Kan arkitektur og interiør forkynne troen?

Bildekommunikasjon, Semiotikk, Visuell kommunikasjon

Nedenfor gjengis et innlegg jeg hadde i avisen Dagen 23. september 2022.

Biskop Solveig Fiske mener at «problematiske» utsagn og fortolkninger i teaterstykket «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning», som har blitt vist i kirker i hennes bispedømme, ikke blir stående alene siden de «blir framført på et særskilt sted som formidler troen igjennom hele sin arkitektur og sitt interiør» (Dagen, 21.09). Men er det virkelig så enkelt?

Det ligger i vår natur å tolke synsinntrykk og bilder. Det er noe vi må gjøre for å finne en forståelse av verden og orientere oss i den. Det er neppe tvil om at det vi ser kan skape undring. I Bibelen leser vi at skaperverket taler (Salme 19). Gud kan tale til mennesker på andre måter enn gjennom ord. Guds veier er uransakelige, og man kan umulig påstå at Han ikke kan bruke noe i den synlige og konkrete verden for å tale.

Bildene i vår ordinære hverdag er temmelig hjelpeløse i seg selv når noe abstrakt skal fortelles. Jeg pleier å si til mine studenter at bilder i seg selv ikke kan si et kløyva ord (så lenge de ikke avbilder skrift). Det er et bedrag at et bilde kan si mer enn tusen ord. I England derimot har de skjønt det: “A picture is worth a thousand words”. Bildet er verd mange ord, i prinsippet uendelig mange, men disse ordene må ytres av noen som ser bildet. Bildet er en ressurs for mening, men det vil ha mer eller mindre ulike meninger blant alle som ser på det. Et bilde vil kalle fram følelser og historier som er ulike fra person til person. Ofte kan følelsene og historiene være svært like, men utenom det rent menneskelige som skaperen har utrustet oss med, er det i stor grad kulturelle verdier og konvensjoner som gjør at bilder kan forstås mer eller mindre likt, og dermed også gjør at de kan brukes til å kommunisere noe med. Uten slike felles verdier og konvensjoner mellom sender og mottaker fungerer bilder hjelpeløst dårlig til å kommunisere noe, det vil si: utenom når de forteller hvordan noe eller noen ser ut. Til det er særlig fotografiske bilder helt uovertrufne. Når det gjelder å bli tillagt mening ut over det vi sanser med øynene, derimot, vil de være mangetydige.

Dette betyr i praksis at hvis stenene i kirkeveggene skal kunne tale de «problematiske» utsagn midt imot, så må den som forholder seg til arkitekturen og interiøret allerede besitte kunnskap om Guds ord, og videre sitte med erfaringer fra kirken som knytter Ordet og den fysiske rammen sammen. Arkitekturen må være en del av det som har bidratt til å konstituere troen og trosutøvelsen for vedkommende. Det samme gjelder for den saks skyld naturalistiske bilder som viser noe fra bibelhistorien. Uten å kjenne historien på forhånd er det umulig å vite hva man skal lese ut av et bilde av Jesus på korset i Elverum kirke, eller at Kristus er trøsteren i alterbildet i Sand kirke.

Hvis den som ser «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning» ikke kjenner Guds ord, og ikke vet spesifikt hva Ordet sier om det som er «problematisk» i stykket, vil arkitektur forbli arkitektur, og interiør forbli interiør. Mest sannsynlig vil tilskuere som reagerer på det «problematiske» gjøre det ut fra sin bibelkunnskap og personlige tro, uavhengig av lokalet. Jeg vil tro at disse tilskuerne tvert imot gjerne reagerer enda sterkere nettopp fordi noe ubibelsk framføres i gudshuset som er en kjær del av deres trosutøvelse.

For de helt kirke- og kristendomsfremmede vil kirkerommet mest sannsynlig ikke være noe annet enn en eksotisk og stemningsskapende ramme omkring en forestilling som får forkynne sitt ubibelske budskap uten motforestillinger.

Hva så med de som vanligvis ikke går i kirken, og ikke kjenner Guds ord så godt? Jo færre opplevelser de har fra gudstjenester, og jo mindre de kjenner Guds ord, jo mindre vil arkitektur, utsmykninger og malerier kunne bidra med noe korrektiv til det som framføres i kirken. For de helt kirke- og kristendomsfremmede vil kirkerommet mest sannsynlig ikke være noe annet enn en eksotisk og stemningsskapende ramme omkring en forestilling som får forkynne sitt ubibelske budskap uten motforestillinger. Da vil ikke forestillingen stå «i en ramme av tro og kristen formidling», som Fiske skriver i Dagen 21.09.

Dette betyr ikke at vi skal undervurdere den materielle/estetiske dimensjonen i trosutøvelsen. Det er innlysende at den har betydning, og dens betydning for folk kommer da også tydelig fram i forskning jeg selv har vært med på. På den annen side må man ikke overvurdere det materielle og det estetiske sin evne i seg selv til å forkynne troen, eller gå i rette med vranglære. Arkitekturen og kunsten kan ikke åpne opp eller utvide andre horisonter enn de horisonter som de besøkende selv besitter og kirken forkynner. Det vil til syvende og sist være den enkelte tilskuer, ikke kirkerommet i seg selv, som avgjør om «evangeliet etter Jesus» får lyde uten motforestillinger, i alle fall så lenge Gud ikke griper inn og lar stenene rope.

