Hvorfor ble afrikansk klimaaktivist klippet vekk?

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Pressefotografi, Visuell kommunikasjon

Klimaaktivisten Vanessa Nakate fra Uganda opplevde nylig at AP klippet henne vekk fra et bilde der hun sto sammen med Greta Thunberg og tre hvite aktivister. Nakate følte seg utsatt for rasisme gjennom det som skjedde, og var ifølge Buzzfeednews.com lei seg på vegne av Afrikas befolkning. AP publiserte senere en annen versjon av bildet der også Nakate er med.

*Rød strek viser den aktuelle beskjæringen. Foto: Markus Schreiber/AP*

Så lenge ingen i AP står fram og sier hvorfor Nakate ble klippet vekk, kan man bare spekulere om grunnen. I beklagelsen fra AP sies ingen ting om årsaken til bildebeskjæringen.

Ut fra det som kan antas å være politisk korrekt i pressebyråene i dag, er det lite sannsynlig at bilderedigeringen var rasistisk motivert. Samtidig er mer sannsynlige grunner på sett og vis så banale at det i tilfelle vil være dumt, for ikke å si pinlig, for AP å si noe om dem. For det første kan det rett og slett hende at bildet ble beskåret av hensyn til bildets komposisjon. En annen svært sannsynlig grunn er at AP ønsket å endre fortellingen i bildet, og virkeligheten med den. Det kan også handle om en kombinasjon av disse grunnene.

I pressekretser stilles det vanligvis krav til bilders komposisjon. De profesjonelle bildene skal skille seg tydelig ut fra amatørbilder, og må gjerne oppfylle krav til både dokumentasjonsverdi og estetikk, samtidig.

Med tanke på komposisjon kan det argumenteres for at Thunberg og de tre andre aktivistene framstår som en slags «visuell enhet» som Nakate blir stående ved siden av. Nakate har helt annen hud- og hårfarge, hun er den eneste som har ytterjakke på, og under ytterjakken har hun en rød genser som bryter med de mer nøytrale fargene på klærne til de andre aktivistene. Det er også en vesentlig forskjell at bakgrunnen er annerledes der Nakate står, med en tilfeldig person og et hus med grønne vinduskarmer godt synlig. Om ikke det er nok, så heller aktivisten ved siden av Nakate hodet mot Thunberg, noe som bidrar til å forsterke skillet mellom Nakate og de andre aktivistene. De fire hvite framstår gjennom dette mer som en egen gruppe i bildet. Ved å skjære vekk Nakate finner APs redigerer en visuelt sett mer harmonisk komposisjon.

Med tanke på å endre fortellingen, spiller det svært sannsynlig inn at Nakate smiler, og at dette bryter med fortellingen AP ønsket å formidle, mest sannsynlig en fortelling om tydelig misfornøyde aktivister. Nakates uttrykk bryter med Thunbergs image som aktivist. Kanskje er nettopp dette den mest tungtveiende grunnen til beskjæringen.

Som sagt kan man bare spekulere. Uansett grunn var beskjæringen svært lite gjennomtenkt. Et nyhetsbyrå bør for enhver pris unngå (beskyldninger om) rasisme, endring av dokumentasjon, og virkelighetskonstruksjon.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå har gjerne Nakate og Afrika gjennom denne beskjæringen kommet mer inn i klima-bildet enn noen gang tidligere.

De åpne fotokonkurransers ironi

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Fotografering, Fototeknikk, Pressefotografi, Visuell kommunikasjon

Hva er et godt bilde?

Det kan være mulig å forklare hva et godt bilde er dersom bildet skal ha en bestemt funksjon i en gitt sammenheng. Men hvordan er det mulig å kåre en vinner i en fotokonkurranse med åpent tema, eller enda verre, med åpent tema og mulighet for å sende inn manipulerte bilder?

