I forlengelse av forskningen på hvordan seere opplevde nettgudstjenester under koronapandemien, valgte førstelektor Hans-Olav Hodøl ved UiA og jeg å se nærmere på forholdet mellom seernes opplevelse av nettgudstjenestene og hva Den norske kirke sier om formålet med gudstjenesten som sådan. Resultatet av forskningen ble publisert i en artikkel med samme tittel som ovenfor i Teologisk tidsskrift høsten 2022. Studien viser at nettbaserte gudstjenester i betydelig grad kan tjene formålet med gudstjenestefeiringen, slik kirken beskriver dette, dersom produksjonen legger til rette for det.
Våren 2020, mens koronapandemien satte et sterkt preg på alles tilværelse, gjorde jeg og førstelektor Hans-Olav Hodøl ved UiA en undersøkelse blant seere av gudstjenester som ble tilbudt på nettet i den tiden kirkene måtte holde sine dører stengt. Formålet med forskningen var å finne ut hvordan gudstjenesten oppleves via en skjerm. Vi fant ut at seere ønsker gjenkjennelighet med ordinære gudstjenester, men at de også er opptatt av at gudstjenestene som sendes er tilpasset det faktum at seersituasjonen er veldig forskjellig fra det å oppholde seg fysisk i et kirkerom under en gudstjeneste. Forskningen ble publisert under samme tittel som ovenfor i tidsskriftet Kirke og Kultur våren 2021.
Nedenfor gjengis et innlegg jeg hadde i avisen Dagen 23. september 2022.
Biskop Solveig Fiske mener at «problematiske» utsagn og fortolkninger i teaterstykket «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning», som har blitt vist i kirker i hennes bispedømme, ikke blir stående alene siden de «blir framført på et særskilt sted som formidler troen igjennom hele sin arkitektur og sitt interiør» (Dagen, 21.09). Men er det virkelig så enkelt?
Det ligger i vår natur å tolke synsinntrykk og bilder. Det er noe vi må gjøre for å finne en forståelse av verden og orientere oss i den. Det er neppe tvil om at det vi ser kan skape undring. I Bibelen leser vi at skaperverket taler (Salme 19). Gud kan tale til mennesker på andre måter enn gjennom ord. Guds veier er uransakelige, og man kan umulig påstå at Han ikke kan bruke noe i den synlige og konkrete verden for å tale.
Bildene i vår ordinære hverdag er temmelig hjelpeløse i seg selv når noe abstrakt skal fortelles. Jeg pleier å si til mine studenter at bilder i seg selv ikke kan si et kløyva ord (så lenge de ikke avbilder skrift). Det er et bedrag at et bilde kan si mer enn tusen ord. I England derimot har de skjønt det: “A picture is worth a thousand words”. Bildet er verd mange ord, i prinsippet uendelig mange, men disse ordene må ytres av noen som ser bildet. Bildet er en ressurs for mening, men det vil ha mer eller mindre ulike meninger blant alle som ser på det. Et bilde vil kalle fram følelser og historier som er ulike fra person til person. Ofte kan følelsene og historiene være svært like, men utenom det rent menneskelige som skaperen har utrustet oss med, er det i stor grad kulturelle verdier og konvensjoner som gjør at bilder kan forstås mer eller mindre likt, og dermed også gjør at de kan brukes til å kommunisere noe med. Uten slike felles verdier og konvensjoner mellom sender og mottaker fungerer bilder hjelpeløst dårlig til å kommunisere noe, det vil si: utenom når de forteller hvordan noe eller noen ser ut. Til det er særlig fotografiske bilder helt uovertrufne. Når det gjelder å bli tillagt mening ut over det vi sanser med øynene, derimot, vil de være mangetydige.
Dette betyr i praksis at hvis stenene i kirkeveggene skal kunne tale de «problematiske» utsagn midt imot, så må den som forholder seg til arkitekturen og interiøret allerede besitte kunnskap om Guds ord, og videre sitte med erfaringer fra kirken som knytter Ordet og den fysiske rammen sammen. Arkitekturen må være en del av det som har bidratt til å konstituere troen og trosutøvelsen for vedkommende. Det samme gjelder for den saks skyld naturalistiske bilder som viser noe fra bibelhistorien. Uten å kjenne historien på forhånd er det umulig å vite hva man skal lese ut av et bilde av Jesus på korset i Elverum kirke, eller at Kristus er trøsteren i alterbildet i Sand kirke.