Ros til NRK for alternativ fargebruk

Bildekommunikasjon, Semiotikk, Visuell kommunikasjon

I et innlegg fra januar 2020 stiller jeg meg kritisk til at klimaforskeren Ed Hawkins bruker rødt og blått som farger i sine grafiske framstillinger for temperaturavvik, med blått brukt for lavere temperatur enn normalt, og rødt for høyere temperatur enn normalt. Problemet med dette er at framstillingene fort kan bli misforstått siden det ikke er noe i veien for at blått da kan representere varmegrader, og rødt kuldegrader. Jeg tok derfor til orde for at det bør brukes andre farger i grafikk som viser avvik i temperatur enn i grafikk som viser direkte til temperatur.

*Faksimile fra NRKs nettsider for klimastatus.*

Nå er det nettopp dette NRK gjør på sine nettsider for klimastatus. Ikke bare bruker de alternative farger for avvik i temperaturen, de klargjør også tydelig verbalt at det handler om avvik. Videre relateres fargevariasjonene til en skala slik at leseren får en referanse for hvor store avvik de ulike fargenyansene representerer. Dermed har NRK gjort nesten alt jeg kritiserte Hawkins for ikke å gjøre, og det fortjener kanalen ros for.

*Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år.*

Jeg mener Hawkins med sin fargebruk har malt seg inn i et hjørne siden han bruker temmelig kraftige og mørke farger på de største avvikene. Hva skal han bruke om avvikene blir større? Svart? Også NRK bruker temmelig mørke farger for de største avvikene på skalaen, og vil i teorien slite dersom avviket blir større enn 1,1 grader fra normalen, uansett retning. Men vi får håpe at det ikke skjer.

Du er like digital som kameraet ditt.

Semiotikk

Nevn ordet digital og de fleste av oss tenker på datamaskiner og kameraer. At noe er digitalt forbindes automatisk med noe teknisk og ikke-organisk. Det kommer som en overraskelse på mange at også biologien er digital. Din kropp er digital!

**Kroppene våre drives faktisk av det vi kan kalle firmware. Men hvordan oppstod koden (språket), og hvem kodet (skrev) informasjonen?**
*(Foto: FreeGreatPicture.com)*

Datamaskiner utfører operasjoner ved hjelp av en såkalt binær kode. Det vil si at de bruker sekvenser som består av kombinasjoner av sifrene 0 og 1 til å representere et budskap.

Dersom vi relaterer dette til foto, kan vi for eksempel skape et bilde bestående av helt svarte og hvite bildepunkter (binært bilde) ved å la 0 står for svart, og 1 stå for hvit. I et slikt bilde vil hvert bildepunkt bli navngitt med én bit hver (av binary digit), 0 eller 1. I et ordinært JPEG-bilde, derimot, er hvert bildepunkt navngitt med 8 bit (altså med en sekvens med nuller og ett-tall i en rekke på åtte), i hver av kanalene rød, grønn og blå, noe som gir en mulighet for å lage 256 forskjellige kombinasjoner av nuller og ett-tall. Når vi blander de tre kanalene, som i et ordinært digitalt bilde, kan disse kombinasjonene totalt representere 256 x 256 x 256 farger. Det vil si nærmere 6, 78 millioner mulige kombinasjoner der hver definerer en spesiell farge med dens metning og lyshet.

Kroppen vår styres av DNA der vi finner fire baser, adenin (A); guanin (G); cytosin (C) and thymin (T). Disse kjemikaliene danner basepar (alltid A+T og C+G) plassert som trinn i en stige mellom to sidetråder. Som to sett med par der A=T og G=C, representer dette i bunn og grunn et binært system, slik som vi har i en datamaskin. Teknisk sett kunne kjemikerne like gjerne ha satt navn på disse basene med tall, eller andre tegn, i stedet for med store bokstaver. Bokstaver og tall er bare tegn som vi velger til å stå i stedet for noe som er forskjellig fra tegnene selv. Som symboler er tegn helt tilfeldige i forhold til virkeligheten de representerer. Du ville for eksempel fortsatt være deg, selv om du hadde hatt et annet personnummer til å representere deg i de offentlige databasene. På samme måte som en datamaskin kan utføre operasjoner basert på rekker av nuller og ett-tall, kan en celle i kroppen utføre operasjoner basert på sekvenser av tegnene A, G, C og T slik de står på rekke og rad i DNA-molekylet.

Kode = Språk
Dette er temmelig fascinerende, og det blir ikke mindre fascinerende når vi påpeker det faktum at et slikt digitalt system er avhengig av en kode for å fungere. Vi tar gjerne den genetiske koden som en selvfølge, men det er det absolutt ingen grunn til. Dette blogginnlegget er åpenbart skrevet på norsk. Det er ikke noe problem å slå fast at dette er åpenbart. Enten kan du språket og tar det som en selvfølge, eller så skjønner du ikke budskapet i det hele tatt. De fleste bokstavene jeg bruker er felles for en lang rekke språk. Tegnene som brukes er altså de samme, men språkene er forskjellige. Så når vi snakker om et språk snakker vi om en kode som må brukes for å tolke tegnene.

