Bildemanipulasjon

Klima, bildemanipulasjon og manipulasjon med bilder

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Erkjennelsesteori, Kunnskapsteori, Visuell kommunikasjon, Vitenskap

Er det i det hele tatt mulig å ta bilder av klimaet? Et nylig oppslag på NRK.no om «sterke klimabilder» trigget meg til å skrive dette innlegget om fotografisk dokumentasjon av klima, et tema som ikke har blitt mindre aktuelt med årene.

Det første spørsmålet vi må stille oss er altså om det i det hele tatt er mulig å ta bilder av klimaet. Store Norske Leksikon definerer klima som det typiske «værmønsteret», som for eksempel «gjennomsnittlig» nedbørsmengde, eller «hvor ofte» det blåser kraftig. Dette betyr at skal vi kunne si noe om klima, må vi følge med over tid. Det er dermed per definisjon ikke mulig å ta et bilde av klimaet, eller klimaendringer, og langt mindre årsakene til endringer i klimaet. Om man kaller seg klimafotograf aldri så mye, kan man faktisk ikke håpe på noe bedre enn å ta et bilde av været. Med andre ord: Det finnes per definisjon ikke klimabilder i og for seg. Men det finnes mange bilder som kan vise følger av klima, eller som vi kan lese klima og klimaproblematikk inn i.

Om man kaller seg klimafotograf aldri så mye, kan man faktisk ikke håpe på noe bedre enn å ta et bilde av været.

Skjermbilde fra Aftenposten

Et svært mye brukt bilde i forbindelse med klimaspørsmål er Arne Nævras bilde av en isbjørn som har klatret opp på en isklump som flyter i vannet. Et omvendt bildesøk på TinEye på internett resulterte per dato til noe over 4 800 treff på bildet. I følge Aftenposten skal Arne Nævra ha uttalt følgende da bildet kom på 2. plass i kategorien «Vår verden» i fotokonkurransen Shell Wildlife Photographer of the Year 2007:
– Båten vår var langt fra land og fast is da et isberg med merkelig last dukket opp. Den unge isbjørnen svømte til slutt bort fra den smeltende livbåten, men bildet viser med all tydelighet hvordan klimaendringene påvirker Arktis.

Her må vi nok ut fra et rent bildefaglig perspektiv arrestere Nævra for å ha påstått noe han ikke hadde dekning for å si. Det eneste bildet kan vise med «all tydelighet» er en isbjørn som sitter på en klump av is som flyter i vannet. Alt som har med klima og klimaendringer å gjøre er lest inn av Nævra, og senere så uendelig mange andre. Selv Klimarealistene, som tilbakeviser at klimaendringene i hovedsak er menneskeskapt, leste så mye klima inn i bildet at de ifølge klikk.no måtte påstå at det var «photoshoppet og forfalsket», noe Nævra tilbakeviste.

Bildetekster er manipulasjon
Selv om bildet i seg selv ikke skulle være manipulert, skjer det i vid forstand manipulasjon i forbindelse med bruken av bildet, manipulasjon da forstått som det «å lede eller påvirke noen i en bestemt og ønsket retning, ofte på en skjult måte», som definert av Store Norske Leksikon. Slik manipulasjon er ofte beint fram nødvendig, for eksempel i avisene der en bildetekst skal lede leseren fram til en riktig tolkning av bildet, rett og slett fordi bildet er mangetydig og vi er bildetolkere som av natur setter i gang med å tolke. Når vi allerede i utgangpunktet er tilbøyelige til å tolke mer inn i et bilde enn det kan være grunnlag for, skal det gjerne også svært lite til for å påvirke oss til å tolke langt mer inn i bildet enn det er saklig grunnlag for. Det er dette som skjer når Nævra går foran og leser klimaendringer inn i bildet med isbjørnen. Innholdet kobles til et narrativ, en større fortelling, en virkelighetsoppfatning som svært mange etter hvert har akseptert. Når slik aksept allerede er til stede hos leseren, svelges påstanden om bildet desto lettere.

