverst.

Man kan derfor i prinsippet aldri gi et helt konkret råd for hvor lang lukkertid man skal bruke for å få vannet til å se slik eller slik ut, men det er selvsagt mulig å antyde hvor man kan starte ut fra gitte typer motiver, som for eksempel i det første bildet der lukkertiden var ½ sekund. Her er det bare å prøve seg fram til man får vannet slik man vil ha det. Så er det selvsagt viktig å bruke stativ når lukkertidene begynner å bli lange. Slå gjerne også av bildestabilisatoren når du bruker stativ, hvis den ikke har en innstilling for stativbruk.

Forstå dybdeskarphet i praksis

Fototeknikk

Dybdeskarphet er et begrep som betegner rekkevidden av det området som oppfattes som skarpt i et bilde, langs fotograferingsaksen, og det snakkes gjerne om stor og liten dybdeskarphet. Når man stiller skarpt på et bestemt punkt i motivet, kan også noe av motivet som er nærmere eller lenger vekk fra fotografen oppfattes som skarpt. Det er ulike faktorer som bestemmer hvor langt dette «skarpe» området strekker seg fremover og bakover fra fokuspunktet. I praksis er det tre valg som avgjør hvor stor dybdeskarphet du får i bildet.

1. Blenderverdien.
Her kan brukes følgende regel: Større blenderverdi gir større dybdeskarphet. Jeg velger å basere regelen på blenderverdien, og ikke blenderåpningen, for det er gjerne blenderverdien du ser på displayet på kameraet og må forholde deg til under fotograferingen. Altså, jo større blenderverdi, jo større dybdeskarphet. (Dersom du forholder deg til blenderåpningen, må du tenke motsatt siden for eksempel blender f/16 har mindre åpning enn blender f/8, men gir større dybdeskarphet.)

2. Brennvidden.
Brennvidden oppgis i antall mm på objektivet. Noen objektiver har fast brennvidde, mens du på et zoom-objektiv kan justere den. Zoomer du inn, blir brennvidden lengere. Bildevinkelen blir smalere, og du får med mindre og mindre i bildet samtidig som motivet forstørres. Når du zoomer inn, blir dybdeskarpheten mindre.
Zoomer du ut, derimot, blir bildevinkelen større, og dybdeskarpheten større. Skal vi beholde større – større tenkningen, kan vi formulere følgende regel: Større bildevinkel gir større dybdeskarphet.

3. Fokuseringsavstanden.
Her er regelen ganske enkel: Jo større avstanden er til det du stiller skarpt på, jo større blir dybdeskarpheten. Dette betyr også at dybdeskarpheten vil strekkes seg lenger bakover fra fokuspunktet enn framover mot fotografen. De tre reglene og samspillet mellom dem kan illustreres med denne figuren:

Sagt på en annen måte: Ønsker du veldig stor dybdeskarphet kan du zoome ut og samtidig bruke stor blenderverdi. Når du gjør dette vil selve fokuseringsavstanden bety relativt lite. Ønsker du liten dybdeskarphet, må du zoome inn og bruke liten blenderverdi. Samtidig kan det lønne seg å gå nærmere det du skal stille skarpt på.

4. Brennvidde, fokuseringsavstand og uendelig dybdeskarphet
Dersom du velger et utsnitt der nærmeste objekt er tilstrekkelig langt unna, kan du oppnå at alt er skarpt fra nærmeste objekt til uendelig, uansett hvilken blenderverdi du bruker og hva du fokuserer på. Tommelfingerregelen er at nærmeste objekt ikke må være nærmere fotografen enn det antall meter som tilsvarer brennvidden. Bruker du en brennvidde på 20 mm, og nærmeste objekt er 20 meter unna, vil alt i bildet blir skarpt, uansett hva du fokuserer på og hvilken blenderverdi du bruker. Derfor er det for eksempel ikke nødvendig å bruke blender 11, et typisk valg for landskapsfotografer, dersom du bruker lang brennvidde for å fange inn deler av et landskap langt borte. Velg da heller den blenderverdien som utnytter opptikken på best mulig måte med tanke på skarphet. Dette vil normalt vært f/5,6 eller f/8 for objektiver beregnet på fullformat- eller APS-C-sensorer.

Sensorens betydning
Når dette er sagt, er det ikke alltid like enkelt å få ønsket resultat i praksis. Siden brennvidden spiller såpass stor rolle, vil dette gi utslag ut fra hvor stor sensor du har i kameraet ditt. Det er slik at jo mindre sensoren er, jo kortere må brennvidde være. Når kortere brennvidde betyr videre bildevinkel og større dybdeskarphet, betyr dette at det er vanskeligere å oppnå liten dybdeskarphet med et kompaktkamera, eller et mobilkamera, enn det f.eks. er med et speilreflekskamera.

Når alt kommer til alt er det faktisk lettere å oppnå tilfredsstillende stor dybdeskarphet med et speilreflekskamera gjennom bruk av stor blenderverdi og vidvinkel, enn det er å oppnå tilfredsstillende liten dybdeskarphet med et mobil- eller kompaktkamera. Dette er noe av grunnen til at enkelte mobiler i dag lages med flere objektiver slik at de kan beregne dybden i et motiv og simulere uskarphet i områder som ligger et stykke bort fra fokuspunktet.

Kort oppsummert:

Større blenderverdi gir større dybdeskarphet.
Større bildevinkel gir større dybdeskarphet.
Større fokuseringsavstand gir større dybdeskarphet.
Fokuseringsavstand lengere enn brennvidden gir full og uendelig dybdeskarphet.