Dette betyr at på samme måte som dataprogram er kodet (skrevet på et spesielt språk som datamaskinen kan tolke og omsette til et meningsfull budskap), er også DNA-molekylet skrevet på et spesielt språk (som cellen kan tolke som instruksjoner for hva den skal gjøre). DNA inneholder altså budskap til cellen, skrevet på et spesielt språk, og cellen må samtidig kunne dette språket!

I følge evolusjonsteorien har dette budskapet i DNA blitt kodet av naturen. Men uttrykket «kodet av naturen» kan lett komme til å bedra oss. På den ene side slår det fast at koding må gjøres av noen eller noe. Men på den annen side antyder uttrykket at naturen kan være dette noen eller noe, en antydning som, etter nærmere ettertanke, ikke samsvarer med hvordan vi opplever virkeligheten.

Koding forutsetter et sinn
I følge våre erfaringer forutsetter koding et sinn, en bevissthet. Koding forutsetter en agent som både befinner seg utenfor og som er forskjellig fra både tegnene og budskapet. Det må være slik siden denne agenten er den handlende parten i å koble tegnene og budskapet sammen gjennom koden, slik jeg gjør akkurat nå når jeg taster inn tegn for tegn for å uttrykke på koden norsk de ideene jeg har i mitt sinn, slik at de skal bli tilgjengelige for din tolkning. Og det er derfor også bare et sinn, eller et system laget av et sinn, som kan utføre en tolkning.

Et språk er ikke noe annet enn en overenskomst om hvilke tegn som skal representerer hvilke deler av virkeligheten. Den virkeligheten vi kjenner fra både vitenskap og erfaring indikerer at det kun er intelligens som kan lage en slik overenskomst, siden denne overenskomsten, denne koden, skaper en bro mellom det ikke-materielle og det materielle.

Fra materielt til ikke-materielt?
Det faktum at forskere nå har klart å lagre både tekst- og mediafiler ved hjelp av syntetisk DNA viser oss klart at informasjon både er forskjellig fra og adskilt fra tegnene som bærer budskapet, og disse tegnenes materialitet. Informasjonen i DNA er ikke DNAet. DNAet er i seg selv organisk, materielt, i motsetning til DNA-koden (som er et sett med regler) og informasjonen den bærer. Siden både koden og informasjonen er ikke-materielle, er det et avgjørende spørsmål hvordan noe rent materielt kan frambringe noe totalt ikke-materielt.

Når vi vet at det materielle DNAet og den ikke-materielle informasjonen som DNAet bærer faktisk er gjensidig avhengig av hverandre, blir spørsmålet ikke mindre utfordrende. Hvordan startet det hele?

Noen bruker begrepet wetware om biologisk liv. Jeg mener det er på tide å sammenligne våre kropper med hardware, for vi drives av firmware. Men hvordan oppstod koden (språket), og hvem kodet (skrev) informasjonen? Som med et dataprogram i datamaskinen kan ikke dette ha begynt å fungere gradvis. Alt må ha vært på plass da det ble satt i gang.

I boken In the Beginning was Information antyder Dr. Werner Gitt svar som vi burde vurdere nøye.

Your digital body.

Semiotikk, Vitenskap

If you think I’m referring to your camera body, you must think again.

Mention the word digital and most people think of computers and cameras. Being digital is by convention being technical and inorganic. As a matter of fact, biology is digital as well. You are digital!

**We are actually run by some firmware. But how did the code (language) emerge, and who coded (wrote) the information?**
*(Photo: FreeGreatPicture.com)*

The computer is operated by a binary code using sequential combinations of 0 (zero) and 1 as the only signs for representing a message. If we relate this to photography we can create a purely black and white image (binary image) by letting the one single digit 0 represent black, and the one single digit 1 represent white. In such an image each pixel would be named by one bit (binary digit) each, 0 or 1. In an ordinary RGB colour JPEG photo, however, each pixel is given a name with 8 bits (8 digits in a row) in each of the channels red, green and blue, with a possible maximum of 256 combinations in each channel. With the channels mixed as in an ordinary colour photo they can in total represent 256 x 256 x 256 colours. That is nearly 6,78 million possible combinations, each defining one specific colour with its hue, saturation and brightness.

Your body is operated by DNA in which we find four base chemicals: adenine (A); guanine (G); cytosine (C) and thymine (T). These chemicals form base pairs (always A+T and C+G) placed between two long strands, like rungs on a ladder, and do as two sets of pairs where A=T and G=C represent a binary system as it were. Technically the chemists could have named these base chemicals by digits instead of by capital letters. Letters and digits are just signs that we choose for representing something different from the signs themselves, and as symbols the signs are arbitrary in relation to the reality they represent. You would for instance still be you, even if you had an other social security number representing you in a database. Just like the computer makes sense of rows of the digits 0 and 1, the cell can make sense of a sequence of the «digits» A, G, C and T placed along the strands of the DNA molecule.

Code = Language
This is very fascinating, yet it gets even more fascinating when we focus on the fact that such digital systems need a code to work. We usually take the genetic code for granted,but we really should not. This blog post is obviously written in English. There is no problem in stating that this is obvious. You either know the language and find it obvious, or you don’t understand the message at all. The letters I use to write this post are shared by a great number of languages. The basic signs are the same but the languages are different. So when we speak of a language we actually speak of a code for interpreting the signs.