Bjørnen fristet av matlukt
Arne Nævra sa til klikk.no i 2016 at han ble både sint og oppgitt da han ble beskyldt for å ha manipulert bildet, og at han vurderte nærmest å saksøke for injurierende påstander. Det kan vi forstå siden han er «brennende opptatt av etikken rundt naturfotografering». Men hva med etikken rundt bruken av naturbilder? Jeg tviler ikke på at Nævra kan ha god samvittighet med tanke på manipulasjon av bildet, men jeg ønsker å tro at hans moralske kompass har gitt ham en noe klam følelse med tanke på hvordan bildet har blitt brukt, sett i lys av hva som egentlig skjedde, – sitat Nævra til klikk.no: «Dette var en yngre bjørn som var litt nysgjerrig. Den kjente godlukter fra båten og klatret nok opp for å kunne lukte bedre.»
Så var isklumpen likevel ikke den «smeltende livbåten» som Nævra ledet oss til å tolke den som.

Ekte bilde, forfalsket betydning
At bildet har et stort potensiale som symbol i kommunikasjonen av global oppvarming, det har historien tydelig vist. Har man en agenda, griper man til de verktøy man har, og man ser ikke så lett at måten verktøyet brukes på kan være usaklig. Mens de som ser for seg en kommende klimakrise finner slik bildebruk å være helt naturlig og riktig, vil meningsmotstandere ikke se annet enn manipulasjon og propaganda. Etter mitt skjønn var det riktig av Klimarealistene å reagere på bildebruken, men de reagerte på feil måte. Det vil si, da Klimarealistene brukte ordet forfalsket, slik klikk.no refererer, så hadde de noe rett i det. Om ikke bildet er forfalsket, så forfalskes bildets innhold i det øyeblikk publikum tenker at isbjørnen har klatret opp på klumpen på grunn av klimaendringer, enten folk skulle komme til å tenke det selv på bakgrunn av klimadekningen vi har hatt i mediene de senere årene, eller de blir åpenlyst forledet til å tenke det.

Dokumentasjon og estetikk i (u)skjønn forening.

Bildeetikk, Fotografering

Juryen i African Geographics fotokonkurranse godtar ikke manipulasjon, men lar seg gjerne manipulere.

På forsommeren i år kunne petapixel.com melde at naturfotograf Björn Persson mistet tittelen Photographer of the Year 2019 i African Geographics fotokonkurranse fordi observante seere kunne avsløre at han i vinnerbildet hadde pyntet på det ene øret til elefanten Tim. Juryen hadde derimot i full bevissthet og med velvilje sett gjennom fingrene med fotografens tydelige etter-redigering for å endre stemningen i bildet.

Videre har publikum kommentert at bildet må være en eneste stor montasje, ikke minst fordi lyset som faller på elefanten ikke stemmer overens med lysretningen i bildet for øvrig. Andre mener fotografen har byttet om på ørene m.m. Dette kan se ut til å stemme, men det er altså ikke dette som plager juryen.

Om vi holder oss til det juryen har reagert på: Hva er verst, å fikse på et øre, eller å skape en spesiell stemning i bildet som åpenbart ikke representerer virkeligheten da bildet ble tatt? Har juryen egentlig vært tro mot konkurransens regler?

“Entries should be a faithful representation of the original scene. Localized adjustments should be used appropriately. The objective is to remain faithful to the original experience, and to never deceive the viewer or misrepresent the reality.”

Her kunne vi gått skjematisk til verks og vurdert punkt for punkt hvilken type manipulasjon som i størst grad bryter med reglene. Vi dropper skjema og poengoppføringer, og spør ganske enkelt: Er det det å fikse en flenge i et øre i en svært begrenset del av bildet, eller det å endre hele stemningen i bildet som

  • bidrar mest til at bildet ikke står som en troverdig representasjon av det opprinnelige motivet?
  • i størst grad gjør at bildet ikke er sannferdig i forhold til den egentlige opplevelsen?
  • i størst grad kan sies å bedra seeren?
  • i størst grad bidrar til en feilaktig representasjon av virkeligheten?