Hvis den som ser «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning» ikke kjenner Guds ord, og ikke vet spesifikt hva Ordet sier om det som er «problematisk» i stykket, vil arkitektur forbli arkitektur, og interiør forbli interiør. Mest sannsynlig vil tilskuere som reagerer på det «problematiske» gjøre det ut fra sin bibelkunnskap og personlige tro, uavhengig av lokalet. Jeg vil tro at disse tilskuerne tvert imot gjerne reagerer enda sterkere nettopp fordi noe ubibelsk framføres i gudshuset som er en kjær del av deres trosutøvelse.
For de helt kirke- og kristendomsfremmede vil kirkerommet mest sannsynlig ikke være noe annet enn en eksotisk og stemningsskapende ramme omkring en forestilling som får forkynne sitt ubibelske budskap uten motforestillinger.
Hva så med de som vanligvis ikke går i kirken, og ikke kjenner Guds ord så godt? Jo færre opplevelser de har fra gudstjenester, og jo mindre de kjenner Guds ord, jo mindre vil arkitektur, utsmykninger og malerier kunne bidra med noe korrektiv til det som framføres i kirken. For de helt kirke- og kristendomsfremmede vil kirkerommet mest sannsynlig ikke være noe annet enn en eksotisk og stemningsskapende ramme omkring en forestilling som får forkynne sitt ubibelske budskap uten motforestillinger. Da vil ikke forestillingen stå «i en ramme av tro og kristen formidling», som Fiske skriver i Dagen 21.09.
Dette betyr ikke at vi skal undervurdere den materielle/estetiske dimensjonen i trosutøvelsen. Det er innlysende at den har betydning, og dens betydning for folk kommer da også tydelig fram i forskning jeg selv har vært med på. På den annen side må man ikke overvurdere det materielle og det estetiske sin evne i seg selv til å forkynne troen, eller gå i rette med vranglære. Arkitekturen og kunsten kan ikke åpne opp eller utvide andre horisonter enn de horisonter som de besøkende selv besitter og kirken forkynner. Det vil til syvende og sist være den enkelte tilskuer, ikke kirkerommet i seg selv, som avgjør om «evangeliet etter Jesus» får lyde uten motforestillinger, i alle fall så lenge Gud ikke griper inn og lar stenene rope.
Er det i det hele tatt mulig å ta bilder av klimaet? Et nylig oppslag på NRK.no om «sterke klimabilder» trigget meg til å skrive dette innlegget om fotografisk dokumentasjon av klima, et tema som ikke har blitt mindre aktuelt med årene.
Det første spørsmålet vi må stille oss er altså om det i det hele tatt er mulig å ta bilder av klimaet. Store Norske Leksikon definerer klima som det typiske «værmønsteret», som for eksempel «gjennomsnittlig» nedbørsmengde, eller «hvor ofte» det blåser kraftig. Dette betyr at skal vi kunne si noe om klima, må vi følge med over tid. Det er dermed per definisjon ikke mulig å ta et bilde av klimaet, eller klimaendringer, og langt mindre årsakene til endringer i klimaet. Om man kaller seg klimafotograf aldri så mye, kan man faktisk ikke håpe på noe bedre enn å ta et bilde av været. Med andre ord: Det finnes per definisjon ikke klimabilder i og for seg. Men det finnes mange bilder som kan vise følger av klima, eller som vi kan lese klima og klimaproblematikk inn i.
Om man kaller seg klimafotograf aldri så mye, kan man faktisk ikke håpe på noe bedre enn å ta et bilde av været.