This means that just as much as computer applications are coded (i.e. written in a certain language that the computer can interpret), the DNA strand is written in a certain language as well (for the cell to interpret as instructions for what to do). Thus the DNA is written in a specific language!

According to evolutionary theory the message of the DNA is being coded by nature. Well, ‘coded by nature’ is actually a phrase that could easily deceive us. On the one hand it correctly states that coding has to be done by an entity of some kind. But on the other hand the phrase suggests that nature could be such an entity, a suggestion that, when we think of it, counters how we actually experience reality.

Coding demands a Mind
This because coding demands a mind. It demands consciousness. It demands an entity that is both outside and different from both the signs and the message. It has to be so as this entity actually is the acting part in bringing the signs and the message together by means of a code, as I am doing right now as I’m typing sign by sign to express in English code the ideas I have in my mind to make these ideas perceivable for you to interpret. And as a matter of fact it is thus only a mind, or a mind made system, that can make such an interpretation.

A language is merely an agreement on what signs should represent what parts of reality. The reality we know from both science and experience indicates that only intelligence can make such agreements, as this agreement, this code, provides a bridge between the material and the immaterial.

Material becomes Immaterial?
The fact that scientists now have managed to save both text and media files by means of synthetic DNA clearly shows that a message is different and separate from the signs that carry it and the materiality of these signs. The information carried by the DNA is not the DNA. The DNA itself is organic, it is material. Both the DNA code as such (set of rules) and the information DNA carries are immaterial. As both the code and the message are immaterial, the crucial question is how something purely material can generate something purely immaterial.

The fact that the material DNA and the immaterial information it carries are mutually dependent makes the question all the more challenging. How did it all start?

Some call life wetware. I think it’s time we compare our bodies to hardware. We are actually run by some firmware. But how did the code (language) emerge, and who coded (wrote) the information? Like a computer program this cannot have been put into function gradually. It must all have been there complete from the start when set into function.
In the book In the Beginning was Information Dr. Werner Gitt proposes an answer that should be taken into serious consideration.

Kan objekter bevise noe som helst?

Bildekommunikasjon, Erkjennelsesteori, Kunnskapsteori, Semiotikk, Visuell kommunikasjon

Noen ganger ser det ut til at historiske gjenstander i seg selv kan bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften egentlig kommer fra verbale kilder eller kunnskap vi allerede mener å sitte inne med.

Rundt påsketider i 2015 viste nettstedet til NRK et bilde av en gjenstand i en hånd, ledsaget av tittelen «-Eneste bevis på at korsfestelse fantes». Oppslaget viste til et TV-program jeg dessverre ikke fikk sett, men et søk på nettet forteller at dette dreier seg om et bein fra en hæl med en nagle gjennom, og at dette skal være det eneste beviset man har på at korsfestelser har funnet sted.

Påstanden om at dette er det eneste beviset man har på korsfestelse må kommenteres, for her har vi et tilfelle der en uvanlig gjenstand ser ut til å bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften hva korsfestelse angår egentlig kommer fra verbale historiske kilder.

Må tolkes
En ukjent gjenstand kan i stor grad sammenlignes med et fotografi. Den forteller noe, men hva den er (viser), eller hvilken funksjon den har (hatt), må enten tolkes, eller forklares av noen som har kunnskap om det. Dette forholdet kommer tydelig fram i for eksempel TV-serien Fleip eller Fakta på NRK der det serveres tre ulike forklaringer på en og samme gjenstand, og så er det opp til et motstanderlag å tippe det man mener må være riktig forklaring.

Det må med andre ord tilføres verbal informasjon for at en ukjent gjenstand skal kunne bli tolket riktig. I dette tilfellet kan gjenstanden(e) fortelle oss en del siden de er objekter vi kjenner fra erfaring. Nagler er kjente objekter, mens beinet med stor sannsynlighet kan bestemmes gjennom sammenligning av tidligere verifiserte bein av samme slag. Men det er påskriften «Yehohanan, Hagakols sønn» på boksen beinet ble funnet i, som endelig slår fast at det dreier seg om levninger fra et menneske.

Troverdighetsspiral
Dersom korsfestelse ikke hadde vært omtalt i noe som helst historisk skrift, hadde vi neppe kjent til denne tortur- og henrettelsesmetoden, i alle fall ikke med den sikkerhet vi mener å ha i dag. Dermed hadde man vært overlatt til gåtefull spekulasjon om hva denne naglen gjennom hælbeinet skulle bety. Det mest interessante om naglen gjennom beinet ville altså mest sannsynlig ha forblitt et mysterium. Med kunnskap fra skriftlige historiske kilder derimot mener man å kunne forklare hva gjenstanden er, og det er neppe mange som vil tvile på denne forklaringen.

Vi skal merke oss at når en slik gjenstand endelig har fått sin forklaring, så har det oppstått en helt ny situasjon. Nå kan ord og gjenstand i kombinasjon gi hverandre troverdighet. Men vi skal ikke glemme at det var ordene, den historiske fortellingen, som i utgangspunktet ga mening til gjenstanden, og slik satte i gang «troverdighets-spiralen».