Slik tar du bilder til panoramamontasje

Fototeknikk

Når du skal ta en serie bilder for å sette dem sammen til en panorama-montasje, er det noen sentrale innstillinger du bør gjøre, og noen viktige forhold du bør tenke gjennom, før du begynner å ta bildene.

Noe av det mest sentrale er å unngå AUTO-innstillingene for hvitbalanse, eksponeringsprogram, ISO og fokusering. Du må med andre ord over på manuelle innstillinger for å få et så godt og enkelt utgangspunkt som mulig for montering og redigering av panoramaet.

Slik kan du gjøre det (i anbefalt rekkefølge):

Sett kameraet på stativ.
Slå av evt. bildestabilisering.
Still kameraet på M for manuelle innstillinger.
Ikke bruk automatisk hvitbalanse. Velg en som passer til forholdene.
Bruk samme brennvidde på alle bildene.
Fokuser og slå deretter av autofokus.
Bestem eksponeringen på M, og bruk samme innstillinger på alle bildene.
Ta bildene fra venstre mot høyre, gjerne i høydeformat.
Pass på at bildene overlapper hverandre 30-40%.

Utdyping av punktene (bør leses):

1.
Sett kameraet på stativ. Pass på at stativet/kameraet står i vater slik at du får vannrett horisont i søkeren uansett hvilken veg du vender kameraet.

2.
Slå av bildestabiliseringen. Bildestabilisering skal vanligvis ikke være nødvendig når du har kameraet på stativ. Dessuten vil mekanismen ironisk nok kunne skape uskarpe bilder i sin søken etter bevegelse når kameraet er fastmontert. Merk: En del nyere kamera har en egen innstilling for bildestabiliseringen når man bruker stativ.

3.
Still kameraet på manuell. Med kamera innstilt på M unngår du alle auto-innstillinger, samtidig som det er nødvendig for å sikre riktig eksponering for hele panoramaet (se nedenfor).

4.
Still inn hvitbalansen manuelt. Bruk manuell hvitbalanse ut fra forholdene (sol, overskyet osv.). Dersom du har hvitbalansen på auto risikerer du at kameraet gir deg en bildeserie der hvitbalansen varierer. Dette skaper unødvendig bry og arbeid i redigeringen. Med samme hvitbalanse i alle bildene slipper du den tidkrevende og vanskelige jobben med å tilpasse lyset i det ene bildet opp mot det neste før monteringen. Tvert imot kan du om nødvendig finjustere fargebalansen for hele montasjen på et øyeblikk, etter at bildene er satt sammen. Størst frihet til dette har du dersom du tar bildene i RAW-format.

5.
Bruk samme brennvidde på alle bildene. Bestem hvilken brennvidde du skal bruke (hvor mye du skal zoome inn/ut for å få ønsket utsnitt), og bruk den samme brennvidden på alle bildene. Det lønner seg å bruke en noe kortere brennvidde (zoome mer ut) enn nødvendig i forhold til ønsket utsnitt. Du vil sannsynligvis oppleve at bildet må beskjæres noe etter monteringen i redigeringsprogrammet, og det er dumt hvis utsnittet til slutt viser seg å måtte bli trangere enn det du tenkte. Det ligger litt i sakens natur at man gjerne ikke bruker veldig korte brennvidder (mye vidvinkel) ved fotografering til panorama-montasjer. Litt av poenget er gjerne å komme nærmere (zoome inn) for å få detaljer tydeligere fram, og samtidig få med mye. Bruker du for kort brennvidde (zoomer for mye ut/bruker for kraftig vidvinkel) forsvinner noe av poenget og du (redigeringsprogrammet) kan få større problemer med å sette bildene sømløst sammen på grunn av kraftigere fortegning ut mot bildekantene.

6.
Slå av autofokus etter at du er ferdig med å fokusere. Da unngår du at kameraet begynner å stille fokus for hvert bilde, og kanskje også mister fokus helt i tilfelle fokuspunktet i søkeren havner et sted der det er lite kontraster. Det enkleste er å ta bilder til et panorama der det ikke finnes noe objekt i forgrunnen*. Da kan du godt fokusere på de fjerneste elementene i bildet og starte fotograferingen. Velg en blenderverdi (f-verdi) som gir deg tilstrekkelig dybdeskarphet i forhold til det du ønsker (større f-verdi gir større dybdeskarphet). Uten objekter i nær forgrunn kan du gjerne ta utgangspunkt i f/8.

7.
Bestem eksponeringen for hele panoramaet, og bruk samme eksponering for alle bildene. Med kameraet på M tar du prøvebilder av de utsnittene der de lyseste og de mørkeste partiene i den tenkte montasjen befinner seg, for å få en pekepinn på hvor eksponeringen bør ligge for å få med flest mulig toner i bildet. Det er uansett bedre at skygger gror igjen enn at høylys blir utbrent. En alternativ måte å gjøre det på er aktivere histogrammet på skjermen slik at du kan kontrollere lysforholdene før du tar et eneste bilde. Da kan du gjøre en innstilling på M, sveipe over motivet mens du holder øye med histogrammet, og justere eksponeringsinnstillingene ut fra det. Tar du bildene i RAW vil du ha mer å gå på i forhold til toneomfanget.

8.
Ta bildene fra venstre mot høyre, og gjerne i høydeformat.** Ved fotografering fra venstre mot høyre (med klokka) vil den stigende nummereringen av bildefilene sørge for at en forhåndsvisning av enkeltbildene på rad og rekke, f.eks. i Utforsker/Finder, eller ved import til Adobe Lightroom, også gir deg en «preview» av panoramaet. Du vil også mest sannsynlig slippe å stokke om på bildene når du skal gjøre rekkefølgen klar for den automatiske monteringen i bilderedigeringsprogrammet ditt. Ta gjerne et bilde av håndflaten din eller noe før første bilde, mellom hver serie, og til slutt, så blir det lettere å se i ettertid hvilke bilder som hører sammen.

