Fotokonkurranser

Dokumentasjon og estetikk i (u)skjønn forening.

Bildeetikk, Fotografering

Juryen i African Geographics fotokonkurranse godtar ikke manipulasjon, men lar seg gjerne manipulere.

På forsommeren i år kunne petapixel.com melde at naturfotograf Björn Persson mistet tittelen Photographer of the Year 2019 i African Geographics fotokonkurranse fordi observante seere kunne avsløre at han i vinnerbildet hadde pyntet på det ene øret til elefanten Tim. Juryen hadde derimot i full bevissthet og med velvilje sett gjennom fingrene med fotografens tydelige etter-redigering for å endre stemningen i bildet.

Videre har publikum kommentert at bildet må være en eneste stor montasje, ikke minst fordi lyset som faller på elefanten ikke stemmer overens med lysretningen i bildet for øvrig. Andre mener fotografen har byttet om på ørene m.m. Dette kan se ut til å stemme, men det er altså ikke dette som plager juryen.

Om vi holder oss til det juryen har reagert på: Hva er verst, å fikse på et øre, eller å skape en spesiell stemning i bildet som åpenbart ikke representerer virkeligheten da bildet ble tatt? Har juryen egentlig vært tro mot konkurransens regler?

“Entries should be a faithful representation of the original scene. Localized adjustments should be used appropriately. The objective is to remain faithful to the original experience, and to never deceive the viewer or misrepresent the reality.”

Her kunne vi gått skjematisk til verks og vurdert punkt for punkt hvilken type manipulasjon som i størst grad bryter med reglene. Vi dropper skjema og poengoppføringer, og spør ganske enkelt: Er det det å fikse en flenge i et øre i en svært begrenset del av bildet, eller det å endre hele stemningen i bildet som

  • bidrar mest til at bildet ikke står som en troverdig representasjon av det opprinnelige motivet?
  • i størst grad gjør at bildet ikke er sannferdig i forhold til den egentlige opplevelsen?
  • i størst grad kan sies å bedra seeren?
  • i størst grad bidrar til en feilaktig representasjon av virkeligheten?

Man kan spørre om det ikke er endringen av hele stemningen i bildet som er den største forfalskningen og som bidrar til det største bedraget. Men juryen ser ut til å elske det. Stemningen gir ifølge juryen «a mystical dimension to Tim, a sense of fantasy and legend”, slik petapixel.com gjengir uttalelsen.

Juryen taler i så fall med to tunger, dratt mellom fakta og fiksjon. På den ene side skal et bilde tilsynelatende være dokumentarisk og uten endringer av objekter i bildet. På den annen side honorerer juryen manipulasjon som bidrar til at bildet i stor grad ender opp med å representere et mysterium, en fantasi.

Juryen lot seg manipulere av fantasi og estetikk, og det er grunn til å spørre om ikke kåringen i bunn og grunn gikk mer eller mindre totalt imot intensjonen i reglene. Det kan hevdes at det tross alt hadde vært mindre bedrag, og mer realisme, i et bilde med naturtro stemning og et øre som var fikset på. Samtidig ville det da ikke ha vært elefanten Tim.

Det var selvsagt riktig av juryen å detronisere bildet da det kom fram at øret var blitt tuklet med. Men før tuklingen kom for dagen, var det riktig å utrope bildet til årets vinnerbilde all den tid det helt klart ikke var representativt for situasjonen da bildet ble tatt?

Det er et paradoks at bilder som kreves å være dokumentariske, samtidig gjerne må ha en viss estetisk verdi for å kunne vinne konkurranser. Slik er det i pressen, og slik er det tydeligvis også i naturfotokonkurranser. Ett sted må likevel grensen gå for estetisk verdiheving. Det fikk for eksempel den danske pressefotografen Klavs Bo Christensen erfare da hans bilder ble disket fra konkurransen Årets bilde i Danmark for noen år siden. Den samme problemstillingen berøres i reglene for den norske Årets bilde-konkurransen. Juryen kan «be om å få tilsendt ubehandlede originalfiler for å vurdere om bildebehandlingen er innenfor gjeldende normer». Hva som er gjeldende normer er derimot ikke så lett å definere, om i det hele tatt mulig. En vurdering av hva som er naturlig eller ikke, vil alltid være basert på skjønn.

Juryen for African Geographic var fullt klar over den åpenbare estetiske verdihevingen. Burde det ikke ringe en bjelle når det estetiske effektmakeriet faktisk kan beskrives som åpenbart (obvious)? Blir etter-redigeringen «åpenbar», ligger det i sakens natur at en eller annen grense mellom det virkelighetsnære og det fantastiske er passert.

De åpne fotokonkurransers ironi

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Fotografering, Fototeknikk, Pressefotografi, Visuell kommunikasjon

Hva er et godt bilde?

Det kan være mulig å forklare hva et godt bilde er dersom bildet skal ha en bestemt funksjon i en gitt sammenheng. Men hvordan er det mulig å kåre en vinner i en fotokonkurranse med åpent tema, eller enda verre, med åpent tema og mulighet for å sende inn manipulerte bilder?