Jeg tror ikke noen egentlig vil påstå at gjenstanden overtar den hele og fulle beviskraft og samtidig tømmer de historiske kildene for troverdighet, men det ser likevel ut til å kunne skje i praksis. Nei, gjenstanden kan ikke annet enn å styrke de skriftlige kildenes troverdighet. Dermed ligger beviskraften fortsatt i de historiske beretningene, og i dette tilfellet bør man da ikke strekke seg lenger enn til å si at den aktuelle gjenstanden er eneste fysiske bevis, utenom de historiske skriftene, på at korsfestelse fantes.

Det underlige er at man i det hele tatt kan komme til å legge slik vekt på et mangetydig historisk objekt framfor det ofte mer entydige bildet som skriftlige kilder kan gi når de er samtidige, uavhengige av hverandre, og bekrefter hverandre, slik tilfellet for eksempel er med evangeliene og andre historiske kilder fra samme periode.

Utviklingslærens ikoner

Kunnskapsteori, Semiotikk, Visuell kommunikasjon

Hvilken funksjon har egentlig bildene som framstiller førhistoriske skapninger slik man tror at de kan ha sett ut? De er utvilsomt feilaktige, og må dermed kunne sies å være uten ren vitenskapelig verdi.

Folk flest husker dem godt fra lærebøkene på skolen, vi ser dem i dokumentarer på fjernsynet, og vi finner dem fra tid til annen i nyhetsmediene når nye funn blir gjort og nye teorier om vårt opphav blir presentert. Det går ofte ikke lang tid fra et funn blir gjort til et kunstnerisk bilde presenteres for allmennheten.

En av de nylige sakene handler om homo naledi, definert som en menneskeart på grunnlag av rundt 1550 beinbiter fra minst 15 individer. Forskning.no er saklig og viser oss bilder av beinrester, men gjør vi et søk på Google dukker kunstneriske framstillinger opp, deriblant forsiden til det vitenskapelige magasinet National Geographic som bl.a. er framstilt på nettstedet livescience.com i sakens anledning.

Men hvorfor nøyer ikke seriøse forskere, eller seriøse magasiner og nettsteder, seg med å vise bare selve funnene? De vet vel strengt tatt ikke mer om hvordan noe så ut enn det et funn i seg selv kan fortelle? Bør ikke seriøse forskere forholde seg kun til fakta, og helst kjempe imot fantasirelaterte bilder fra kunstnere?

Er det rett og slett slik at bilder og utstillinger som viser førhistoriske skapninger, «live» med hud og hår, fungerer som bekreftelser på evolusjonsmyten, myte da forstått som et uttrykk for en kulturs oppfatning av verden og menneskets plass i verden?
(Foto: Egil Sæbø. Besøkende på Natural History Museum i London.)

En kunstnerisk framstilling vil selvsagt gjøre en presentasjon av et vitenskapelig funn mer levende for publikum. Et apelignende ansikt som stirrer oss i øynene er et bedre blikkfang enn fragmenter fra en hodeskalle. Samtidig tror jeg folk flest er i stand til å tilegne seg vitenskapelig stoff uten fantasipregede bildefortellinger. Et av de mest oppsiktsvekkende, og helst tankevekkende, eksemplene på slike bilder er det som viser herr og fru Nebraska man, laget i 1922 av kunstneren Amédée Forestier for Illustrated London News (hovedbildet). Heldigvis for det vitenskapelige miljøet ble bildet den gangen publisert i en avis og ikke i et vitenskapelig tidsskrift, ikke minst fordi hele teorien omkring Nebraska man var tuftet på funnet av en tann som senere viste seg å være fra en utdødd gris (artikkelen som ble publisert i Science om denne menneskelike apen var en pinlig nok affære i seg selv).

Men tilbake til bildet av Nebraska man. Forskeren Henry Fairfield Osborn, som først beskrev Nebraska man, var lite imponert av bildet og kalte det «a figment of the imagination of no scientific value, and undoubtedly inaccurate». Han traff spikeren på hodet, og det ironiske er at det samme etter hvert altså kunne sies om hans egen «vitenskapelige» framstilling av Nebraska man.

Rent vitenskapelig sett: Kan man ikke egentlig bruke Osborns beskrivelse av Amédées bilde på alle kunstneriske framstillinger av førhistoriske skapninger, og klassifisere disse bildene som «fantasier uten vitenskapelig verdi, og utvilsomt feilaktige»?

Ingen har sett førhistoriske skapninger i levende live. Det ligger i sakens natur når noe er førhistorisk. Alt vi har å forholde oss til er mer eller mindre komplette rester av disse skapningene. Døde rester. Bein. Gjerne forsteinet. Det er dårlig med hud, hår eller pels, eller farger, og slett ingen stirrende øyne. Like fullt finner vi «levende» framstillinger av dem i vitenskapelig relaterte presentasjoner, for ikke å snakke om i form av tredimensjonale figurer i vitenskapelige muséer.Det forundrer meg at vi som et sannhetssøkende publikum finner oss i å bli behandlet på denne måten. Vi finner disse ikonene fra vi begynner å se på barne-TV og i bildebøker, til vi som voksne søker kunnskap i muséer og dokumentarer på fjernsyn.