Skjermbilde fra Aftenposten
Et svært mye brukt bilde i forbindelse med klimaspørsmål er Arne Nævras bilde av en isbjørn som har klatret opp på en isklump som flyter i vannet. Et omvendt bildesøk på TinEye på internett resulterte per dato til noe over 4 800 treff på bildet. I følge Aftenposten skal Arne Nævra ha uttalt følgende da bildet kom på 2. plass i kategorien «Vår verden» i fotokonkurransen Shell Wildlife Photographer of the Year 2007: – Båten vår var langt fra land og fast is da et isberg med merkelig last dukket opp. Den unge isbjørnen svømte til slutt bort fra den smeltende livbåten, men bildet viser med all tydelighet hvordan klimaendringene påvirker Arktis.
Her må vi nok ut fra et rent bildefaglig perspektiv arrestere Nævra for å ha påstått noe han ikke hadde dekning for å si. Det eneste bildet kan vise med «all tydelighet» er en isbjørn som sitter på en klump av is som flyter i vannet. Alt som har med klima og klimaendringer å gjøre er lest inn av Nævra, og senere så uendelig mange andre. Selv Klimarealistene, som tilbakeviser at klimaendringene i hovedsak er menneskeskapt, leste så mye klima inn i bildet at de ifølge klikk.no måtte påstå at det var «photoshoppet og forfalsket», noe Nævra tilbakeviste.
Bildetekster er manipulasjon Selv om bildet i seg selv ikke skulle være manipulert, skjer det i vid forstand manipulasjon i forbindelse med bruken av bildet, manipulasjon da forstått som det «å lede eller påvirke noen i en bestemt og ønsket retning, ofte på en skjult måte», som definert av Store Norske Leksikon. Slik manipulasjon er ofte beint fram nødvendig, for eksempel i avisene der en bildetekst skal lede leseren fram til en riktig tolkning av bildet, rett og slett fordi bildet er mangetydig og vi er bildetolkere som av natur setter i gang med å tolke. Når vi allerede i utgangpunktet er tilbøyelige til å tolke mer inn i et bilde enn det kan være grunnlag for, skal det gjerne også svært lite til for å påvirke oss til å tolke langt mer inn i bildet enn det er saklig grunnlag for. Det er dette som skjer når Nævra går foran og leser klimaendringer inn i bildet med isbjørnen. Innholdet kobles til et narrativ, en større fortelling, en virkelighetsoppfatning som svært mange etter hvert har akseptert. Når slik aksept allerede er til stede hos leseren, svelges påstanden om bildet desto lettere.
Bjørnen fristet av matlukt Arne Nævra sa til klikk.no i 2016 at han ble både sint og oppgitt da han ble beskyldt for å ha manipulert bildet, og at han vurderte nærmest å saksøke for injurierende påstander. Det kan vi forstå siden han er «brennende opptatt av etikken rundt naturfotografering». Men hva med etikken rundt bruken av naturbilder? Jeg tviler ikke på at Nævra kan ha god samvittighet med tanke på manipulasjon av bildet, men jeg ønsker å tro at hans moralske kompass har gitt ham en noe klam følelse med tanke på hvordan bildet har blitt brukt, sett i lys av hva som egentlig skjedde, – sitat Nævra til klikk.no: «Dette var en yngre bjørn som var litt nysgjerrig. Den kjente godlukter fra båten og klatret nok opp for å kunne lukte bedre.» Så var isklumpen likevel ikke den «smeltende livbåten» som Nævra ledet oss til å tolke den som.
Ekte bilde, forfalsket betydning At bildet har et stort potensiale som symbol i kommunikasjonen av global oppvarming, det har historien tydelig vist. Har man en agenda, griper man til de verktøy man har, og man ser ikke så lett at måten verktøyet brukes på kan være usaklig. Mens de som ser for seg en kommende klimakrise finner slik bildebruk å være helt naturlig og riktig, vil meningsmotstandere ikke se annet enn manipulasjon og propaganda. Etter mitt skjønn var det riktig av Klimarealistene å reagere på bildebruken, men de reagerte på feil måte. Det vil si, da Klimarealistene brukte ordet forfalsket, slik klikk.no refererer, så hadde de noe rett i det. Om ikke bildet er forfalsket, så forfalskes bildets innhold i det øyeblikk publikum tenker at isbjørnen har klatret opp på klumpen på grunn av klimaendringer, enten folk skulle komme til å tenke det selv på bakgrunn av klimadekningen vi har hatt i mediene de senere årene, eller de blir åpenlyst forledet til å tenke det.