Man kan spørre om det ikke er endringen av hele stemningen i bildet som er den største forfalskningen og som bidrar til det største bedraget. Men juryen ser ut til å elske det. Stemningen gir ifølge juryen «a mystical dimension to Tim, a sense of fantasy and legend”, slik petapixel.com gjengir uttalelsen.

Juryen taler i så fall med to tunger, dratt mellom fakta og fiksjon. På den ene side skal et bilde tilsynelatende være dokumentarisk og uten endringer av objekter i bildet. På den annen side honorerer juryen manipulasjon som bidrar til at bildet i stor grad ender opp med å representere et mysterium, en fantasi.

Juryen lot seg manipulere av fantasi og estetikk, og det er grunn til å spørre om ikke kåringen i bunn og grunn gikk mer eller mindre totalt imot intensjonen i reglene. Det kan hevdes at det tross alt hadde vært mindre bedrag, og mer realisme, i et bilde med naturtro stemning og et øre som var fikset på. Samtidig ville det da ikke ha vært elefanten Tim.

Det var selvsagt riktig av juryen å detronisere bildet da det kom fram at øret var blitt tuklet med. Men før tuklingen kom for dagen, var det riktig å utrope bildet til årets vinnerbilde all den tid det helt klart ikke var representativt for situasjonen da bildet ble tatt?

Det er et paradoks at bilder som kreves å være dokumentariske, samtidig gjerne må ha en viss estetisk verdi for å kunne vinne konkurranser. Slik er det i pressen, og slik er det tydeligvis også i naturfotokonkurranser. Ett sted må likevel grensen gå for estetisk verdiheving. Det fikk for eksempel den danske pressefotografen Klavs Bo Christensen erfare da hans bilder ble disket fra konkurransen Årets bilde i Danmark for noen år siden. Den samme problemstillingen berøres i reglene for den norske Årets bilde-konkurransen. Juryen kan «be om å få tilsendt ubehandlede originalfiler for å vurdere om bildebehandlingen er innenfor gjeldende normer». Hva som er gjeldende normer er derimot ikke så lett å definere, om i det hele tatt mulig. En vurdering av hva som er naturlig eller ikke, vil alltid være basert på skjønn.

Juryen for African Geographic var fullt klar over den åpenbare estetiske verdihevingen. Burde det ikke ringe en bjelle når det estetiske effektmakeriet faktisk kan beskrives som åpenbart (obvious)? Blir etter-redigeringen «åpenbar», ligger det i sakens natur at en eller annen grense mellom det virkelighetsnære og det fantastiske er passert.

Ikke la deg lure av falske månebilder.

Fotografering, Fototeknikk, Visuell kommunikasjon

Du må gjerne la deg imponere av fantastiske bilder av månen, men det kan være greit å vite om man skal la seg imponere over situasjonen og fotografens evne til å fange den, eller over en godt gjennomført bildemanipulasjon. Det er også greit å vite litt om grensene for hva som er mulig å få til med én eksponering i kameraet.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det får være opp til dem. Jeg legger heller ikke opp til å skulle definere det gode månebildet. Hva vi liker av bilder kan være så mangt, og det kommer også an på hva et bilde skal brukes til hvis det først skal karakteriseres som godt eller dårlig.

Ikke alt er mulig i ett enkelt bilde
Jeg skriver i grunnen mest for å klargjøre hva som faktisk er mulig å få til i ett enkelt bilde, uten videre fiksing og triksing i et bildebehandlingsprogram etterpå. Det kan være mange som lurer på hvordan et oppsiktsvekkende bilde er tatt, og da kan det være greit å først finne ut om bildet faktisk er ett bilde (én eksponering), eller om det er en montasje der månen har blitt forstørret eller er satt inn fra et annet bilde.

Klikk på bildet for å se bildet som vises på kameraskjermen.

Skal vi avsløre et «falskt» månebilde, er den beste metoden å vurdere månens størrelse i forhold til omgivelsene som er med i bildet, samt perspektivet i disse omgivelsene. Ta en titt på bildet på toppen, og sammenlign med det egentlige bildet. Tar du et bilde med vidvinkel, blir månen bare en liten prikk i det fjerne, slik som også i bildet med kameraet rettet mot månen, som jeg tok med mobilen.