Men hvis disse bildene ikke har vitenskapelig verdi, og utvilsomt er feilaktige, hvorfor har vi dem da?

Kan det være at disse bildene skal tjene som illustrasjoner i den store fortellingen om oss selv og vårt opphav? Ingen har sett evolusjon utfolde seg, og det finnes heller ingen klare og entydige, rent vitenskapelige bevis på at vi har blitt til gjennom evolusjon slik de fleste av oss får det enkelt fortalt i skole og medier.

Pierre-Paul Grassé, Chair of Evolution ved universitetet i Sorbonne gjennom 30 år, og tidligere president i det franske vitenskapsakademiet, påpeker fra sitt ståsted en rekke kompliserende forhold og feilkilder, relatert til både vitenskapens begrensninger, og hvordan forskningen utøves:

«It is true that, with regard to evolution, it is not easy to have access to reality; the past does not lend itself easily to our research, and experiments do not have any hold over it.» (Evolution of Living Organisms (1977), side 8.)

De vitenskapelige utfordringene på dette feltet er så store at han til og med kaller uproblematiserte forestillinger for pseudovitenskap (pseudoscience):

«Through use and abuse of hidden postulates, of bold, often ill-founded extrapolations, a pseudoscience has been created. It is taking root in the very heart of biology and is leading astray many biochemists and biologists, who sincerely believe that the accuracy of fundamental concepts has been demonstrated, which is not the case….» (Evolution of Living Organisms (1977), side 6.)

Denne pseudovitenskapen har gitt opphav til det Grassé kaller «evolusjonsmyten» (the myth of evolution), et interessant begrep å bruke for en mann i hans faglige posisjon:

«Today, our duty is to destroy the myth of evolution, considered as a simple, understood, and explained phenomenon which keeps rapidly unfolding before us. Biologists must be encouraged to think about the weaknesses of the interpretations and extrapolations that theoreticians put forward or lay down as established truths. The deceit is sometimes unconscious, but not always, since some people, owing to their sectarianism, purposely overlook reality and refuse to acknowledge the inadequacies and the falsity of their beliefs.» (Evolution of Living Organisms (1977), side 8.)

I det siste sitatet bruker Grassé også begrepet «tolkninger» (interpretations), som er sentralt i forståelsen av hva utviklingslæren bygger på, nemlig tolkninger av vitenskapelig materiale. Grassé påpeker at biologer må oppmuntres til å reflektere rundt svakhetene i tolkninger og spekulasjoner som går ut over det vitenskapelig forsvarlige (extrapolations), men som teoretikere like fullt serverer som «etablerte sannheter» (established truths).

Nå er selvsagt ikke alle evolusjonister og biologer enige med Grassé, langt derifra, men bare det faktum at det råder uenighet om grunnleggende og sentrale problemstillinger forteller oss at det vitenskapelig sett ikke finnes noen endelig og avklart vitenskapelig framstilling av vår førhistorie. Grassé var en kritiker av Neo-Darwinismen, og det fantes vitenskapelig rom for å være det, slik det også finnes i dag.

Poenget her og nå er å påpeke at evolusjonsteorien i bunn og grunn er en vitenskapelig basert fortolkning av vår forhistorie som man må velge å holde for sann, slik biologer gjerne gjør («… biologists, who sincerely believe that the accuracy of fundamental concepts has been demonstrated, which is not the case» (Grassé, ovenfor)). Man kan derfor spørre om ikke utviklingslæren da faktisk kommer i samme kategori som religiøse myter, myter da forstått som fortellinger som gir uttrykk for en kulturs oppfatning av verden og menneskets plass i verden.

Når Grassé sier at «vår plikt er å ødelegge evolusjonsmyten», så betyr det at han vil til livs uvitenskapelige metoder, selvbedrag i det vitenskapelige fortolkningsarbeidet, og vitenskapelig uholdbare etableringer av «sannheter», ikke minst «sannheten» om selve evolusjonsfortellingen framstilt som liketil, fullt ut forstått og forklart.

Vår forhistorie er med andre ord ikke så enkel å finne ut av som framstillingene gjerne gir inntrykk av i ord og fantasibilder, for ikke å snakke om i filmer der myter om førhistorisk tid glir umerkelig over i våre fortellinger fra historisk tid.

Dersom man når Grassés oppriktige og vitenskapelige mål om å ødelegge «evolusjonsmyten», vil det kanskje også bety slutten på utviklingslærens myte-bilder? For det virker som det er nettopp det de er, bilder som uttrykker, og som bidrar til å opprettholde, en allment forståelig oppfatning av verden og vår plass i den. De er bilder uten vitenskapelig verdi, og utvilsomt feilaktige, men som er sentrale i den sekulære, kulturelle fortellingen om oss selv og vårt opphav.

Relatert artikkel: Kan fantasibilder skape «sannheter»?

Karikaturer, krenkelser og sannhet på ulike nivåer.