9.
Pass på at bildene overlapper hverandre. Bildene må overlappe hverandre under fotograferingen slik at bilderedigeringsprogrammet klarer å identifisere de områdene der sammenkoblingen skal skje. Jeg overlapper med godt og vel 1/3 av bildeutsnittet. Til hjelp kan du om mulig aktivere komposisjons-rutenettet i søkeren som deler høyde og bredde i tre, eller du kan f.eks. velge å forholde deg til et fokuspunkt som ligger ca. 1/3 inn fra kanten i søkerbildet.

*Dersom du ønsker å ha med noe i relativt nær forgrunn vil du støte på en ny utfordring: Objektet i forgrunnen flytter seg i forhold til bakgrunnen når du svinger på kameraet, og du får problemer med å montere bildene pent sammen dersom dette objektet går over flere bilder. Skal du unngå dette må du sørge for at kameraet dreier seg om en «den optiske aksen» i stedet for om aksen der det er festet til stativet. Det betyr i praksis at kameraet må monteres på en spesiell mekanisme.

**Tar du bildene i høydeformat utnytter du kameraets bildepunkter på en bedre måte. Ja, du må ta flere bilder for å dekke hele den tenkte bredden, men du får samtidig flere bildepunkter i høyden. Dette gir deg et bilde med bedre oppløsning (gjengivelse av detaljer) enn om du bruker breddeformat.

Ikke la deg lure av falske månebilder.

Fotografering, Fototeknikk, Visuell kommunikasjon

Du må gjerne la deg imponere av fantastiske bilder av månen, men det kan være greit å vite om man skal la seg imponere over situasjonen og fotografens evne til å fange den, eller over en godt gjennomført bildemanipulasjon. Det er også greit å vite litt om grensene for hva som er mulig å få til med én eksponering i kameraet.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det får være opp til dem. Jeg legger heller ikke opp til å skulle definere det gode månebildet. Hva vi liker av bilder kan være så mangt, og det kommer også an på hva et bilde skal brukes til hvis det først skal karakteriseres som godt eller dårlig.

Ikke alt er mulig i ett enkelt bilde
Jeg skriver i grunnen mest for å klargjøre hva som faktisk er mulig å få til i ett enkelt bilde, uten videre fiksing og triksing i et bildebehandlingsprogram etterpå. Det kan være mange som lurer på hvordan et oppsiktsvekkende bilde er tatt, og da kan det være greit å først finne ut om bildet faktisk er ett bilde (én eksponering), eller om det er en montasje der månen har blitt forstørret eller er satt inn fra et annet bilde.

*Klikk på bildet for å se bildet som vises på kameraskjermen.*

Skal vi avsløre et «falskt» månebilde, er den beste metoden å vurdere månens størrelse i forhold til omgivelsene som er med i bildet, samt perspektivet i disse omgivelsene. Ta en titt på bildet på toppen, og sammenlign med det egentlige bildet. Tar du et bilde med vidvinkel, blir månen bare en liten prikk i det fjerne, slik som også i bildet med kameraet rettet mot månen, som jeg tok med mobilen.

Månen og omgivelsene
Et mobilkamera har et vidvinkelobjektiv som standard for at du skal få med litt mer i bildet. Men jo mer som skal med i bildet, jo mindre må hvert enkelt objekt i bildet bli. Månen blir bare en liten prikk i det fjerne (uskarpt lyst punkt like over kameraet). Med speilreflekskameraet har jeg zoomet inn på månen (brukt lang brennvidde/telelinse). Månen har blitt større i bildet, men vi får samtidig med mye mindre av omgivelsene. Jo større månen er i bildet, jo mindre av omgivelsene vil være med. Derfor: Hvis du ser et bilde som viser mye omgivelser og stor måne samtidig, er det svært sannsynlig at du ser på en montasje.

Forgrunn og perspekiv
Perspektivet på omgivelsene er også en god indikator. Dersom bildet har mye forgrunn, gjerne forgrunn med stor dybdevirkning, vil månen være forholdsvis, for ikke å si veldig, liten i et «ekte» månebilde (leser du dette på mobil bør du zoome inn på det bildet det lenkes til her). Ser du et slikt bilde med stor måne, er det mest sannsynlig en montasje, slik som eksemplet på toppen. For å ta «ekte» bilder med stor måne må man som sagt zoome inn, noe som fører til at det du får med av omgivelser ikke gir særlig dybdefølelse. I stedet oppleves bildet mer flatt med «lag på lag» innover i bildet siden man ikke har samme mulighet til å få linjer som kan lede øyet innover i bildet.

Vi kan selvsagt ikke kunne si med sikkerhet om et bilde er et «ekte» månebilde. Det er jo fullt mulig å lage montasjer som ser ekte ut. Men det er som regel enkelt å avsløre «falske» månebilder der reglene for forholdet mellom perspektiv og månestørrelse er brutt. Slike bilder må vi gjerne glede oss over, men vi må ikke blir frustrert over at vi ikke kan skape dem med én enkelt eksponering i kameraet.

Fullmåne og retningen på lyset
Dersom et bilde viser fullmåne betyr det at solen skal befinne seg rett bak fotografen. Dersom lyset fra solen kommer fra en annen retning på forgrunn/omgivelser i et bilde med fullmåne, betyr det med andre ord at bildet 100% sikkert er en montasje, uansett hvor ekte bildet ellers måtte se ut.