Månen og omgivelsene
Et mobilkamera har et vidvinkelobjektiv som standard for at du skal få med litt mer i bildet. Men jo mer som skal med i bildet, jo mindre må hvert enkelt objekt i bildet bli. Månen blir bare en liten prikk i det fjerne (uskarpt lyst punkt like over kameraet). Med speilreflekskameraet har jeg zoomet inn på månen (brukt lang brennvidde/telelinse). Månen har blitt større i bildet, men vi får samtidig med mye mindre av omgivelsene. Jo større månen er i bildet, jo mindre av omgivelsene vil være med. Derfor: Hvis du ser et bilde som viser mye omgivelser og stor måne samtidig, er det svært sannsynlig at du ser på en montasje.

Forgrunn og perspekiv
Perspektivet på omgivelsene er også en god indikator. Dersom bildet har mye forgrunn, gjerne forgrunn med stor dybdevirkning, vil månen være forholdsvis, for ikke å si veldig, liten i et «ekte» månebilde (leser du dette på mobil bør du zoome inn på det bildet det lenkes til her). Ser du et slikt bilde med stor måne, er det mest sannsynlig en montasje, slik som eksemplet på toppen. For å ta «ekte» bilder med stor måne må man som sagt zoome inn, noe som fører til at det du får med av omgivelser ikke gir særlig dybdefølelse. I stedet oppleves bildet mer flatt med «lag på lag» innover i bildet siden man ikke har samme mulighet til å få linjer som kan lede øyet innover i bildet.

Vi kan selvsagt ikke kunne si med sikkerhet om et bilde er et «ekte» månebilde. Det er jo fullt mulig å lage montasjer som ser ekte ut. Men det er som regel enkelt å avsløre «falske» månebilder der reglene for forholdet mellom perspektiv og månestørrelse er brutt. Slike bilder må vi gjerne glede oss over, men vi må ikke blir frustrert over at vi ikke kan skape dem med én enkelt eksponering i kameraet.

Fullmåne og retningen på lyset
Dersom et bilde viser fullmåne betyr det at solen skal befinne seg rett bak fotografen. Dersom lyset fra solen kommer fra en annen retning på forgrunn/omgivelser i et bilde med fullmåne, betyr det med andre ord at bildet 100% sikkert er en montasje, uansett hvor ekte bildet ellers måtte se ut.

Etiske utfordringer
Som sagt skriver jeg ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det er ikke noe galt i å manipulere bilder i og for seg. Men det er problematisk rent etisk dersom et manipulert bilde presenteres i en sammenheng der seerne gjerne oppfatter bildet som «ekte» og det ikke blir informert om at det er en montasje. Bilder må kunne manipuleres, men ikke publikum.

Relaterte artikler:
Hvordan ta bilde av månen?
Planlegging av månebilder

Manipulasjon av bilder

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Pressefotografi

Kronikk publisert i Fædrelandsvennen 25. november 2013

Det har vært interessant å følge debatten omkring pressefotograf Erik Holands manipulerte bilde av lærer Andreas Raaum på busstur. Holand anklages for å ha endret virkeligheten, mens han selv mener å ha styrket virkelighetsformidlingen gjennom å endre innholdet i bildet.

Etter en del debatt internt i pressen og i mediene skal saken nå opp i Pressens faglige utvalg (PFU). Det har heldigvis VG-fotograf Dag Bæverfjord sørget for. For de fleste er dette noe man egentlig ikke skal være nødt til å diskutere i det hele tatt. Innhold i bilder til pressebruk skal ikke endres. Så enkelt er det.

Holand avviser overfor Fædrelandsvennen (8/11) at han har tuklet med virkeligheten, med den begrunnelse at det er Andreas Raaum som er essensen i bildet. Alt han gjorde var å «dempe lyset fra vinduene slik at det ikke tok oppmerksomheten fra hovedmotivet». Med dette har Holand publisert et bilde og lagt fram argumenter som gjør at man faktisk må ta den debatten som de fleste i pressen mener burde være unødvendig. Men hvorfor er det hele rett og slett så enkelt som at man bare skal la bildeinnholdet være i fred?