I slike tilfeller er det ikke bare alle mot alle, fotografene imellom. Det er alle mot alle, og alt mot alt, på alle plan. Juryen skal gjøre et valg ut ifra en rekke faktorer der faktorenes orden er likegyldig:

Et bilde kan være så teknisk fullkomment at noen i juryen får gåsehud og må sjekke hva slags kamera det er tatt med.
Et annet bilde har den gripende fortellingen, mener en annen.
Bilde nummer tre har et motiv som er utrolig bra sett, sier en tredje person, som er den eneste som skjønner motivet og må forklare det for de andre.
Bilde fire har et motiv som er utrolig bra fanget, og som viser at fotografen kan både situasjonen og utstyret til fingerspissene. En naturfotograf i juryen kan ikke lovprise nok fotografens kunnskap og evne til å forutse både sted, tid og hendelse, for ikke å snakke om lyset.
Et femte bilde er resultat av ekstremt fantasifull og morsom entreprenørvirksomhet i Photoshop. Det er jo bare så genialt, og får virkelig poengtert en sannhet av dimensjoner. Bildet kan konkurrere blant de beste bilder av samfunnskritiske tegnere og malere.
Og ikke å forglemme bilde nummer seks, et tilfeldig blinkskudd av en uforutsigbar situasjon. Fotografen så ikke før etterpå hvor bra det var, men skjønte straks at det kunne ha potensiale til å vinne en konkurranse. Flere i juryen synes bildet peker seg ut som en av vinnerkandidatene.

Det som kalles en fotokonkurranse har endt opp som en konkurranse mellom bilder skapt på ulike måter og med ulike siktemål.

Hva ligger det egentlig i det å fotografere?

Teknisk perfeksjon?
Fortellerkunst?
Observasjonsevne?
Evne til abstraksjon?
Sakskunnskap og teknisk ferdighet?
Bildemanipulering
Ren og skjær flaks?

eller?

I den åpne fotokonkurransen er det alle måter, og alle siktemål, mot alle. Det utrolige er at juryen faktisk kommer fram til en vinner!

Uten grunnlag i helt klare kriterier og avgrensninger går diskusjonen i juryen sin gang. Snart er et bilde øverst på listen, snart et annet. Argumenter og følelser møtes til dans, og får være med uten at navnene deres er ropt opp. Snart fører den ene, snart den andre. Det veksler mellom pardans, linjedans, ringdans som i finere selskaper, og folkedans. Til slutt er det en gruppe med uklar sammensetning som utropes som best, og vinnerbildet er kåret.

Det hele virker tilfeldig, og vil være det, i større eller mindre grad. Men kanskje skuer vi midt i det hele noe av bildets kraft som forteller. Bilder forteller på forskjellige måter og forskjellige plan, og ett og samme bilde kan fortelle mange ulike historier alt etter hvem som ser på det.

Det teknisk fullkomne bildet formidler en kyndig fotograf og et usminket landskap. Bildet med den gripende fortellingen går med sin framstilling av det synlige dypt inn i sjelens usynlig landskap.

Bilde tre gir fantasien vinger og appellerer til vår evne til visuell lek og til å veksle mellom, eller kombinere, det konkrete og abstrakte. Det fjerde bildet formidler historier fra virkeligheten som bare de færreste har evnen til å finne og se, men som blir alle til del gjennom fotografiet.

Bilde nummer fem setter sammen stykker av virkelighet som det ikke er mulig å fange i ett og samme bilde. Manipulasjonen setter fotografiet fri fra det ene, avgjørende øyeblikket. Brått kan bildet formidle uavhengig av tid og rom. Det kan formidle årsak og virkning, det kan komme med påstander, ja være et argument i seg selv, og ikke fungere bare som støtte til et argument slik ordinære øyeblikksbilder er begrenset til.

Også det tilfeldige blinkskuddet har sin verdi. Vi liker å bli moret, overrasket, forbauset eller forskrekket. Om det ikke svarer på «what and why and when and how and where and who», så kaller det fram et «wow» til svar.

Mest sannsynlig er vinnerbildet blant bildene som makter å fortelle på flere måter og på flere plan enn de andre bildene. Det er det bildet som klarer å imponere, berøre, og engasjere jurymedlemmene mest. Faktorenes orden er fortsatt likegyldig, men bildet har sannsynligvis levert det største produktet i menneskelig engasjement.

Hvis det er tilfelle vil det være den konkurrerende fotografens primære oppgave å finne ut hva slags mennesker det er som sitter i juryen og hva de engasjeres av.