I et innlegg fra januar 2020 stiller jeg meg kritisk til at klimaforskeren Ed Hawkins bruker rødt og blått som farger i sine grafiske framstillinger for temperaturavvik, med blått brukt for lavere temperatur enn normalt, og rødt for høyere temperatur enn normalt. Problemet med dette er at framstillingene fort kan bli misforstått siden det ikke er noe i veien for at blått da kan representere varmegrader, og rødt kuldegrader. Jeg tok derfor til orde for at det bør brukes andre farger i grafikk som viser avvik i temperatur enn i grafikk som viser direkte til temperatur.
Faksimile fra NRKs nettsider for klimastatus.
Nå er det nettopp dette NRK gjør på sine nettsider for klimastatus. Ikke bare bruker de alternative farger for avvik i temperaturen, de klargjør også tydelig verbalt at det handler om avvik. Videre relateres fargevariasjonene til en skala slik at leseren får en referanse for hvor store avvik de ulike fargenyansene representerer. Dermed har NRK gjort nesten alt jeg kritiserte Hawkins for ikke å gjøre, og det fortjener kanalen ros for.
Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år.
Jeg mener Hawkins med sin fargebruk har malt seg inn i et hjørne siden han bruker temmelig kraftige og mørke farger på de største avvikene. Hva skal han bruke om avvikene blir større? Svart? Også NRK bruker temmelig mørke farger for de største avvikene på skalaen, og vil i teorien slite dersom avviket blir større enn 1,1 grader fra normalen, uansett retning. Men vi får håpe at det ikke skjer.
Klimaaktivisten Vanessa Nakate fra Uganda opplevde nylig at AP klippet henne vekk fra et bilde der hun sto sammen med Greta Thunberg og tre hvite aktivister. Nakate følte seg utsatt for rasisme gjennom det som skjedde, og var ifølge Buzzfeednews.com lei seg på vegne av Afrikas befolkning. AP publiserte senere en annen versjon av bildet der også Nakate er med.
Rød strek viser den aktuelle beskjæringen. Foto: Markus Schreiber/AP
Så lenge ingen i AP står fram og sier hvorfor Nakate ble klippet vekk, kan man bare spekulere om grunnen. I beklagelsen fra AP sies ingen ting om årsaken til bildebeskjæringen.
Ut fra det som kan antas å være politisk korrekt i pressebyråene i dag, er det lite sannsynlig at bilderedigeringen var rasistisk motivert. Samtidig er mer sannsynlige grunner på sett og vis så banale at det i tilfelle vil være dumt, for ikke å si pinlig, for AP å si noe om dem. For det første kan det rett og slett hende at bildet ble beskåret av hensyn til bildets komposisjon. En annen svært sannsynlig grunn er at AP ønsket å endre fortellingen i bildet, og virkeligheten med den. Det kan også handle om en kombinasjon av disse grunnene.
I pressekretser stilles det vanligvis krav til bilders komposisjon. De profesjonelle bildene skal skille seg tydelig ut fra amatørbilder, og må gjerne oppfylle krav til både dokumentasjonsverdi og estetikk, samtidig.
Med tanke på komposisjon kan det argumenteres for at Thunberg og de tre andre aktivistene framstår som en slags «visuell enhet» som Nakate blir stående ved siden av. Nakate har helt annen hud- og hårfarge, hun er den eneste som har ytterjakke på, og under ytterjakken har hun en rød genser som bryter med de mer nøytrale fargene på klærne til de andre aktivistene. Det er også en vesentlig forskjell at bakgrunnen er annerledes der Nakate står, med en tilfeldig person og et hus med grønne vinduskarmer godt synlig. Om ikke det er nok, så heller aktivisten ved siden av Nakate hodet mot Thunberg, noe som bidrar til å forsterke skillet mellom Nakate og de andre aktivistene. De fire hvite framstår gjennom dette mer som en egen gruppe i bildet. Ved å skjære vekk Nakate finner APs redigerer en visuelt sett mer harmonisk komposisjon.