Etiske utfordringer
Som sagt skriver jeg ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det er ikke noe galt i å manipulere bilder i og for seg. Men det er problematisk rent etisk dersom et manipulert bilde presenteres i en sammenheng der seerne gjerne oppfatter bildet som «ekte» og det ikke blir informert om at det er en montasje. Bilder må kunne manipuleres, men ikke publikum.

Relaterte artikler:
Hvordan ta bilde av månen?
Planlegging av månebilder

Størst mulig dybdeskarphet

Fototeknikk, Fototeori

Særlig naturfotografer ønsker stor dybdeskarphet i en del landskapsbilder, og noen lurer på hva de må gjøre for å få bilder med skarphet som for eksempel strekker seg fra blomster i svært nær forgrunn til fjell i bakgrunnen.

Det er flere faktorer som avgjør dybdeskarpheten, altså det området innover i bildet vi opplever som akseptabelt skarpt:

Blenderen. Mindre blenderåpning, dvs. større blenderverdi (f-verdi) gir større dybdeskarphet.
Brennvidden (hvor mye vi zoomer ut/inn). Kortere brennvidde (zoom ut) gir større bildevinkel og større dybdeskarphet.
Avstanden til punktet vi fokuserer på. Større avstand gir større dybdeskarphet.

Særlig det siste punktet må kommenteres videre. Selv om dette stemmer i og for seg, er det nemlig ikke alltid slik at du får størst dybdeskarphet ved å fokusere på det som er lengst vekk. Det stemmer godt hvis du skal ta bilder av månen som stiger opp bak noen fjell i det fjerne. Enten du fokuserer på fjellene eller månen vil dybdeskarpheten uansett strekke seg helt fra fjellene (jorden) til månen.

Men forholdet blir noe annerledes dersom du ønsker størst mulig dybdeskarphet i et landskapsbilde, der både svært nær forgrunn og en bakgrunn uendelig lang borte ønskes skarp. Da vil profesjonelle og dyktige amatører forholde seg til hyperfokalavstanden. Dette er det nærmeste punktet som ser skarpt ut når objektivet er innstilt på uendelig, og er nedblendet. At objektivet er nedblendet betyr at den aktuelle blenderåpningen er fysisk aktivert i objektivet. På moderne kameraer blir lyset for en gitt blenderverdi beregnet matematisk ut fra lyset som kommer inn med største blenderåpning innstilt. Derfor ser vi normalt aldri gjennom et nedblendet objektiv. Den valgte blenderåpningen (innsnevringen av åpningen) blir aktivert bare akkurat idet bildet blir tatt, så for å kunne se den aktuelle dybdeskarpheten må den innstilte blenderåpningen aktiveres (snevres inn) manuelt uten at det tas bilde. Det gjøres med en spesiell knapp/funksjon på kameraet.

Dersom det ikke er slik «dybdeskarphetsknapp» på ditt kamera, kan du bruke tabell som viser dybdeskarpheten i meter/fot for ulike blenderverdier ved ulike brennvidder. Videre er det mange objektiver som har dybdeskarphetsskala ved siden av avstandsindikatoren, men dette mangler gjerne på nyere objektiver.

Når hyperfokalavstanden er funnet (altså det nærmeste punktet som virker skarpt når objektivet er innstilt på uendelig og er nedblendet), flytter man fokus til nettopp dette punktet. Da vil dybdeskarpheten strekke seg fra midt mellom fotografen og hyperfokalavstanden og til uendelig. I praksis betyr dette at man fokuserer på noe som ligger litt lenger unna enn det nærmeste man vil ha skarpt.

Hyperfokalavstanden vil være forskjellig for ulike kombinasjoner av blenderverdier og brennvidder. Tar vi utgangspunkt i folke-speilreflekskameraer (APS-C-sensor) vil bilder med ekstremt stor dybdeskarphet gjerne være tatt med brennvidder ned mot 10 mm, og med blenderverdier fra f/11 og oppover (høyere verdi), og da selvfølgelig med bruk av hyperfokalavstands-prinsippet (se illustrasjon nedenfor).

Merk ang. punkt 2: Vurderingen gjøres med nedblendet objektiv f.eks. ved bruk av dybdeskarphetsknapp på kameraet.

Exposure explained by a Circle – Tutorial

Egne prosjekter, Fototeknikk, Fototeori

A photographer is a person who writes or draws with light. Hence photography is very much about controlling light. Photographs are made as a light sensitive material within the camera (the sensor) is exposed to light, and a good photographer knows how to let the right amount of light onto the sensor.

So exposure is all about controlling light, and understanding exposure is all about knowing how to make the available light into the right amount of light for the photograph you want to bag.

The Exposure Triangle
I assume you’ve studied the exposure triangle, still I don’t take this for granted in this article so don’t worry if you haven’t. The exposure triangle is a model for introducing and explaining tools for controlling the amount of light, among other things. These tools are:
The aperture: An adjustable opening, usually in the lens, for regulating the flow of available light entering the camera. The shutter: A physical mechanism or an electronic function that controls for how long the flow of light entering the camera is recorded by the sensor. The time span is usually referred to as «shutter speed» or «exposure time». The ISO-setting: An electronic function within the camera calculating the sensor’s «sensitivity» to light, an analogy to photographic film’s physical sensitivity to light.

The Four Section Exposure Circle
But there are actually more tools for controlling the flow of available light into the camera! These are the tools for controlling, influencing or even creating the available light itself:

Flashguns
Light panels
Lamps
Reflectors
Filters
Screens etc.

