Bilder gjennom vindusglass, uten reflekser.

Noen ganger kan det være behov for å ta bilder gjennom glassruter, men ofte vil objekter på vår side av glasset skape uønskede reflekser. Selv i bilder tatt og presentert av profesjonelle medier kan vi se slike effekter, som i et av bildene fra NRK i saken Himmelen beordret blå for Obama den 10. november 2014 (et stykke ned i saken). Selv om kineserne forsøker å påvirke været har de neppe kunnskap og mulighet til å skape rektangulære skyer som ligner rekker med tente lysrørarmaturer. Så her kunne fotografen gjort en bedre jobb.

Mange har opplevd å måtte ta bilder gjennom glassruter, for eksempel helt på toppen av Empire State Building i New York. I tillegg til at rutene ikke er helt rene og farge-nøytrale, kommer refleksene som et irriterende problem.

Løsningen kan være ganske enkel: Et polarisasjonsfilter. Dette filteret kan ta bort det meste av reflekser i en glassrute. Samtidig har det også den positive tilleggseffekten at det kan ta bort en del dis fra omgivelsene utenfor ved utsiktsbilder, slik at sikten blir klarere og motivet desto mer imponerende. Samtidig kan det øke fargemetningen i motivet, og gjørehimmelen mørkere blå slik at skyene kommer tydeligere fram. Vær likevel klar over at effekten på filteret kan variere fra null til «for sterk» (utenom for reflekser) avhengig av hvilken vinkel lyset faller inn på motivet i forhold til den retningen du sikter med kameraet.

Dersom du bare ønsker et godt bilde gjennom en glassrute uten reisefølge eller annet i forgrunnen, kan løsningen være både billigere og enklere. De refleksene du ser i glassrutene er lys som kastes tilbake til deg fra glasset. Hva kan du gjøre for å hindre at disse kommer med i bildet? Jo, du kan ganske enkelt stille deg så nær glasset med kamera at ikke noe lys kastes tilbake inn i linsa. Full effekt får du da ved å ha fronten på objektivet helt inn mot glasset. Da vil avstanden mellom glasset og det fremste linseelementet være så godt som null, og kantene på fronten på objektivet skjermer mot de få refleksene som fortsatt kunne ha lurt seg med på bildet. Påmontert solblender kan være til god hjelp. Dersom du må sikte litt mer nedover eller oppover kan du ganske enkelt skjerme for lyset med hånden eller legge et tørkle eller lignende rundt fronten på objektivet helt inne ved glasset.
Lykke til!

De åpne fotokonkurransers ironi

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Fotografering, Fototeknikk, Pressefotografi, Visuell kommunikasjon

Hva er et godt bilde?

Det kan være mulig å forklare hva et godt bilde er dersom bildet skal ha en bestemt funksjon i en gitt sammenheng. Men hvordan er det mulig å kåre en vinner i en fotokonkurranse med åpent tema, eller enda verre, med åpent tema og mulighet for å sende inn manipulerte bilder?

I slike tilfeller er det ikke bare alle mot alle, fotografene imellom. Det er alle mot alle, og alt mot alt, på alle plan. Juryen skal gjøre et valg ut ifra en rekke faktorer der faktorenes orden er likegyldig:

Et bilde kan være så teknisk fullkomment at noen i juryen får gåsehud og må sjekke hva slags kamera det er tatt med.
Et annet bilde har den gripende fortellingen, mener en annen.
Bilde nummer tre har et motiv som er utrolig bra sett, sier en tredje person, som er den eneste som skjønner motivet og må forklare det for de andre.
Bilde fire har et motiv som er utrolig bra fanget, og som viser at fotografen kan både situasjonen og utstyret til fingerspissene. En naturfotograf i juryen kan ikke lovprise nok fotografens kunnskap og evne til å forutse både sted, tid og hendelse, for ikke å snakke om lyset.
Et femte bilde er resultat av ekstremt fantasifull og morsom entreprenørvirksomhet i Photoshop. Det er jo bare så genialt, og får virkelig poengtert en sannhet av dimensjoner. Bildet kan konkurrere blant de beste bilder av samfunnskritiske tegnere og malere.
Og ikke å forglemme bilde nummer seks, et tilfeldig blinkskudd av en uforutsigbar situasjon. Fotografen så ikke før etterpå hvor bra det var, men skjønte straks at det kunne ha potensiale til å vinne en konkurranse. Flere i juryen synes bildet peker seg ut som en av vinnerkandidatene.