Med tanke på å endre fortellingen, spiller det svært sannsynlig inn at Nakate smiler, og at dette bryter med fortellingen AP ønsket å formidle, mest sannsynlig en fortelling om tydelig misfornøyde aktivister. Nakates uttrykk bryter med Thunbergs image som aktivist. Kanskje er nettopp dette den mest tungtveiende grunnen til beskjæringen.
Som sagt kan man bare spekulere. Uansett grunn var beskjæringen svært lite gjennomtenkt. Et nyhetsbyrå bør for enhver pris unngå (beskyldninger om) rasisme, endring av dokumentasjon, og virkelighetskonstruksjon.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå har gjerne Nakate og Afrika gjennom denne beskjæringen kommet mer inn i klima-bildet enn noen gang tidligere.
Hvilken farge har et tall? Kan plussgrader framstilles med blå farge, og kuldegrader med rød? Hvor mørk rød farge passer til å uttrykke dagens temperatur?
Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år. Diagrammet viser avvik fra normaltemperaturer, ikke temperaturer. Avvik der temperaturene har vært lavere enn normalen har fått blå farge, selv for temperaturer over frysepunktet. Avvik der temperaturene har vært høyere enn normalen har fått rød farge, selv om det gjelder kuldegrader.
Dette er spørsmål klimaforsker Ed Hawkins ved universitetet i Reading i England har tatt stilling til i sin framstilling av en rekke fargestripe-diagrammer, blant annet for globale temperatursvingninger de siste 100+ år. Diagrammene fikk oppmerksomhet på nrk.no 17. januar.
– Denne grafikken viser på en slående måte hvordan det blir varmere og varmere. Det er ikke snakk om at ting roer seg nå, sier klimaforsker Bjørn Hallvard Samset i CICERO ifølge NRK.
Hva er det som gjør denne grafikken så slående? Er det de vitenskapelige funnene som ligger bak, eller er det selve fremstillingen? Er grafikken ren vitenskapelig informasjon, eller er den noe mer, noe annet? Vi kan se nærmere på hvordan grafikken til Hawkins har blitt til.
Det er på nettstedet showyourstripes.info Hawkins presenterer sine diagrammer med loddrette striper på rekke og rad, med farger fra mørk blå til mørk rød, der fargen på den enkelte stripe representerer et gitt temperaturgjennomsnitt for et gitt år. Til sammen gir stripene i hvert diagram en visualisering av temperaturvariasjoner de siste 100+ år. Diagrammene presenteres helt uten numeriske referanser til temperaturer.
Hawkins forsøker å være åpen om måten han har laget stripe-diagrammene på ved å tilby svar på noen typiske spørsmål på FAQ-siden på nevnte nettsted, men svarene gir motstridende informasjon. På et spørsmål sies det at hver stripe representerer «the temperature in that country averaged over a year». På et annet svares det at «… the colour scale varies from +/- 2.6 standard deviations of the annual average temperatures between 1901-2000».
Spørsmålet er altså: Viser fargestripene i diagrammene gjennomsnittstemperaturer per år, eller avvik fra årlige gjennomsnittstemperaturer. På direkte forespørsel via epost svarer Hawkins den 21. januar i år at stripene representerer avvik. Altså: Jo sterkere farge, jo større avvik i temperatur. Han skriver at tanken er å kommunisere endringer heller enn absolutte temperaturer.
Verken @Meteorologene på Twitter, og videre nrk.no som refererer @Meteorologene tilsynelatende uten å undersøke saken nærmere, ser ut til å ha fått med seg at dette handler om avvik, og forleder publikum til å lese diagrammene på feil måte. Forsker Samset bidrar heller ikke til noen nyansering av hvordan diagrammene skal forstås, slik han siteres i saken på nrk.no. Med tanke på at de skal være formidling av vitenskapelige data, bør det ikke herske tvil om hvordan de skal leses.