We are not going to explore this latter group of tools as such, but I find this group crucial to mention as I now introduce the four section exposure circle model (FOURSEC) where these tools belong to the section of lighting (representing the available light). The advantage of the FOURSEC model is that it links exposure to the very lighting situation, both directly and visually, a feature lacking in the exposure triangle model.

Hence we have four «entities» in the FOURSEC that together make up the exposure (the complete circle), fig. 1:

The lighting (representing the total of available light, natural and/or artificial)
The aperture (representing the opening regulating the flow of available light into the camera)
The exposure time (representing the time span for the recording of the light flowing into the camera)
The ISO-setting (representing the sensor’s sensitivity to the light flow)

Mutually dependent settings
These entities depend on each other. If you change one entity, you have to adjust one or more of the other three to maintain the same amount of light for your exposure. Say a cloud comes in front of the sun and you get less available light (the lighting section of the circle becomes smaller), fig. 2:

To keep the circle full (the full sircle representing the ideal exposure), this reduction of the lighting section has to be compensated by increasing one or more of the other sections. In fig. 2 I have increased the ISO-setting (section) and kept the apeture and exposure time (sections) unchanged. So if the available light is decreasing, you can for instance increase the ISO-setting (set a higher ISO value to make the sensor more sensitive to light) to obtain the same exposure result.

Say you now also want to make sure that you avoid unsharp images due to camera shake, so you opt for a shorter exposure time (faster shutter speed). The available light is still the same, and you stick to the same ISO-setting. If you then reduce the exposure time (section) the only option you’ve got is to increase the aperture (section) and thus increase the flow of light into the camera, fig. 3:

Again the FOURSEC explains the situation perfectly (fig. 3): To maintain the amount of light ideal for the exposure we have to increase the aperture (the opening, the flow of light) as the light will be flowing onto the sensor for a shorter period of time.

Please note that I by the term aperture refer to the physical size of the aperture, not the f/number as the latter would not work in this model as a larger f/number means less light through the lens!

Explaining how a photograph was taken
In addition to being a tool for understanding exposure as such, the FOURSEC can be used for visualizing the settings for a photograph when explaining how the picture was taken. See fig. 4 with pictures from the Atlantic Road in Norway:

Fig. 4

The upper picture was taken on an overcast day around noon. To stop the motion of the waves I opted for a relatively short exposure time (1/250 sec.). I also wanted a great depth of field (DOF) and consequently chose aperture f/11(greater f-number gives greater depth of field, but a smaller physical aperture). Giving priority to a short exposure time, and a relatively small aperture, I had to increase the ISO to obtain the ideal exposure. (As the sun alone provided the available light for the landscape, I could not increase the lighting.)

The lower picture was also taken on an overcast day but this time in the afternoon. This means that the lighting was on the decrease, hence the smaller lighting section in the lower circle compared to the upper circle. In this picture I wanted to have light trails from the cars for the whole visible distance of the road. As the cars were in the frame for ca. 55 seconds, I had to use an exposure time a bit longer than this and opted for 56 seconds (with the camera on a tripod). This is a very long time for letting light into the camera, so to get the ideal exposure I had to narrow down the aperture as much as possible to strain the flow of light (f/32), and in addition I had to make the sensor very little sensitive to light (reduce the ISO setting considerably).

Use of filters included
What then if the lighting had been stronger (if the lighting section of the circle had been larger)? Say I was already using the smallest possible aperture on my lens, and the lowest possible ISO setting on my camera, so these section of the circle could not be made smaller. If there was more available light (a larger lighting section) I would then have to reduce the exposure time (section) and I would not have managed to capture light trails all the way in the photo. I could of course have waited until dusk, but there would actually have been an other way around the problem. Now the introduction of the lighting section becomes even more useful. If there is too much available light, you can simply apply a tool for reducing the available light. By fitting a neutral density filter (ND filter) to the front of the lens you can stop some of the light from entering the camera. And voilà, the lighting section is reduced, allowing you to increase the exposure time (section) enough to get those light trails all the way! You are suddenly able to control every single section of the circle, and the FOURSEC model explains it all.

Win some, lose some
Exposure is all about balancing or giving priority to settings, about winning some and losing some. What you win or lose are for instance: You win a larger depth of field (DOF) by decreasing the aperture (larger f/number), but you lose light and must compensate by using a longer exposure time and/or a lager ISO setting. The larger ISO setting you use in this situation the shorter exposure time you win. So by increasing the ISO you may regain the exposure time you had before decreasing the aperture, say if you want to both freeze action/movement and win a large DOF at the same time. By using a larger ISO setting, however, you lose technical image quality, so this setting should be balanced to what other kinds of quality you want to win or lose in your picture, i.e. DOF or sharpness of moving objects. (When increasing the ISO setting the camera turns up the light volume electronically, and noise from the system will show in the image (grain and colour specks). You will also have photos with less detail in them as they actually will be underexposed at the outset.)

It is important to note that the sections in the FOURSEC model cannot be compared to each other mathematically. The model does not work like a traditional statistics pie with sections derived from calculations based on one specific entity. Exposure times are measured in seconds. Apertures as such are measured in millimetres, and the value representing the camera’s sensitivity to light is, well ISO. Thus the FOURSEC is to be applied and read only as a symbolic reference to the lighting conditions and the camera settings.

The Exposure Triangle explained by a Circle

Egne prosjekter, Fototeknikk, Fototeori

Introducing the Four Section Exposure Circle

This post was updated 25 May 2015. I now use the term exposure time synonymous with shutter speed as exposure time corresponds better to the principles of the model.