Det som kalles en fotokonkurranse har endt opp som en konkurranse mellom bilder skapt på ulike måter og med ulike siktemål.

Hva ligger det egentlig i det å fotografere?

Teknisk perfeksjon?
Fortellerkunst?
Observasjonsevne?
Evne til abstraksjon?
Sakskunnskap og teknisk ferdighet?
Bildemanipulering
Ren og skjær flaks?

eller?

I den åpne fotokonkurransen er det alle måter, og alle siktemål, mot alle. Det utrolige er at juryen faktisk kommer fram til en vinner!

Uten grunnlag i helt klare kriterier og avgrensninger går diskusjonen i juryen sin gang. Snart er et bilde øverst på listen, snart et annet. Argumenter og følelser møtes til dans, og får være med uten at navnene deres er ropt opp. Snart fører den ene, snart den andre. Det veksler mellom pardans, linjedans, ringdans som i finere selskaper, og folkedans. Til slutt er det en gruppe med uklar sammensetning som utropes som best, og vinnerbildet er kåret.

Det hele virker tilfeldig, og vil være det, i større eller mindre grad. Men kanskje skuer vi midt i det hele noe av bildets kraft som forteller. Bilder forteller på forskjellige måter og forskjellige plan, og ett og samme bilde kan fortelle mange ulike historier alt etter hvem som ser på det.

Det teknisk fullkomne bildet formidler en kyndig fotograf og et usminket landskap. Bildet med den gripende fortellingen går med sin framstilling av det synlige dypt inn i sjelens usynlig landskap.

Bilde tre gir fantasien vinger og appellerer til vår evne til visuell lek og til å veksle mellom, eller kombinere, det konkrete og abstrakte. Det fjerde bildet formidler historier fra virkeligheten som bare de færreste har evnen til å finne og se, men som blir alle til del gjennom fotografiet.

Bilde nummer fem setter sammen stykker av virkelighet som det ikke er mulig å fange i ett og samme bilde. Manipulasjonen setter fotografiet fri fra det ene, avgjørende øyeblikket. Brått kan bildet formidle uavhengig av tid og rom. Det kan formidle årsak og virkning, det kan komme med påstander, ja være et argument i seg selv, og ikke fungere bare som støtte til et argument slik ordinære øyeblikksbilder er begrenset til.

Også det tilfeldige blinkskuddet har sin verdi. Vi liker å bli moret, overrasket, forbauset eller forskrekket. Om det ikke svarer på «what and why and when and how and where and who», så kaller det fram et «wow» til svar.

Mest sannsynlig er vinnerbildet blant bildene som makter å fortelle på flere måter og på flere plan enn de andre bildene. Det er det bildet som klarer å imponere, berøre, og engasjere jurymedlemmene mest. Faktorenes orden er fortsatt likegyldig, men bildet har sannsynligvis levert det største produktet i menneskelig engasjement.

Hvis det er tilfelle vil det være den konkurrerende fotografens primære oppgave å finne ut hva slags mennesker det er som sitter i juryen og hva de engasjeres av.

Men hva er et godt bilde? Skal den internasjonale folkejuryen på Instagram få avgjøre har jeg inntrykk av at det er kropp og fargesprengt natur i HDR som er gode bilder. Fagjuryer engasjeres heldigvis som regel av andre ting.

Uansett kan vi ikke definere hva som er et godt bilde uten å se det i relasjon til et publikum og en hensikt. Å definere hva som er et godt bilde, bare bildet i seg selv, er umulig. Er ikke et bilde meningsløst uten at det blir betraktet?