Holand selv er ved kjernen i saken når han sier at pressefotografene trenger en god diskusjon om troverdighet (FVN 21/11). Spørsmålet er da hvordan en samfunnsinstitusjon som pressen bygger og opprettholder sin troverdighet. Man kan si at summen av alle journalisters gjerninger utgjør grunnlaget for pressens samlede troverdighet overfor folket, men dette blir lite konkret i seg selv.Vi trenger noe mer håndfast å forholde oss til, og det er dette håndfaste Holand nå kommer til å stifte bekjentskap med når bildet hans skal opp i PFU. Det er Vær varsom-plakaten (VVP) og pressens egen «domsstol», PFU, som er selve fundamentet for pressens troverdighet.

Punkt 4.11. i VVP slår fast at man særlig verner om det journalistiske fotografiets troverdighet ved å ikke endre dokumentariske bilder slik at de skaper et falskt inntrykk, og videre ved å gjøre tydelig oppmerksom på om innholdet i et bilde er endret. Man kan selvsagt diskutere hva som ligger i begrepet «falskt inntrykk», og det er kanskje her Holand ser en mulighet til å komme seg seirende gjennom behandlingen i PFU. Pressens tolkning og praksis derimot er å la bildets innhold forbli urørt. Det sikrer at man også her har noe helt håndfast å forholde seg til.

I artikkelen i FVN den 8/11 argumenterer Holand med at «skal vi følge tankegangen til kritikerne bør vi kaste alle objektiver som ikke gjengir virkeligheten slik vi ser den med våre egne øyne». Jeg har ingen grunn til å tvile på Holands gode forsetter om sann virkelighetsformidling, men jeg mener igjen at han tar feil.

Det handler nok en gang om det håndfaste vi har å forholde oss til, og objektiver og brennvidder hører inn under dette. Grunnen til at vi i det hele tatt kan bruke fotografier som dokumentasjon er at publikum vet hva et fotografi er, og vet å forholde seg til denne måten å formidle virkelighet på. Holand har rett i at summen av de praktiske og tekniske valg fotografen gjør har betydning for hvordan virkeligheten blir gjengitt i et bilde. Men dette kan ikke være noe argument for at det deretter er greit å endre bildets innhold. Pressefotografen har plikt å gjengi virkeligheten så sannferdig som mulig med den teknologien som er tilgjengelig. Når det er gjort, må det man har igjen av virkelighet tas godt vare på.

Kyndige fotografer ser relativt lett hvilke tekniske valg en annen fotograf har gjort. I dag blir dessuten alle tekniske innstillinger for et bilde lagret i selve bildefilen. «Alle objektiver» som Holand bruker som metafor for den praktiske fotograferingen hører dermed inn under det håndfaste. Vi vet med andre ord hva vi har å forholde oss til. Det har vi ikke lenger når en fotograf begynner å endre innholdet i bildet i ettertid. I bunn og grunn handler hele saken ikke om manipulasjon av bilder, men om manipulasjon av mennesker. Også dette går fram av punkt 4.11. i VVP: «Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.» Den som får bildet presentert må være innforstått med hva bildet er ment å være. Som avislesere er vi opplært til å forstå bildene som dokumentariske og lagt fram uten at innholdet i dem har blitt endret. Endrer man bildeinnholdet uten å si ifra, bryter man en uskrevet kontrakt mellom journalist og leser. Leseren blir manipulert, og journalisten presenterer følgelig en løgn.

Det er isolert sett ikke noe galt i å manipulere et bilde. Det hele kommer an på hva det skal brukes til, og ikke minst, hva det blir presentert som. Slik sett bør man ikke stole mer på et bilde enn man stoler på den som viser fram bildet og forteller oss hva det inneholder. Jeg håper det vil være mulig å stole på både Holand og resten av norsk presse i fremtiden.