Having worked as a photography teacher for many years I have tried out different methods for teaching my students the basics of photography. Like so many others I have often referred to, and have had some success with, the exposure triangle. An other model that has come in handy is the analogy of filling cups of different sizes (ISO-settings) with water (light) from a tap with different openings (apertures) within a certain period of time (exposure time/shutter speed), the water pressure in the pipe representing the available light.

Nevertheless, I have missed a model that could explain it all in one go, visually. That’s why I recently ended up developing the four section exposure circle (let’s name it FOURSEC for short). I don’t know if anybody else has done it. After I came up with the idea I’ve searched the internet for the same concept. So far I’ve only found a few other photographers that operate with a circle as a tool for explaining exposure, albeit all of them divide their circle, or «pie», into three sections representing the three settings that we find in the traditional exposure triangle: the ISO-setting, the aperture and the shutter speed (exposure time in my model).

In my FOURSEC, however, I have added the value of lighting. Thus my model includes the available light as a part of the picture (pun intended). This is nothing new when it comes to exposure, of course, and we find this value also in the «water-tap analogy», and probably also in other analogies and explanations. The big difference is that my model links the value of lighting to the three settings of the exposure triangle in one single visual presentation. After all, the available light will be the basic value in all photography situations and our choices for the three settings are always (if we cannot control the light) determined by it.

I believe the FOURSEC offers valuable help to beginners as it connects the exposure triangle settings directly to the actual photography situation. As the circle has to remain complete all the time, the model clearly shows that a change in the lighting necessitates an adjustment of at least one other setting, as well as allows for the adjustment of as many of the remaining settings as you wish. As a teacher I find this particularly beneficial when explaining the ISO-setting.

If the amount of light is decreasing, you can for instance increase the ISO-setting.

When reading fig. 1 and then fig. 2 we actually get a visual impression of the operation: the lighting section decreases while the ISO section increases. This visual impression should make the actual adjustment and the interaction of settings so much easier to understand and remember.Having increased the ISO-setting for operating in a darker environment, you might also want to reduce the exposure time to secure sharp images while working with your camera handheld. Now pretending that the sections representing lighting and ISO are fixed, the model tells us that in order to reduce the exposure time (section) we have to widen the aperture (section). Again the FOURSEC explains the situation perfectly (fig. 3).

Please note that I by the term aperture refer to the actual opening and its physical size, not the f/number as the latter would not work in this model as a larger f/number means less light through the lens!

As a photography teacher I see the advantage of including the available light in the model also in the sense that it helps students to see that there is no such thing as the one correct combination of settings, neither in itself nor for a certain lighting situation. And if one should wonder, more or less available light must lead to a change in one or more settings. These facts are obvious to the experienced. To the beginners they are not. I know. I teach them, and I have been asked questions over and over again that I know this model will help answer.

It actually surprises me that I’ve never thought of this model before, or never have seen it developed by someone else. At the same time it doesn’t surprise me that much. Experienced photographers know things too well to see the issues from the beginners’ point of view. We do not see the blank spots in our explanations as we’ve already got the complete picture in our minds.

In addition to being a tool for teaching/learning exposure as such, the FOURSEC can be used for visualizing the settings for a photograph when explaining how the picture was taken (fig. 4 below).

Fig. 4

It is important to note that the sections in the FOURSEC model cannot be compared to each other mathematically. The model does not work like a traditional statistics pie with sections derived from calculations based on one specific entity. Exposure time is measured in seconds. Apertures as such are measured in millimetres, and the value representing the camera’s sensitivity to light is, well ISO. Thus the FOURSEC is to be applied and read only as a symbolic reference to the lighting conditions and the camera settings.

I hope my Four Section Exposure Circle will be of help both to teachers and students of photography when facing the basic challenges of exposure.

See also this tutorial based on the model.

Planlegging av månebilder

Fototeknikk

Gode landskaps- og miljøbilder med månen vil som regel kreve litt planlegging. Det går an å ha flaks med å være på riktig sted til riktig tid, med kamera, men slike anledninger er sjeldne.

Som antydet i innlegget Hvordan ta bilde av månen? er det gunstig å ta slike bilder omkring fullmåne. Det er da vi kan ha mer eller mindre jevn belysning over hele motivet vårt. Både månen og landskapet er innenfor det begrensede kontrastomfanget som kameraet vårt opererer innenfor.

20130722-IMG_6863_5 - Moldepanoramaet — Dette bildet er i stor grad planlagt ved hjelp av appen TPE (se neste bilde). Jeg hadde ikke gjort noen nøyaktig beregning, men hadde et håp om at månen skulle komme opp i dette skaret mellom Kalskråtind og Romsdalshorn sett fra Varden i Moldemarka. Da var det bare å stå klar med telelinse og kamera på stativ. Tekniske data: Canon EOS 5D (fullformat), ISO 400, f/5.6, 1/750 sekund, brennvidde 500 mm, stativ, låst speil, fjernutløser. Dato: 22. juli 2013. De tekniske valgene jeg gjorde viser at jeg på alle måter forsøkte å gardere meg mot kamerarystelse og uskarpe bilder under den spektakulære måneoppgangen (video), ikke minst fordi det var litt vind under fotograferingen.