Det er det enkelte menneske som tillegger bildet mening. Et bilde er godt eller dårlig i forhold til enkeltmennesket. Slik sett er åpne fotokonkurranser og «likes» på Instagram egentlig uten verdi i forhold til å kunne definere det gode bildet. Slike sammenhenger fungerer bare som større eller mindre meningsmålinger. Det bildet som et flertall liker, vinner. Men ingen kan legge fram klare kriterier for hvorfor vinnerbildet er hakket bedre sammenlignet med konkurrerende bilder.

Dersom en jury kommer med en begrunnelse for hvorfor et bilde har vunnet, må den nødvendigvis komme med noen kriterier som er lagt til grunn. Spørsmålet er da, ble disse kriteriene gjort kjent på forhånd. Hvis ikke, sier det ikke så rent lite om hvilket håpløst konsept en fotokonkurranse med fritt motiv kan være. Det blir som å arrangere en idrettskonkurranse og si at den som kommer først til mål vinner, uten å fortelle hvor løypa går, og langt mindre hvor målet er.

Heldigvis består mange seriøse fotokonkurranser av flere runder, og da med mer spesifiserte motivområder. Skal slike konkurranser blir enda mer seriøse bør de etter mitt skjønn kutte ut runden med fritt motiv. Typisk nok vil vinneren av fritt motiv-runden sjelden hevde seg i konkurransen totalt sett.

Skal konkurransen bli helt seriøs må også manipulerte bilder og enkeltopptak konkurrere hver for seg. Her er det snakk om to totalt forskjellige idretter, for å holde på sports-metaforen.

Større muligheter med ultravidvinkel

Fotografering, Fototeknikk

De bildene jeg har fått mest skryt av har jeg tatt med såkalt ultravidvinkel. Livet som fotograf ble forandret den dagen jeg gikk til innkjøp av objektivet Canon EF 17-40 f/4L for bruk på min fullformat EOS 5D.

Noen ganger tenker jeg det er nesten umulig å ta dårlige bilder med den, og føler at den gir meg mye gratis, men så enkelt er det kanskje ikke. Uansett utvides komposisjonsmulighetene når bildevinkelen blir større, og de optiske egenskapene gir et «drag» i bildene som kan forsterke en allerede god linjeføring.

17 mm brennvidde tilsvarer omkring 10 mm på de typiske digitale speilrefleksene som vi finner på markedet for amatørfotografer. Så dersom du går rundt med en standardzoom på 18-50 mm eller noe i den dur og ønsker å få mer ut av motivene, kan det være verd å investere i en ultravidvinkel-zoom som begynner på 10 mm eller der omkring.

Med røtter i Romsdal og bosted på Sørlandet blir det en del kjøreturer gjennom landet, og noen ganger legger jeg turen om Telemark. Jeg setter større pris på å oppleve enn å komme raskt fram. Dessuten går det ikke så mye langsommere i seg selv, men tiden tikker raskt av gårde når det legges inn fotostopp, f.eks. ved Heddal stavkirke ikke langt fra Notodden.

Det kan være krevende å ta gode bilder av bygg som Heddal stavkirke, og utfordringene blir ikke mindre med ultravidvinkel. Man kan gå nærmere for å rydde bort forgrunn, men blir man stående for nær og sikte for mye oppover, vil bygg og trær fort helle innover mot den vertikale midtaksen i bildet. Slik helling kan bli så kraftig at det ødelegger bildet, hvis man ikke ønsker å gjøre noe spesielt ut av effekten.

Uten spesialobjektiv er det bare én måte å unngå slik helling på fullt og helt, og det er å sikte parallelt med bakken, men da får man selvsagt ikke med toppen av kirken uten å gå et stykke unna. Dette kan være bra for perspektivet og gjengivelsen av bygget, men nå har det brått sneket seg inn mye forgrunn.