Men hva er et godt bilde? Skal den internasjonale folkejuryen på Instagram få avgjøre har jeg inntrykk av at det er kropp og fargesprengt natur i HDR som er gode bilder. Fagjuryer engasjeres heldigvis som regel av andre ting.

Uansett kan vi ikke definere hva som er et godt bilde uten å se det i relasjon til et publikum og en hensikt. Å definere hva som er et godt bilde, bare bildet i seg selv, er umulig. Er ikke et bilde meningsløst uten at det blir betraktet?

Det er det enkelte menneske som tillegger bildet mening. Et bilde er godt eller dårlig i forhold til enkeltmennesket. Slik sett er åpne fotokonkurranser og «likes» på Instagram egentlig uten verdi i forhold til å kunne definere det gode bildet. Slike sammenhenger fungerer bare som større eller mindre meningsmålinger. Det bildet som et flertall liker, vinner. Men ingen kan legge fram klare kriterier for hvorfor vinnerbildet er hakket bedre sammenlignet med konkurrerende bilder.

Dersom en jury kommer med en begrunnelse for hvorfor et bilde har vunnet, må den nødvendigvis komme med noen kriterier som er lagt til grunn. Spørsmålet er da, ble disse kriteriene gjort kjent på forhånd. Hvis ikke, sier det ikke så rent lite om hvilket håpløst konsept en fotokonkurranse med fritt motiv kan være. Det blir som å arrangere en idrettskonkurranse og si at den som kommer først til mål vinner, uten å fortelle hvor løypa går, og langt mindre hvor målet er.

Heldigvis består mange seriøse fotokonkurranser av flere runder, og da med mer spesifiserte motivområder. Skal slike konkurranser blir enda mer seriøse bør de etter mitt skjønn kutte ut runden med fritt motiv. Typisk nok vil vinneren av fritt motiv-runden sjelden hevde seg i konkurransen totalt sett.

Skal konkurransen bli helt seriøs må også manipulerte bilder og enkeltopptak konkurrere hver for seg. Her er det snakk om to totalt forskjellige idretter, for å holde på sports-metaforen.

Se kongefamilien i badetøy!

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Pressefotografi

Innlegg publisert i Fædrelandsvennen 2. juli 2013.

Har allmennheten bruk for bilder av kongefamilien i badetøy?

Se og Hør mener ja. Pressens Faglige Utvalg (PFU), mener nei. Etter at Kongehuset klaget Se og Hør inn for pressens «domstol» for bilder som viser Kronprinsen og familien i badetøy på ferie i Karibia, uttalte flertallet i PFU den 25. juni at det ikke kan «se at den første reportasjen fra St. Barts, med mange fotografier av kronprinsfamilien, inkludert barn, i intime situasjoner i badetøy kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov».

Et mindretall i PFU mener at «gjengivelsen er i tråd med kravet til å vise respekt for privatliv i Vær Varsom-plakatens punkt 4.3» … «ettersom bildene i all hovedsak er tatt på en offentlig tilgjengelig strand».
Det er blant annet punkt 4.3. i Vær Varsom-plakaten kongefamilien viser til i klagen: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Flertallet i PFU ser ut til å legge vekt på hensikten med punktet i sin helhet. Private forhold skal ikke fremheves hvis det ikke kan begrunnes i et informasjonsbehov.

Mindretallet ser ut til å legge vekt på at bildene er tatt på en offentlig tilgjengelig strand og at man dermed ikke har tråkket over noen grense. Her er det viktig å trekke fram at PFU i samme møte avviste Kongehusets klage i forhold til punkt 3.10. om skjult kamera, og frikjente Se og Hør for det å ha tatt bildene. Det er publiseringen Se og Hør felles for i PFU.

Fædrelandsvennen velger i sin leder den 26. juni å legge vekt på frifinnelsen av Se og Hør i forhold til punkt 3.10., og sier at «selve fotograferingen var et viktig prinsipp å vinne». Dette begrunnes i at pressen skal ha rett til å fotografere Kongehuset i sammenhenger og situasjoner som kan oppleves ubehagelig av kongefamilien. Kongehuset representerer oss alle og bruker våre skattepenger. Samfunnet har krav på å vite hva de foretar seg med tanke på debatten omkring utøvelsen av monarkiet og dets berettigelse i landet vårt.Lederen konkluderer med at dommen i PFU gir seire til begge parter, og at det fortsatt blir å forholde seg til «en balansegang og skjønnsmessige utfordringer i å definere hva som er allment interessant».