Skjermbilde fra appen TPE for mandag 22. juli 2013 som viser data jeg kunne forholde meg til under planleggingen av bildet foran. Den lys blå linjen viser retningen for hvor månen ville komme opp for den som befant seg på Varden i Moldemarka. Med en nøyaktig innstilling og avlesing av data kan det gjøres gode beregninger for planlegging av bilder. Det er flere data tilgjengelig i appen enn de vi ser på dette skjermbildet. Det vi kan se i bildet er bl.a. at det for denne dagen er fullmåne kl. 20.15, at månen vil komme opp kl. 21.45, og at solen vil gå ned kl. 22.50. Tidspunktene for når månen blir synlig, og solen forsvinner, vil variere med topografien i de aktuelle retningene i forhold til der man befinner seg, men også dette er det mulig å beregne.

Første steg i planleggingen vil være å holde oversikt over når det er fullmåne. Dette kan man finne ut på de fleste veggkalendere, men jeg vil anbefale at du investerer i en app til mobilen/nettbrettet. Slike apper har en rekke finesser som er til god hjelp for planlegging av konkrete motiver. Selv bruker jeg altså appen TPE (The Photographer’s Ephemeris) som finnes for både Android og iPhone. Denne viser bl.a. solens og månens bevegelser og tider relatert til hvor som helst på kloden, og man kan da f.eks. beregne hvor og når månen vil komme opp sett fra et gitt geografisk standpunkt.

App eller ikke: Ved fullmåne er det relativt lett å forutsi omtrentlig hvor og når månen vil komme opp siden en fullt opplyst måne forutsetter at den står i motsatt retning av sola. Jordkloden står med andre ord midt mellom sola og månen. Står du med ryggen mot solnedgangen vil månen komme opp et sted rett foran deg. Tidsforskjellen mellom solnedgang/-oppgang og månenedgang/-oppgang vil øke og minke med månefasene.

Utfordringen er å finne et spennende sted å fotografere fra, og her er appen til god hjelp siden du kan plassere deg selv hvor som helst på kartet og se hvor månen vil komme opp neste gang den er full. I TPE-appen kan du til og med vippe kartet noe slik at du kan få et inntrykk av terrenget litt fra siden, i stedet for rett ovenfra, i den retningen hvor månen vil komme opp.

En annen måte å planlegge på kan f.eks. være at du ser for deg månen, eller solen for den saks skyld, i et bilde av et bestemt motiv. Med appen kan du finne ut om dette i det hele tatt er mulig, og i tilfelle hvor du må stå og når du må være klar.

Relaterte artikler:
Hvordan ta bilde av månen?
Ikke la deg lure av falske månebilder.

Hvordan ta bilde av månen?

Fototeknikk

Innlegget har tidligere hatt tittelen «Med månen i fokus».

Man trenger ikke å være ekspert for å ta gode bilder av månen. Det handler bare om å gjøre det på et gunstig tidspunkt. Det beste tidspunktet for å fotografere månen er etter mitt skjønn omkring solnedgang eller soloppgang i tiden rundt fullmåne. Da stiger månen opp omkring solnedgang og går ned omkring soloppgang, noe som betyr at det er ganske lik belysning både på månen og landskapet vi tenker å ha med i bildet. (Se bildeeksempler med forklaringer nedenfor.)

Det må selvsagt ikke være fullmåne. For bilder av månen sammen med landskap er det viktigste kriteriet at månen er framme omkring solnedgang/soloppgang når himmelen ikke er så lys at månen nærmest blir borte. Samtidig må månen stå tilstrekkelig lavt på himmelen slik at du får med landskap (også om du zoomer inn for å få månen større i bildet).

Dette bildet av supermånen som stiger opp bak Oksøy fyr ved Kristiansand er tatt like før solnedgang. Som vi ser er fyrstasjonen fortsatt opplyst av solen. Dette medførte at hele motivet, månen inkludert, kunne eksponeres som et vanlig motiv. Det var i hovedsak bare å følge kameraets anvisninger. Bildedata: 1/400 sek, f/6.3, ISO 400, brennvidde 439 mm, stativ, snorutløser, bildestabilisator avslått, speil låst (vippet opp før eksponeringen).

Det er gjerne i tiden etter solnedgang at utfordringene er størst. Månen stiger høyere og høyere på himmelen, og blir lysere og lysere etter hvert som det blir mindre atmosfære for månelyset å trenge igjennom. Samtidig blir omgivelsene mørkere og mørkere. Til slutt er lysforskjellen mellom månen og landskapet på jorden så stor at kameraet ikke makter å fange detaljer i både den mørkeste og den lyseste delen av bildet samtidig. Nettopp derfor er forholdene best når månen står lavt på himmelen omkring solnedgang eller soloppgang, uansett fase.

Anledningene for gode månebilder med landskap vil derfor ikke være mange fra gang til gang, men dette vil variere med årstidene og hvilken breddegrad du befinner deg på. Jo lysere netter, jo flere muligheter. Dessuten står fullmånen lavere på himmelen om sommeren og får dermed også en varmere glød p.g.a. atmosfæren.

Dette bildet er tatt i Molde dagen før fullmåne i april, og solen er akkurat på veg ned. Jeg brukte en brennvidde på 300mm på en Canon EOS 20D. Bildet ble tatt med stativ, fjernutløser, låst speil, og en eksponering tilsvarende 1/60 sekund og f/8 ved ISO 400. (Tradisjonelt vil de fleste objektiver være på sitt skarpeste ved bruk av f/8. For å være enda mer sikker på en skarp eksponering kunne jeg ha øket ISO til 800 og tatt bildet med samme blenderverdi og 1/125 sekund. Ulempen er at jo høyere ISO man bruker, jo dårligere bildekvalitet, men kameraene blir stadig bedre på dette.