Da gjelder det å være oppfinnsom og utforske omgivelsene. Finnes det forgrunn som kan tilføre bildet noe, gjerne både rent visuelt og informativt? I det første bildet har jeg inkludert deler av porten til kirkegården og bruker dette som ramme for bildet. Samtidig leder muren øyet vårt innover i bildet mot kirken. Takket være bruk av ultravidvinkelen får vi stor dybdevirkning i bildet fordi vinkelen mellom linjene i muren blir større og de synes å peke mer mot et samlende punkt i det fjerne. Det at vi også i stor grad ser ned på forgrunnen, og at denne er forholdvis stor i forhold til bakgrunnen, forsterker dybdevirkningen ytterligere. Alt dette hører med i gavepakken fra ultravidvinkelen når det gjelder komposisjon. Og om ikke det var nok så bidrar den korte brennvidden videre til at vi får større dybdeskarphet i bildene. I det nevnte bildet strekker skarphetsområdet seg fra fremre del av muren og til uendelig. Denne effekten er forsterket ved at jeg har brukt en høy blenderverdi (større blenderverdi gir større dybdeskarphet).

Med steintrauet har jeg funnet et annet motiv ved kirken som kan gjøres ved å sikte omtrent parallelt med bakken. Dette gjør at både kirken, og ikke minst tréet peker rett oppover. Det vil være vanskelig å fange et slikt motiv uten ultravidvinkel. For det første krever det at jeg står nesten oppi steintrauet, og da er avstanden til kirken gitt. Dermed må jeg ha en kraftig vidvinkel for å få med hele bygget. Samtidig må jeg sitte nært vannflaten for å få en større flate å speile omgivelsene i, og slik få med mer av kirken i speilbildet. Også dette løser seg på grunn av den store bildevinkelen.

Skulle man være nødt til å sikte oppover (eller nedover) for å få den rette komposisjonen kan man dempe effekten av hellende linjer ved å plassere hovedmotivet inn mot den vertikale midtaksen i bildet. Hellingen minker gradvis innover mot midten av bildet, og midt på aksen vil en vertikal linje alltid være helt loddrett.

I det tredje bildet bruker jeg denne teknikken. Samtidig har jeg gått opp på muren rundt kirkegården og fått et høyere punkt å sikte ifra. Dette gjør at jeg slipper å sikte like mye på skrå oppover som hvis jeg hadde stått på bakken. I forgrunnen danner gravsteinene og benken en form som gjenspeiler formen på kirken, noe som etter mitt skjønn danner en spennende komposisjon. Det høye utsiktspunktet gir meg mulighet til å forsterke denne effekten, og uten ultravidvinkelen ville det ikke være mulig å fange akkurat dette motivet. Jeg kunne ikke stått på noe annet sted, og den korte brennvidden gir mulighet for å få med det hele.

En ultravidvinkel gir helt klart større muligheter. Men som vi ser følger det også med noen utfordringer. Lærer du å takle utfordringene, og bruke objektivets egenskaper kreativt, tør jeg nesten påstå at du vil oppleve et løft både i entusiasmen og i bildesamlingen din dersom du skaffer deg en ultravidvinkel.

Miniatyrer? For hvem?

Bildekommunikasjon, Fototeknikk, Visuell kommunikasjon

I løpet av de siste årene har det blitt populært å ta bilder som framstiller virkeligheten som miniatyrer, men min påstand er at det ikke uten videre er gitt at alle som ser slike bilder forbinder dem med miniatyrer.

Effekten som brukes er å gjøre både forgrunn og bakgrunn uskarp, og man kan se den brukt både i stillbilder, videoklipp og i fjernsynsserier som for eksempel «Location, Location, Location» (Boligjakten) fra Channel 4 i England.

Denne effekten gjør at bildene kan se ut som de er tatt med svært liten dybdeskarphet, noe som er særlig typisk for nærbilder av små ting. Effekten legges på bildet i etterbehandlingen, eller uskarpheten oppnås under fotograferingen ved hjelp av tilt-shift-objektiv.

