Bevis

Det er sannsynligvis få historiske gjenstander som har gjennomgått så omfattende vitenskapelige undersøkelser som likkledet i Torino. Årsaken er selvfølgelig bildet av en korsfestet mann som er avsatt på kledet, og ikke minst påstanden om at dette er Jesus, og mer kontroversielt, at bildet er avsatt på kledet i oppstandelsesøyeblikket.

Ingen seriøse historikere vil benekte at Jesus har levd, og at han ble henrettet på et kors av romerne. Både Bibelen og andre historiske skrifter bekrefter dette. Likkledet behøver dermed ikke å være så kontroversielt i seg selv, men er selvsagt desto mer sensasjonelt dersom det faktisk skulle være Jesus det er bilde av. Kledet har uansett hatt stor religiøs betydning opp gjennom historien, og det er ikke tvil om at denne har blitt styrket etter at nyere forskning i stor grad indikerer at det er ekte. Dette gjelder både forskning som har hatt fokus på kledet som fysisk objekt, og forskning med fokus på hva bildet i seg selv kan fortelle (lenken åpner PDF). Funnene som er gjort innenfor de to feltene støtter hverandre gjensidig.

Det mest utfordrende spørsmålet både for forskerne og andre er hvordan bildet har blitt til og hva det i tilfelle kan fortelle oss. Vatikanets avis L’Osservatore Romano mener ifølge Aftenposten at forskningen implisitt sier at avtrykket ble skapt ved et mirakel, og at det skjedde ved Jesu oppstandelse.

Kan ikke være maling
Rent vitenskapelig kan man ikke si noe sikkert om hvordan bildet har blitt til, annet enn at det umulig kan ha blitt malt. Bildeavtrykket er i seg selv 2-6 tusendels millimeter tykt og befinner seg på overflaten av fibrene, mens fiberkjernene er blanke. Så tynt kan ingen male, for all maling vil trekke gjennom fibrene, sier professor Atle Ottesen Søvik som har gjort en kritisk vurdering av forskningen på kledet. Han viser i en artikkel på forskning.no til at det står veldig mye feil på nettet og i populærkulturen om kledet. Her et det nødvendig å poengtere at både gammelt og nytt ligger like lett tilgjengelig på nettet, og at mye av forskningen som antyder at kledet er ekte har blitt gjort de senere år. Det er dermed viktig å se på dateringen av stoffet man finner om dette på nettet.

Naturlige kjemiske prosesser?
Ottesen Søvik sier i samme artikkel at den mest relevante hypotesen etter hans syn for hvordan avtrykket har blitt til erat den døde kroppen har dannet gasser som har reagert med stoffet. Det særegne med avtrykket er at det finnes også der kledet ikke har vært i kontakt med kroppen. Samtidig mener noen at avtrykksprosessen ikke har påvirket kledet på avstander over 4 cm, og at dette er grunnen til at det ikke finnes avtrykk av kroppssidene, men bare av for- og bakside. Men hvis det er tilfelle er det kanskje ikke spesiell grunn til å holde på gasshypotesen. En skulle tro at en gass vill bre seg utover uavhengig av avstand innenfor kledet, og at den samtidig da ville gi et bilde med mindre klare konturer.

En artikkel på bbc.com kommenterer både gasshypotesen og andre hypoteser knyttet til naturlige kjemiske prosesser, men mener at ingen av disse gir gode nok svar.

Fotografi?
Artikkelen på bbc.com tar også tak i spørsmålet om det kan være et fotografi, da forstått som skapt gjennom en prosess slik vi kjenner fra fotokjemien slik den ble tatt i bruk på første halvdel av 1800-tallet. Men denne tanken avvises, mye av praktiske og historiske grunner, selv om kilder kan fortelle at noen allerede på 700-tallet kjente til at lys kunne få sølvsalter til å omdannes til svarte sølvpartikler. Men hvordan fikk man i tilfelle bildet til å forbli på kledet når sølvet ble fjernet? Nå viser nyere forskning at kledet kan dateres helt tilbake til Jesu tid og dermed faller også hypotesen om at dette er et fotografi slik vi kjenner fotokunsten fra nyere historie. Vi har ingen kilder som antyder at man hadde kjennskap til slike fotografiske prosesser i det første århundre.

Dermed gjenstår forklaringer som knyttes til en eller annen form for energiutløsning, da ut fra selve kroppen som lå i kledet. Hovedsakelig tenker tilhengere av en slik løsning at dette var noe som skjedde i forbindelse med Jesu oppstandelse. Siden dette i tilfelle var en engangshendelse er det selvsagt umulig for vitenskapen å bevise eller motbevise slike hypoteser. Selve det fysiske bildeavtrykket kan åpenbart ikke defineres ved hjelp av kjente materielle eller kjemiske størrelser, og tilblivelsen ser ut til å måtte forklares gjennom konkurrerende hypoteser, enten de er rent materielle eller også tillater guddommelig inngripen.