Semiotikk, Visuell kommunikasjon

Jeg har i de fleste tilfeller svært liten tro på karikaturer og satire som ledd i meningsutveksling og i kritikk av andres tenkning og ideologier. Skal det fungere uten unødvendig polarisering forutsetter det i det minste at partene har god kjennskap til hverandres synspunkter og bakenforliggende argumenter. Utenom dette framstår for meg satire og harselering som nyttig mest når det skjer på bekostning av en motstander i en kamp- eller krigssituasjon for å holde oppe moralen i egne rekker. Det er derimot trist om satiren selv skal føre oss inn i en slik situasjon.

Man kan filosofere over hvorfor vi reagerer som vi gjør når vi står overfor karikerte framstillinger som harselerer med eller kritiserer noe eller noen som har stor betydning for oss.

Der tok du nok feil. Dette er ikke profeten, men muslimen Kara Mustafa som tapte slaget om Wien for det osmanske rike i 1683. Det påstår Wikipedia som dermed aksepterer påstanden fra kunstneren selv om hva strekene i bildet skal forestille.

Skal vi ta utgangspunkt i semiotikken (studiet av tegns betydning) er en karikaturtegning, slik den er i seg selv, uten innhold. Den består bare av streker på et papir. Det er den som ser på tegningen som må tolke strekene og slik fylle den med innhold. Faktisk må de som ser på tegningen akseptere det kunstneren påstår (verbalt eller gjennom visuelle konvensjoner) å ha framstilt, for å oppleve krenkelse. Dermed er det opp til oss selv om vi reagerer på tegnerens premisser og aksepterer påstanden, og lar oss provosere.

Derfor kan, i teorien, en muslim som står overfor en angivelig tegning av profeten, eller en kristen overfor en angivelig tegning av Jesus, godt kunne si «nei, dette er ikke profeten», eller «nei, det der er ikke Jesus». Dermed er det opp til den som ser tegningen om påstanden om det den framstiller skal være sann.

Men det er i teorien, – og på det individuelle plan. Dersom det har oppstått spesielle måter å tegne profeten eller Jesus på, og disse har blitt allment akseptert til å være framstillinger av dem (at det har oppstått konvensjoner), blir saken vanskeligere. Muslimen eller den kristne* vil da kunne oppleve krenkelse på minst to plan. For det første vil han eller hun automatisk lese tegneres påstand ut av tegningen og oppleve en umiddelbar krenkelse. Sant nok kan den troende fortsatt sette fram en motpåstand: «Nei, det der er ikke…..», og på den måten avsanne påstanden i tegningen, men da bare overfor seg selv.

Problemet er at en slik avsanning altså fortsatt vil være høyst individuell. Sannsynligvis vil vissheten om den kollektive tolkningen (konnotasjonen) i folket generelt om at dette er profeten eller Jesus, gjøre at den troende ikke makter å avsanne påstanden fullt og helt for seg selv. En er fanget i konvensjonen. Den finnes der, og dermed blir den gyldig også for den som ikke ønsker å godta den. Den troende sin visshet om at påstanden er gyldig i samfunnet for øvrig vil føre til at han eller hun opplever seg krenket på vegne av profeten eller Jesus, og sammen med likesinnede. Og i og med at samfunnet har akseptert påstanden (gjennom konvensjonene) vil den troende kunne føle seg krenket, ikke bare av tegneren, men også av sine annerledestenkende medborgere generelt.

Dermed vil påstanden i tegningen kunne sies å oppnå ulike grader av sannhet og kraft til å krenke: Ingen sannhet, eller delvis sannhet hos den troende på det individuelle plan, og mer eller mindre full sannhet hos den troende i dennes opplevelse av påstanden slik den når ut i samfunnet, og slik påstanden gjennom konvensjonene blir framsatt av samfunnet. For flertallet av borgerne i (det sekulære) samfunnet for øvrig vil påstanden i tegningen om at dette er profeten, eller Jesus, oppleves som sann, i den grad tegningen svarer til de konvensjonene som finnes i samfunnet for hvordan de skal se ut i en slik framstilling.

Dette betyr selvsagt ikke at folk flest faktisk tror at tegningen viser profeten eller Jesus slik de virkelig var, men påstanden oppleves som sann, eller gyldig, i den forstand at strekene i tegningen får lov til å stå som symboler på dem, at de får lov til å representere dem.

*Kristne blir vanligvis ikke krenket av billedlige framstillinger av Jesus, så lenge han ikke framstilles på en uærbødig måte. Tvert imot er de fleste billedlige framstillinger av Jesus gjort av de kristne selv.

Hovedbildet:
Foto: Jean-Benoît Zimmermann (Wikimedia Commons).

Kan fantasibilder skape «sannheter»?

Kunnskapsteori, Semiotikk, Visuell kommunikasjon

I artikkelen ‘Alien Earth’ is among eight new far-off planets presenterer BBC siste nytt innen jakten på planeter som ligner på jorden. I følge med artikkelen presenteres bl.a. noen bilder av slike planeter slik en kunstner ser dem. Av disse er det spesielt interessant å rette oppmerksomheten mot bildet (under) med teksten «An artist’s view of Kepler 186f, which experts say has now been pipped as «most Earth-like» known exoplanet».