Fra et kommunikasjonsperspektiv er det spesielt problematisk at Hawkins bruker fargene blått og rødt på en ukonvensjonell måte ved å la fargene indikere om avviket er under eller over en gitt normal, og ikke som indikasjon på om temperaturene er under eller over frysepunktet. Hawkins bekrefter slik bruk av fargene i nevnte epost. Dermed kan det godt være at en temperatur over null grader Celsius har fått blå farge i hans diagrammer. Man kan finne denne måten å bruke fargene på også i andre klimapresentasjoner, som for eksempel fra NASA, men her er i det minste fargebruken forklart sammen med selve grafikken.
Når Hawkins bruker fargene på en helt annen måte enn vi er vant med i vår del av verden, er det ikke usannsynlig at diagrammene blir misforstått av mange. Saken blir ikke bedre av at diagrammene står uten et eneste tall eller ord til forklaring. Det er ikke utenkelig at også grafikk der fargebruken er forklart, som hos NASA, kan ha potensiale til å mislede publikum fordi det kan være vanskelig for mottakeren å nullstille fornuften, og ikke minst følelsene, i forhold til hva fargene representerer. Det finnes forskning som viser at bilder jevnt over skaper sterkere inntrykk, og huskes lenger, enn verbalt formidlet informasjon.
Det er videre legitimt å spørre om hvorfor nettopp blått og rødt er valgt som farger for avvik når de for folk flest representerer temperatur i seg selv. Det finnes en rekke andre farger som kunne vært tatt i bruk for å indikere avvik. Det er ikke noe i veien for å skape nye konvensjoner, og klimaforskerne har hatt full mulighet til å innføre slike.
Det er også relevant å spørre hvilken fargemetning det er mest passende å gi en gitt temperatur eller et gitt temperaturavvik. I epost til Hawkins 18. januar i år spurte jeg om hvordan fargenyansene var blitt valgt, f.eks. om de ulike avvikene hadde blitt relatert til verdier for fargemetning i et digitalt fargesystem. Dette har han ikke svart på, og kanskje er ikke detaljene i et svar på dette så viktig, annet enn som en forsikring om at han har hatt et system, og ikke brukt innfallsmetoden.
Ved å velge svært mørke farger for de største avvikene blir det vanskelig for Hawkins å følge opp sine egne diagrammer i en senere serie dersom avvikene skulle bli enda større i fremtiden. Slik sett kan han ha malt seg inn i et hjørne, i alle fall hvis han tenker å holde seg til kun rødt og blått. På den annen side er det ikke tvil om at bruk av hele fargemetnings-skalaen fra helt lyst til helt mørkt gir et tydeligere bilde på variasjonene, og kanskje også vil være nødvendig for å vise variasjonene i områder med relativt små avvik i temperaturene. Man kommer likevel ikke bort fra at det først og fremst er graden av fargemetning, brukt helt ut mot ytterpunktene, som gjør grafikken «slående». Men hvor mørke fortjener dagens avvik å være? Hva har diktert Hawkins valg i forhold til dette?
Hawkins har designet diagrammene så enkle som mulig for at de skal kunne tjene som utgangspunkt for samtaler, men når de er uten synlige tall-referanser, vil tolkningen av informasjonen måtte baseres på følelser og oppfatninger man sitter på fra før, om man ikke undersøker videre. Det er godt mulig at diagrammene bidrar til nye samtaler, men det er fare for at noen samtaler vil foregå på misforståtte premisser, og med mer følelsesladede og slående argumenter enn nødvendig. I et større retorisk perspektiv vil også slike samtaler bidra til danningen av det som til enhver tid kalles folkemeningen, og det beste er vel om folkemeningen dannes på mest saklig grunnlag.
Du må gjerne la deg imponere av fantastiske bilder av månen, men det kan være greit å vite om man skal la seg imponere over situasjonen og fotografens evne til å fange den, eller over en godt gjennomført bildemanipulasjon. Det er også greit å vite litt om grensene for hva som er mulig å få til med én eksponering i kameraet.
Jeg skriver ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det får være opp til dem. Jeg legger heller ikke opp til å skulle definere det gode månebildet. Hva vi liker av bilder kan være så mangt, og det kommer også an på hva et bilde skal brukes til hvis det først skal karakteriseres som godt eller dårlig.