Med et flertall og et mindretall ble det utvist ulikt skjønn i PFU. Vær Varsom-plakaten er den samme for alle, men den er relativt generell for å kunne anvendes av den enkelte redaksjon uansett hvilken sak man står overfor. Når det i tillegg er rom for å tolke sentrale begreper i selve plakaten, blir utfordringen desto større.

Se og Hør mener at bilder av kongefamilien i badetøy har allmenn interesse, men spørsmålet er om den diskuterende allmennheten egentlig trenger disse bildene. Jeg har ikke tenkt å gå inn i denne debatten, men heller rette oppmerksomheten mot bildets sterke og svake sider som kommunikasjonsform. Det kan bidra til å klargjøre en del premisser for en slik debatt.

Fotografier kan aldri vise mer enn hvordan noe eller noen ser ut i et gitt og forsvinnende kort øyeblikk. Fotografier kan ikke vise annet enn det konkrete og synlige, mens de aller fleste problemstillinger omkring Kongehuset og i politikken er abstrakte. Så lenge det ikke er et poeng nettopp hvordan noe eller noen faktisk ser ut, så kan all informasjon erstattes, og gjerne formidles bedre, ved hjelp av ord. Selv det beste pressefotografi har en bildetekst som forklarer situasjonen og setter bildets øyeblikk inn i en større sammenheng.

Dette betyr at Se og Hør må bruke bilder dersom de skal fortelle oss hvordan kjolen til Kronprinsessen så ut i bryllupet til Madeleine, for det kan neppe den beste hoffreporter klare å skildre med ord. Men Se og Hør må ikke vise oss bilder av Kronprinsessen og resten av familien i badetøy for å fortelle oss at de kongelige har vært på en dyr ferie i Karibia. Dersom poenget derimot er å vise oss hvordan badetøyet ser ut, vil et bilde være nødvendig. Spørsmålet blir da om dette er viktig for hva vi skal mene om Kongehusets utøvelse av monarkiet og dets berettigelse i landet vårt. Hvis svaret er at Kronprinsessen har kjøpt unødig dyrt badetøy, kan vi svare at vi uansett må ta journalistens ord for det, og at bildet uansett ikke kan legges fram som bevis for Kongehusets totale disposisjon av apanasjen.

Bilder er uerstattelige når visuell virkelighet skal formidles. Videre er bilder effektive i forhold til å vekke følelser, skape oppmerksomhet omkring saker, og til å fremme salg. Men de tillegges ofte større betydning enn det er grunn til i forhold til den informasjonen de faktisk kan formidle i seg selv eller bidra med i tillegg til det som like godt kan sies med ord. Et stort flertall av saker handler egentlig om abstrakte forhold som det er umulig å fotografere.

Pressen må selvsagt være sikret retten til å fotografere også i fremtiden, men den bør samtidig være nøktern i sin vurdering av bildenes informasjonsverdi. Dette gjelder ikke minst når det handler om respekten for privatlivets fred, enten det dreier seg om kongefamilien eller andre som kommer i medienes søkelys.

Manipulasjon av bilder

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Pressefotografi

Kronikk publisert i Fædrelandsvennen 25. november 2013

Det har vært interessant å følge debatten omkring pressefotograf Erik Holands manipulerte bilde av lærer Andreas Raaum på busstur. Holand anklages for å ha endret virkeligheten, mens han selv mener å ha styrket virkelighetsformidlingen gjennom å endre innholdet i bildet.

Etter en del debatt internt i pressen og i mediene skal saken nå opp i Pressens faglige utvalg (PFU). Det har heldigvis VG-fotograf Dag Bæverfjord sørget for. For de fleste er dette noe man egentlig ikke skal være nødt til å diskutere i det hele tatt. Innhold i bilder til pressebruk skal ikke endres. Så enkelt er det.