Hvorfor, i så fall, er det ikke gitt at alle opplever å se miniatyrer i slike bilder? Årsaken er at vi lærer å tolke virkeligheten gjennom erfaring, uansett hvilke sanser som er i bruk. Et brent barn skyr ilden. Lyden av skoleklokka betyr at timen er slutt, eller at den begynner. En pekefinger opp foran munnen kan bety at vi skal være stille. En rød trekant varsler fare.

Visuelle tegn må læres på samme måte som alt annet. Samtidig vil ulike tegn bety forskjellige ting i forskjellige kulturer. Min påstand er at fordeling av skarphet og uskarphet i et bilde som en kode for miniatyrer, må læres.

Når vi vurderer størrelsen på objekter i et bilde gjør vi det ut fra hvordan vi erfarer disse objektene i virkeligheten, gjerne også basert på hvor store de er sammenlignet med andre kjente objekter i bildet, relatert til hvordan objektene er plassert i forhold til hverandre i bildeflaten. Graden av skarphet kommer ikke inn som en naturlig faktor for vurdering av størrelse.

Tolking av bilder bygger på erfaring og at man relaterer inntrykkene fra bildene til opplevd virkelighet. Slik også med opplevelsen av å se miniatyrer så snart bilder gjøres uskarpe i forgrunn og bakgrunn. Det bygger på erfaring.

Fotografer som har arbeidet med næropptak av små gjenstander har lært å koble slik fordeling av skarphet og uskarphet i bildet med fotografering av små ting, og når bilder av store ting framstilles på denne måten gir det enopplevelse av miniatyrer. Den som ikke har slik erfaring vil ikke uten videre koble synsinntrykkene til miniatyrer. De må i det minste ha vært utsatt for en tilstrekkelig eksponering av næropptak til at inntrykkene fra disse kan overføres til bilder som egentlig viser store objekter.

For å gjøre en liten undersøkelse i forhold til problemstillingen viste jeg et utvalg slike «falske» miniatyrbilder til en gruppe elever jeg en gang hadde i videregående skole og ba dem tolke bildene. Blant de 10-12 elevene var det bare én som nevnte noe som var relatert til miniatyrer og næropptak, og det viste seg da også at denne eleven hadde en far som var aktiv fotograf. Eleven var vokst opp i et fotomiljø.

Jeg våger meg til å konkludere at miniatyreffekten ikke fungerer etter sin intensjon dersom fotografen tror at dette er en opplevelse han deler med alle. Han deler den snarere med et fåtall av den samlede tilskuerskare hvis vi snakker om visning av film eller fjernsyn for de store massene. Det er nærliggende å anta at det stort sett bare er andre fotografer som opplever effekten. En slik konklusjon støttes da også av semiotikken og forståelsen av hvordan vi lærer å tolke tegn.

I den grad menigmann opplever en miniatyreffekt kommer dette snarere av at det brukes andre effekter.
For det første viser slike «falske» miniatyrbilder svært ofte objekter som det allerede finnes miniatyrer av, for eksempel hus, biler, tog, båter og mennesker.
For det andre tas bildene ovenfra slik at man ser ned på objektene.
For det tredje gjøres gjerne fargene sterkere slik at objektene ligner på leker malt i rene, klare farger.
For det fjerde kjører man på film gjerne opp tempoet slik at farten stemmer mer overens med hvordan vi opplever at ekte miniatyrer beveger seg i forhold til sin egen størrelse, det være seg en radiostyrt lekebil, et leketog i et miniatyrlandskap, eller en båt som vugger raskt på bølgene (jfr. lenkene ovenfor). Men da er det igjen ikke uskarphet i forgrunn og bakgrunn som skaper inntrykket, men seerens erfaring av miniatyrer i virkeligheten.