Ikke alt er mulig i ett enkelt bilde Jeg skriver i grunnen mest for å klargjøre hva som faktisk er mulig å få til i ett enkelt bilde, uten videre fiksing og triksing i et bildebehandlingsprogram etterpå. Det kan være mange som lurer på hvordan et oppsiktsvekkende bilde er tatt, og da kan det være greit å først finne ut om bildet faktisk er ett bilde (én eksponering), eller om det er en montasje der månen har blitt forstørret eller er satt inn fra et annet bilde.
Klikk på bildet for å se bildet som vises på kameraskjermen.
Skal vi avsløre et «falskt» månebilde, er den beste metoden å vurdere månens størrelse i forhold til omgivelsene som er med i bildet, samt perspektivet i disse omgivelsene. Ta en titt på bildet på toppen, og sammenlign med det egentlige bildet. Tar du et bilde med vidvinkel, blir månen bare en liten prikk i det fjerne, slik som også i bildet med kameraet rettet mot månen, som jeg tok med mobilen.
Månen og omgivelsene Et mobilkamera har et vidvinkelobjektiv som standard for at du skal få med litt mer i bildet. Men jo mer som skal med i bildet, jo mindre må hvert enkelt objekt i bildet bli. Månen blir bare en liten prikk i det fjerne (uskarpt lyst punkt like over kameraet). Med speilreflekskameraet har jeg zoomet inn på månen (brukt lang brennvidde/telelinse). Månen har blitt større i bildet, men vi får samtidig med mye mindre av omgivelsene. Jo større månen er i bildet, jo mindre av omgivelsene vil være med. Derfor: Hvis du ser et bilde som viser mye omgivelser og stor måne samtidig, er det svært sannsynlig at du ser på en montasje.
Forgrunn og perspekiv Perspektivet på omgivelsene er også en god indikator. Dersom bildet har mye forgrunn, gjerne forgrunn med stor dybdevirkning, vil månen være forholdsvis, for ikke å si veldig, liten i et «ekte» månebilde (leser du dette på mobil bør du zoome inn på det bildet det lenkes til her). Ser du et slikt bilde med stor måne, er det mest sannsynlig en montasje, slik som eksemplet på toppen. For å ta «ekte» bilder med stor måne må man som sagt zoome inn, noe som fører til at det du får med av omgivelser ikke gir særlig dybdefølelse. I stedet oppleves bildet mer flatt med «lag på lag» innover i bildet siden man ikke har samme mulighet til å få linjer som kan lede øyet innover i bildet.
Vi kan selvsagt ikke kunne si med sikkerhet om et bilde er et «ekte» månebilde. Det er jo fullt mulig å lage montasjer som ser ekte ut. Men det er som regel enkelt å avsløre «falske» månebilder der reglene for forholdet mellom perspektiv og månestørrelse er brutt. Slike bilder må vi gjerne glede oss over, men vi må ikke blir frustrert over at vi ikke kan skape dem med én enkelt eksponering i kameraet.
Fullmåne og retningen på lyset Dersom et bilde viser fullmåne betyr det at solen skal befinne seg rett bak fotografen. Dersom lyset fra solen kommer fra en annen retning på forgrunn/omgivelser i et bilde med fullmåne, betyr det med andre ord at bildet 100% sikkert er en montasje, uansett hvor ekte bildet ellers måtte se ut.
Etiske utfordringer Som sagt skriver jeg ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det er ikke noe galt i å manipulere bilder i og for seg. Men det er problematisk rent etisk dersom et manipulert bilde presenteres i en sammenheng der seerne gjerne oppfatter bildet som «ekte» og det ikke blir informert om at det er en montasje. Bilder må kunne manipuleres, men ikke publikum.
Når NRK viser en gudstjeneste fra Den norske kirke på fjernsyn, er det i stor grad bilderegien som avgjør om sendingen er en gudstjeneste eller viser en gudstjeneste, om den som følger med på sendingen er deltaker eller tilskuer.