Planeten Kepler 186f slik en kunster ser den for seg
(foto: en.wikipedia.org NASA/SETI/JPL)

Her har tydeligvis forskernes ord om likhet med jorden satt kunstnerens fantasi i sving, og den ukjente planeten har endt opp som slående lik jorden. Dette til tross for at forskerne ikke har noen anelse om hva den består av. Likheten med jorden dreier seg om størrelsen og at den befinner seg i det forskerne kaller en «beboelig sone» i forhold til stjernen (solen) som den går rundt.

Bildene som følger artikkelen til BBC er ikke de eneste visuelle framstillingene som finnes av planeten. Vitenskapsinstitusjonen NASA står selv bak, og presenterer, bilder av planeten man ikke vet noe om utseendet på. Et søk på Google gir tilgang til en lang rekke fantasibilder.

Vi er vant til at forskning ledsages av slike kunstneriske framstillinger. Dokumentarer fra vitenskapsfeltet på TV er fulle av dem. Mest kjent for oss er kanskje bilder som framstiller evolusjon og dyreliv i førhistorisk tid. De fleste går rundt med en «kunnskap» om hvordan Neanderthal-mennesket så ut, selv om vi slett ikke vet noe sikkert om det.

Det er etter mitt syn nødvendig å stille noen spørsmål angående slike forsknings- og faktarelaterte bildekonstruksjoner. Vi må for eksempel være villige til å diskutere om det hjelper på vår forståelse av virkeligheten at vi får hjelp til å se for oss hva som kan være tilfelle, eller om det tvert imot skaper større uvitenhet i den forstand at kunstverkene både er falske virkelighetsbilder og skaper falske virkelighetsbilder.

Det er selvsagt ikke bildene i seg selv som er problemet. Man kan lage fantasibilder av hva man vil. Det er koblingen til formidlingen av forskning og viten som jeg stiller spørsmål ved.

Et annet spørsmål er i hvilken grad forskerne selv blir påvirket av «sannheter» fra konstruerte bilder. Dette er neppe særlig problematisk i forhold til forskningen omkring nye planeter, men problemstillingen kan etter mitt syn være relevant i forhold til bildefortellinger om vår førhistoriske tid. Det man forestiller seg kan legge føringer for både nytolkningen av gammelt materiale og tolkningen av nytt materiale.

Jeg mener at vi ikke skal ta for lett på tanken om at en idé eller en teori fort kan bli en sannhet som følge av en fantasipreget billedlig framstilling. I bunn og grunn er slike framstillinger totalt meningsløse. Å akseptere dem er som å gi beste karakter til en student som fantaserer omkring noe han eller hun ikke har peiling på, bare det fantaseres innenfor et relevant tema.

Jeg må bare beklage overfor dere som har lest dette innlegget at dere heretter aldri får muligheten til å høre om planeten Kepler 186f uten at dere ser for dere den falske virkelighetsframstillingen som jeg har gjengitt ovenfor.

Relatert artikkel: Utviklingslærens ikoner

Et bilde kan si mer enn tusen ord. NOT!

Bildekommunikasjon, Semiotikk, Visuell kommunikasjon

Kan et bilde si mer enn tusen ord? Nei, så klart ikke. Det er jo et bilde!

Som kjent er det ingen ord i et bilde som sådan. Et bilde består i seg selv bare av farge- og kontrastvariasjoner, så hvor kommer i tilfelle ordene ifra? De kommer naturligvis fra den som ser på bildet og legger en mening inn i det. Så hvis noen spør: Hva ser du på bildet, hva betyr bildet for deg, så vil ordene komme. Men ikke fra bildet.

Serien «Bit for bit, bilde for bilde» på NRK på slutten av 70-tallet, kan stå som eksempel på dette. Her var det opp til deltakerne å være først ute med å se hva bildet skulle forestille etter hvert som mer og mer av bildet ble avdekket, og deretter uttrykke det forløsende ordet som kunne gi poeng.

Erfaringer blir ord.
Konseptet i denne programserien viser at når vi knytter ord til bilder, så kommer ikke ordene fra bildet, men fra den som tolker bildet. Så når et bilde «sier» tusen ord, handler det om at bildet formidler noe som det vil kunne ta tusen ord å beskrive for den som ser på det. Disse ordene kommer fra seerens erfaring av virkeligheten. Derfor ligger ikke bildets fortellerkraft i det fysiske bildet selv, men i bildets evne til å kalle fram kunnskaper og erfaringer fra bevisstheten til den som ser bildet (jfr. forrige lenke der publikum ser at bildet viser en lighter, mens programdeltakeren gjetter feil siden hun sannsynligvis ikke har erfaring med lightere).

For å formidle sin forståelse av bildet må bildetolkeren tale eller skrive, og de tusen ordene tar form. Slik sett er den engelske versjonen av ordtaket mye mer korrekt: «A picture is worth a thousand words».

Nøyaktig og unøyaktig på samme tid
På den ene siden kan vi si at bildet er et ganske hjelpeløst medium. Det er mangetydig og kan i prinsippet ha like mange betydninger som det er mennesker som ser på det. På den annen side kan vi si at bildet, særlig hvis det er et fotografi, er fremragende som medium hvis det handler om å formidle synlig virkelighet, altså hvordan noe eller noen ser ut. Så da gjelder det å bruke bilder til de riktige tingene når vi skal fortelle noe.

Innlegget ble redigert/oppdatert 11. juni 2022.