Lysglimt?
Den italienske kjemikeren Giulio Fanti ved universitetet i Padova har foreslått at bildet har blitt brent inn i kledet gjennom en energiutløsning i form av en type lys eller stråling, og gir en vitenskapelig framstilling av dette i sin bok The Schroud of Turin. Etter hans mening viser forsøksresultater at dette er den beste forklaringen, men han innrømmer at den vitenskapelig sett har den svakhet at man mangler en plausibel forklaring på hva slags fenomen som kan utløse en ladning på 300.000 volt i et gravkammer.

Skulle forklaringen til Fanti og hans medforskere være den riktige, kan vi definere bildet på kledet som et fotografi, dvs. noe som er tegnet med lys. I så fall er det snakk om verdens eldste fotografi, og mest sannsynlig er det da Jesus selv fotografiet viser.

I følge en PDF (lenke åpner PDF) som finnes på www.shroud.com sier Fanti:
«I see the body image on the Shroud as the photo of Jesus Christ’s Resurrection and this image assures me that there is another life after this one. This is the reason why I am pushed to change my objectives of my life.»

Hovedbildet hentet fra Wikimedia Commons.

Noen ganger ser det ut til at historiske gjenstander i seg selv kan bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften egentlig kommer fra verbale kilder eller kunnskap vi allerede mener å sitte inne med.

Rundt påsketider i 2015 viste nettstedet til NRK et bilde av en gjenstand i en hånd, ledsaget av tittelen «-Eneste bevis på at korsfestelse fantes». Oppslaget viste til et TV-program jeg dessverre ikke fikk sett, men et søk på nettet forteller at dette dreier seg om et bein fra en hæl med en nagle gjennom, og at dette skal være det eneste beviset man har på at korsfestelser har funnet sted.

Påstanden om at dette er det eneste beviset man har på korsfestelse må kommenteres, for her har vi et tilfelle der en uvanlig gjenstand ser ut til å bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften hva korsfestelse angår egentlig kommer fra verbale historiske kilder.

Må tolkes
En ukjent gjenstand kan i stor grad sammenlignes med et fotografi. Den forteller noe, men hva den er (viser), eller hvilken funksjon den har (hatt), må enten tolkes, eller forklares av noen som har kunnskap om det. Dette forholdet kommer tydelig fram i for eksempel TV-serien Fleip eller Fakta på NRK der det serveres tre ulike forklaringer på en og samme gjenstand, og så er det opp til et motstanderlag å tippe det man mener må være riktig forklaring.

Det må med andre ord tilføres verbal informasjon for at en ukjent gjenstand skal kunne bli tolket riktig. I dette tilfellet kan gjenstanden(e) fortelle oss en del siden de er objekter vi kjenner fra erfaring. Nagler er kjente objekter, mens beinet med stor sannsynlighet kan bestemmes gjennom sammenligning av tidligere verifiserte bein av samme slag. Men det er påskriften «Yehohanan, Hagakols sønn» på boksen beinet ble funnet i, som endelig slår fast at det dreier seg om levninger fra et menneske.

Troverdighetsspiral
Dersom korsfestelse ikke hadde vært omtalt i noe som helst historisk skrift, hadde vi neppe kjent til denne tortur- og henrettelsesmetoden, i alle fall ikke med den sikkerhet vi mener å ha i dag. Dermed hadde man vært overlatt til gåtefull spekulasjon om hva denne naglen gjennom hælbeinet skulle bety. Det mest interessante om naglen gjennom beinet ville altså mest sannsynlig ha forblitt et mysterium. Med kunnskap fra skriftlige historiske kilder derimot mener man å kunne forklare hva gjenstanden er, og det er neppe mange som vil tvile på denne forklaringen.

Vi skal merke oss at når en slik gjenstand endelig har fått sin forklaring, så har det oppstått en helt ny situasjon. Nå kan ord og gjenstand i kombinasjon gi hverandre troverdighet. Men vi skal ikke glemme at det var ordene, den historiske fortellingen, som i utgangspunktet ga mening til gjenstanden, og slik satte i gang «troverdighets-spiralen».

Jeg tror ikke noen egentlig vil påstå at gjenstanden overtar den hele og fulle beviskraft og samtidig tømmer de historiske kildene for troverdighet, men det ser likevel ut til å kunne skje i praksis. Nei, gjenstanden kan ikke annet enn å styrke de skriftlige kildenes troverdighet. Dermed ligger beviskraften fortsatt i de historiske beretningene, og i dette tilfellet bør man da ikke strekke seg lenger enn til å si at den aktuelle gjenstanden er eneste fysiske bevis, utenom de historiske skriftene, på at korsfestelse fantes.

Det underlige er at man i det hele tatt kan komme til å legge slik vekt på et mangetydig historisk objekt framfor det ofte mer entydige bildet som skriftlige kilder kan gi når de er samtidige, uavhengige av hverandre, og bekrefter hverandre, slik tilfellet for eksempel er med evangeliene og andre historiske kilder fra samme periode.

Egil Sæbø

2000 år gammelt fotografi?

Kan objekter bevise noe som helst?