Holand avviser overfor Fædrelandsvennen (8/11) at han har tuklet med virkeligheten, med den begrunnelse at det er Andreas Raaum som er essensen i bildet. Alt han gjorde var å «dempe lyset fra vinduene slik at det ikke tok oppmerksomheten fra hovedmotivet». Med dette har Holand publisert et bilde og lagt fram argumenter som gjør at man faktisk må ta den debatten som de fleste i pressen mener burde være unødvendig. Men hvorfor er det hele rett og slett så enkelt som at man bare skal la bildeinnholdet være i fred?

Holand selv er ved kjernen i saken når han sier at pressefotografene trenger en god diskusjon om troverdighet (FVN 21/11). Spørsmålet er da hvordan en samfunnsinstitusjon som pressen bygger og opprettholder sin troverdighet. Man kan si at summen av alle journalisters gjerninger utgjør grunnlaget for pressens samlede troverdighet overfor folket, men dette blir lite konkret i seg selv.Vi trenger noe mer håndfast å forholde oss til, og det er dette håndfaste Holand nå kommer til å stifte bekjentskap med når bildet hans skal opp i PFU. Det er Vær varsom-plakaten (VVP) og pressens egen «domsstol», PFU, som er selve fundamentet for pressens troverdighet.

Punkt 4.11. i VVP slår fast at man særlig verner om det journalistiske fotografiets troverdighet ved å ikke endre dokumentariske bilder slik at de skaper et falskt inntrykk, og videre ved å gjøre tydelig oppmerksom på om innholdet i et bilde er endret. Man kan selvsagt diskutere hva som ligger i begrepet «falskt inntrykk», og det er kanskje her Holand ser en mulighet til å komme seg seirende gjennom behandlingen i PFU. Pressens tolkning og praksis derimot er å la bildets innhold forbli urørt. Det sikrer at man også her har noe helt håndfast å forholde seg til.

I artikkelen i FVN den 8/11 argumenterer Holand med at «skal vi følge tankegangen til kritikerne bør vi kaste alle objektiver som ikke gjengir virkeligheten slik vi ser den med våre egne øyne». Jeg har ingen grunn til å tvile på Holands gode forsetter om sann virkelighetsformidling, men jeg mener igjen at han tar feil.

Det handler nok en gang om det håndfaste vi har å forholde oss til, og objektiver og brennvidder hører inn under dette. Grunnen til at vi i det hele tatt kan bruke fotografier som dokumentasjon er at publikum vet hva et fotografi er, og vet å forholde seg til denne måten å formidle virkelighet på. Holand har rett i at summen av de praktiske og tekniske valg fotografen gjør har betydning for hvordan virkeligheten blir gjengitt i et bilde. Men dette kan ikke være noe argument for at det deretter er greit å endre bildets innhold. Pressefotografen har plikt å gjengi virkeligheten så sannferdig som mulig med den teknologien som er tilgjengelig. Når det er gjort, må det man har igjen av virkelighet tas godt vare på.

Kyndige fotografer ser relativt lett hvilke tekniske valg en annen fotograf har gjort. I dag blir dessuten alle tekniske innstillinger for et bilde lagret i selve bildefilen. «Alle objektiver» som Holand bruker som metafor for den praktiske fotograferingen hører dermed inn under det håndfaste. Vi vet med andre ord hva vi har å forholde oss til. Det har vi ikke lenger når en fotograf begynner å endre innholdet i bildet i ettertid. I bunn og grunn handler hele saken ikke om manipulasjon av bilder, men om manipulasjon av mennesker. Også dette går fram av punkt 4.11. i VVP: «Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.» Den som får bildet presentert må være innforstått med hva bildet er ment å være. Som avislesere er vi opplært til å forstå bildene som dokumentariske og lagt fram uten at innholdet i dem har blitt endret. Endrer man bildeinnholdet uten å si ifra, bryter man en uskrevet kontrakt mellom journalist og leser. Leseren blir manipulert, og journalisten presenterer følgelig en løgn.

Det er isolert sett ikke noe galt i å manipulere et bilde. Det hele kommer an på hva det skal brukes til, og ikke minst, hva det blir presentert som. Slik sett bør man ikke stole mer på et bilde enn man stoler på den som viser fram bildet og forteller oss hva det inneholder. Jeg håper det vil være mulig å stole på både Holand og resten av norsk presse i fremtiden.