Omkring solnedgang eller soloppgang kan man ta riktig eksponerte månebilder til og med på «grønn auto», men dette er ikke uten videre å anbefale siden det kan være greit å ha kontroll på andre innstillinger. Poenget mitt er at man stort sett kan følge kameraets anbefalinger for eksponering. Men man bør samtidig sørge for å bruke tilstrekkelig kort lukkertid for å redusere faren for at kamerarystelse skal gjøre bildet uskarpt. Dermed bør vi skifte til manuell (M) eller et auto-program som lar oss kontrollere lukkertiden (S, på Canon Tv). Uansett metode vil det alltid være lurt å bruke stativ.

For å ha best mulig kontroll på eksponeringen hele veien vil jeg anbefale at du bruker manuelle innstillinger og sørger for en akseptabel eksponering av månen hele veien, og heller avslutter fotograferingen når landskapet begynner å bli for mørkt. Ta utgangspunkt i eksponeringen mens solen er oppe og reduser om nødvendig lysmengden inn i kameraet etter hvert som månen stiger og lyser sterkere. Pass på at høylys-varslingen på kameraet er slått på, og at varslingen ikke blinker i månen når du ser på bildene etter hvert som de tas (fotograferer du i RAW vil du riktig nok ha litt mer å gå på i høylysene, så vel som i de mørke partiene i bildet). Månen bør heller ligge opp mot grensen for overbelysning enn at den blir for mørk når den helt klart utgjør den lyseste delen av motivet (etter solnedgang). Da vil du også få mest mulig ut av lyset på omgivelsene. Så kan du heller dempe høylys i bilderedigeringen etterpå.

Dette bildet er tatt lenge etter solnedgang, og det er ikke noe poeng å forsøke å få med landskap i bildet. Det er for mørkt til det (hvis månen skal være riktig eksponert), og dessuten står månen så høyt på himmelen at man i tilfelle måtte ha brukt vidvinkel for å få med landskap i bildet. Det ville resultert i at månen ble gjengitt som en liten prikk. Når månen står høyt på himmelen, og lufta er klar og fin, tilsvarer lysstyrken en litt overskyet sommerdag i Norge, dvs. at det kan passe å ta bilde med ISO 400, f/8 og 1/500 sek. Til tross for at jeg brukte en brennvidde på 500 mm tok jeg sjansen på å bruke 1/125 sekund ved ISO 100 (for best mulig kvalitet), og f/8, samt stativ og fjernutløser. I tillegg hadde jeg låst speilet på forhånd for å unngå vibrasjon under eksponeringen. Korrekt eksponering for et bilde som dette vil kunne variere litt ut ifra atmosfæriske forhold og hvor høyt månen står på himmelen, men de kombinasjonene jeg oppgir her vil være et godt utgangspunkt. Tar du slike nærbilder av månen i den nærmeste tiden etter solnedgang, og bruker omtrent de samme innstillingene hele tiden, vil du få en blåfarge på himmelen som blir dypere og dypere fram til at himmelen blir helt svart. Dette bildet er tatt dagen før fullmåne, men det behøver for øvrig ikke å være fullmåne når du tar slike nærbilder. Lysstyrken på opplyste deler av månen vil være omtrent den samme uansett.

Tips:

Slå av bildestabilisatoren dersom du bruker stativ. En aktiv stabilisator vil hele tiden søke etter kamerabevegelse og selv kunne forårsake uskarphet. MERK (tillegg av 15.09.2019): Det har etter hvert kommet bildestabilisatorer med innstilling for bruk sammen med stativ. Dersom du har dette bør du følge bruksanvisningen.
Fotograferer du på frihånd kan det være lurt å lytte til en gammel regel som sier at du bør bruke en lukkertid med nevner minst på størrelse med brennvidden, f.eks. 1/300 sek. ved brennvidde på 300 mm osv.
Velg om nødvendig høyere ISO for å ha tilstrekkelig kort lukkertid. Selv om du bruker stativ kan for lang lukkertid medføre uskarpe bilder. Det kan oppstå rystelser på grunn av vind, på grunn av speilet i kameraet som svinger opp og ned (hvis du har speilreflekskamera), eller hvis du i mangel av fjernutløser må trykke på utløseren på kameraet. Har du speilrefleks: Sjekk om du kan låse speilet i ditt kamera før eksponeringen. Da vippes speilet opp første gang du trykker på utløseren. Så kan du vente til evt. vibrasjon har lagt seg før du trykker én gang til for å ta bildet.
Som regel vil månen være et hovedpoeng i bildet, og dermed bør du også stille skarpt på den. Sikt gjerne på kanten av månen med fokuspunktet i søkeren slik at kameraet får en kontrast å forholde seg til. Forsøker du å fokusere på et sted med liten kontrast, og lite lys, kan kameraet få problemer med å fokusere.

Slå objektivet over på manuell fokus når du har fokusert ferdig. Da slipper du å refokusere for hvert bilde siden utløseren ikke lenger kan aktivere fokuseringen. På noen kameraer kan fokus-aktivering kobles til en knapp på baksiden av kameraet i stedet for til utløseren. Fordelen med dette er at man slipper å slå av og på autofokus på objektivet hele tiden mens man jobber.
Så hvorfor slå autofokus på igjen underveis? En refokusering sikrer at du gir deg selv flere sjanser til et vellykket bilde. (Det blir dermed et valg mellom hvor rasjonelt du ønsker å jobbe kontra hvor ofte du ønsker å sikre ved å refokusere bildet.) For det andre bør du fokusere på nytt dersom du endrer brennvidden (zoomer ut/inn). Det kan variere fra objektiv til objektiv hvor nødvendig dette er.

Relaterte artikler:
Planlegging av månebilder.
I kke la deg lure av falske månebilder.