Påstanden blir da at opplevelsen av å se miniatyrer i et bilde basert på en viss fordeling av skarphet og uskarphet i bildeflaten forutsetter at man kjenner en kode som stort sett er utbredt bare blant fotografer og fotointeresserte. Man skal likevel ikke se bort ifra at allmennheten er i ferd med å lære denne koden, men da sannsynligvis mest med utgangspunkt i en utbredt bruk av de andre nevnte effektene. Læringen av skarphet/uskarphet som kode for opplevelse av miniatyrer vil da i begynnelsen skje ut ifra at dette brukes i kombinasjon med disse effektene. Etter hvert vil skarphet/uskarphet ende opp som en del av den totale koden for opplevelse av miniatyrer.

Det kan være moro å lage og dele slike «falske» miniatyrbilder, men vi skal ikke uten videre tro at effekten går hjem hos hvem som helst. Men slik er det med all kommunikasjon. Vi når ikke fram med vårt budskap dersom vi baserer det på en kode som mottakeren ikke kan, eller som betyr noe annet for mottakeren enn for oss.

Fotografering gjennom nettinggjerde

Fotografering, Fototeknikk

Sist sommer fikk jeg muligheten til å besøke Orsa Björnpark i Dalarna i Sverige. Det kan være en utfordring å ta bilder av dyrene i mange av innhegningene i denne dyreparken siden det er få steder man får fri sikt til dyrene, i alle fall på relativt nært hold. Dermed er man begrenset til å ta bilder gjennom vinduer med den forringelse av kvalitet det medfører, eller man må rett og slett ta bilder gjennom nettinggjerdene.

For den som er vant til dyreparken i Kristiansand, som har mange steder med fri sikt til dyrene, og dessuten gjerder med relativt store firkantede ruter, byr Orsa Björnpark på en ekstra utfordring med sine nettinggjerder av den vanlige typen med små skråstilte ruter. Men også dyreparken i Kristiansand kan by på utfordringer, som for løvebildet på toppen som er tatt gjennom et temmelig finmasket gjerde, noe man ser spor av i mønstrene på vegetasjonen i bakgrunnen.

Fotografi av isbjørn tatt gjennom nettinggjerde i Orsa Björnpark. Selv om gjerdet er godt ute av fokus dekker det fortsatt over deler av bildet. Dette kan skimtes som felt med svakere farge og kontrast, og dårligere skarphet. Pass på at slike felt ikke dekker over sentrale deler av bildet, men dette kan være krevende å følge med på i farten.

Kort avstand til gjerdet
Skal man få brukbare bilder gjennom slike gjerder må flere krav oppfylles.
For det første må det være kort avstand til gjerdet slik at man får holdt fronten på objektivet så nært gjerdet som mulig.

Lang brennvidde
For det andre må man bruke relativt lang brennvidde, altså «zoome inn» som det populært kalles. Dette kommer gjerne av seg selv da dyrene ofte er et stykke unna, og jo mer man forlenger brennvidden, jo bedre for å få gjerdet mindre synlig i bildet.

Liten blenderverdi
For det tredje må man bruke liten blenderverdi (f-verdi) fordi det gir liten dybdeskarphet. Når man da fokuserer på dyret vil gjerdet komme godt ut av fokus. Dersom du har typisk amatør-optikk, vil dette i praksis si at du bør velge den minste blenderverdien som er mulig på objektivet. For brennvidder på omkring 300 mm vil dette gjerne være i området f/5.6 – f/6.3.

Høyere ISO-verdi?
En fordel med liten blenderverdi er at det slippes inn relativt mye lys og du kan bruke forholdsvis kort lukkertid. Det gir større mulighet for å få skarpe bilder i forhold til kamerarystelse eller at dyrene beveger seg. Får du ikke skarpe bilder kan du forsøke å stille kameraet på en høyere ISO-verdi, noe som gir mulighet til å bruke enda kortere lukkertid. Men merk at gradvis høyere ISO-verdi gir gradvis dårligere bildekvalitet. Bildekvaliteten ved en gitt ISO-verdi varierer både med kameramerke og innenfor kameramodellene til et gitt merke.