Dette kommer fram i et forskningsarbeid som universitetslektor Hans-Olav Hodøl og jeg gjorde i løpet av 2016, og som ble publisert i tidsskriftet Theofilos i den fagfellevurderte artikkelen Hva er en TV-gudstjeneste? samme år.
Artikkelen reflekterer over hva en TV-gudstjeneste i regi av NRK er i forhold til hva Den norsk kirke sier om gudstjenesten. Basert på eksisterende forskning og analyse av TV-gudstjenestene på NRK i 2015, viser studien at en TV-gudstjeneste kan formidle det meste av innholdet i en typisk gudstjeneste i Den norske kirke, slik at den som følger med på sendingen under gitte omstendigheter kan sies å delta i gudstjenesten.
Bruk av emojis er en form for latskap og ignoranse, mener litteraturviter og skribent Guri Idsø Viken i følge nrk.no. Rolf Theil, professor emeritus i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, mener emojis beriker kommunikasjonen vår.
(bilde: Utsnitt fra skjermdump av Google-søk på «emojis»).
Jeg mener begge fremmer viktige poeng, og de motsier ikke nødvendigvis hverandre. Litteraturviteren ser saken fra et verbalspråklig perspektiv. Lingvistikk-professoren ser den fra et mer helthetlig kommunikasjonsperspektiv. Tenker vi ut fra kommunikasjonsperspektivet medfører emojiene at vi får budskap med både ord og bilder, og det er jo ikke noe nytt. Ord og bilder utfyller hverandre, så hva er litteraturviteren redd for?
Det er mulig hun er såret på språkets vegne, over at folk heller putter inn en emoji i stedet for å formulere et budskap med ord. Men det må være mer enn det. Hva mener hun med ignoranse? Jeg vil tro det handler om at folk kanskje ikke vet hvor upresist bilder vanligvis kommuniserer og at de ikke uten videre kan erstatte verbale budskap. En kommentar fra nyhetsanker Benedicte Bendiksen i NRK Super setter fingeren rett på dette ømme punktet når det gjelder kommunikasjon med bilder:
– Ja, én gang i uka poster vi på Instagram i ren emoji-form. Da poster vi noen emojis, og så skal brukerne våre gjette hva nyheten er. De er veldig populære, sier Bendiksen til nrk.no.
Med andre ord: Bruker du emojis overlater du til mottakeren å tolke hva bildene skal bety. Dette er riktignok ikke fullt så dramatisk som det kan høres ut, siden de fleste langt på veg vet hvordan ulike emojis brukes i ulike sammenhenger. Vi koder budskapene våre ut fra konvensjoner, også den verbale siden. Vi tilpasser budskapet ut fra vårt kjennskap til mottakeren. Men faren for å bli misforstått vil alltid være der. I dag har smilefjes blitt så vanlige i mange sammenhenger at budskapet kan bli oppfattet negativt hvis smileys ikke er med, selv om det verbale budskapet i seg selv er positivt eller nøytralt.
Uansett, i teorien kan emojis berike kommunikasjonen. Det er de uklare overenskomstene for bruken av dem som gjør at det ikke alltid fungerer. Emojis kan supplere ordene med følelser og sinnstilstand, og gi verbalbudskapet «tonefall». Det bildet uansett ikke kan, er å erstatte ord som redskap for nyansering i utvekslingen av abstrakte budskap, og svært ofte handler slike budskap nettopp om tanker og følelser. Så vil du bli sett, hørt og forstått, bør du ikke overlate alt for mye av kommunikasjonen til emojiene.
Ord og bilder skal utfylle hverandre, ikke stå i stedet for hverandre. Og det er trist hvis bruken av emojis gjør at vi mister evnen til å uttrykke oss ved hjelp av ord, for i mange sammenhenger er det bare ordene som kan hjelpe oss. Dette til tross for at skaperen av de første emojiene mente å dekke hele spekteret av menneskelige følelser, den gang i et forsøk på å erstatte den sterkt emosjonelle dimensjonen i den japanske verbalkulturen som forsvant med innføringen av epost og korte tekstmeldinger.
Egil Sæbø 