I slike tilfeller er det ikke bare alle mot alle, fotografene imellom. Det er alle mot alle, og alt mot alt, på alle plan. Juryen skal gjøre et valg ut ifra en rekke faktorer der faktorenes orden er likegyldig:

  • Et bilde kan være så teknisk fullkomment at noen i juryen får gåsehud og må sjekke hva slags kamera det er tatt med.
  • Et annet bilde har den gripende fortellingen, mener en annen.
  • Bilde nummer tre har et motiv som er utrolig bra sett, sier en tredje person, som er den eneste som skjønner motivet og må forklare det for de andre.
  • Bilde fire har et motiv som er utrolig bra fanget, og som viser at fotografen kan både situasjonen og utstyret til fingerspissene. En naturfotograf i juryen kan ikke lovprise nok fotografens kunnskap og evne til å forutse både sted, tid og hendelse, for ikke å snakke om lyset.
  • Et femte bilde er resultat av ekstremt fantasifull og morsom entreprenørvirksomhet i Photoshop. Det er jo bare så genialt, og får virkelig poengtert en sannhet av dimensjoner. Bildet kan konkurrere blant de beste bilder av samfunnskritiske tegnere og malere.
  • Og ikke å forglemme bilde nummer seks, et tilfeldig blinkskudd av en uforutsigbar situasjon. Fotografen så ikke før etterpå hvor bra det var, men skjønte straks at det kunne ha potensiale til å vinne en konkurranse. Flere i juryen synes bildet peker seg ut som en av vinnerkandidatene.

Det som kalles en fotokonkurranse har endt opp som en konkurranse mellom bilder skapt på ulike måter og med ulike siktemål.

Hva ligger det egentlig i det å fotografere?

  • Teknisk perfeksjon?
  • Fortellerkunst?
  • Observasjonsevne?
  • Evne til abstraksjon?
  • Sakskunnskap og teknisk ferdighet?
  • Bildemanipulering
  • Ren og skjær flaks?

eller?

I den åpne fotokonkurransen er det alle måter, og alle siktemål, mot alle. Det utrolige er at juryen faktisk kommer fram til en vinner!

Uten grunnlag i helt klare kriterier og avgrensninger går diskusjonen i juryen sin gang. Snart er et bilde øverst på listen, snart et annet. Argumenter og følelser møtes til dans, og får være med uten at navnene deres er ropt opp. Snart fører den ene, snart den andre. Det veksler mellom pardans, linjedans, ringdans som i finere selskaper, og folkedans. Til slutt er det en gruppe med uklar sammensetning som utropes som best, og vinnerbildet er kåret.

Det hele virker tilfeldig, og vil være det, i større eller mindre grad. Men kanskje skuer vi midt i det hele noe av bildets kraft som forteller. Bilder forteller på forskjellige måter og forskjellige plan, og ett og samme bilde kan fortelle mange ulike historier alt etter hvem som ser på det.

Det teknisk fullkomne bildet formidler en kyndig fotograf og et usminket landskap. Bildet med den gripende fortellingen går med sin framstilling av det synlige dypt inn i sjelens usynlig landskap.

Bilde tre gir fantasien vinger og appellerer til vår evne til visuell lek og til å veksle mellom, eller kombinere, det konkrete og abstrakte. Det fjerde bildet formidler historier fra virkeligheten som bare de færreste har evnen til å finne og se, men som blir alle til del gjennom fotografiet.

Bilde nummer fem setter sammen stykker av virkelighet som det ikke er mulig å fange i ett og samme bilde. Manipulasjonen setter fotografiet fri fra det ene, avgjørende øyeblikket. Brått kan bildet formidle uavhengig av tid og rom. Det kan formidle årsak og virkning, det kan komme med påstander, ja være et argument i seg selv, og ikke fungere bare som støtte til et argument slik ordinære øyeblikksbilder er begrenset til.

Også det tilfeldige blinkskuddet har sin verdi. Vi liker å bli moret, overrasket, forbauset eller forskrekket. Om det ikke svarer på «what and why and when and how and where and who», så kaller det fram et «wow» til svar.

Mest sannsynlig er vinnerbildet blant bildene som makter å fortelle på flere måter og på flere plan enn de andre bildene. Det er det bildet som klarer å imponere, berøre, og engasjere jurymedlemmene mest. Faktorenes orden er fortsatt likegyldig, men bildet har sannsynligvis levert det største produktet i menneskelig engasjement.

Hvis det er tilfelle vil det være den konkurrerende fotografens primære oppgave å finne ut hva slags mennesker det er som sitter i juryen og hva de engasjeres av.

Men hva er et godt bilde? Skal den internasjonale folkejuryen på Instagram få avgjøre har jeg inntrykk av at det er kropp og fargesprengt natur i HDR som er gode bilder. Fagjuryer engasjeres heldigvis som regel av andre ting.

Uansett kan vi ikke definere hva som er et godt bilde uten å se det i relasjon til et publikum og en hensikt. Å definere hva som er et godt bilde, bare bildet i seg selv, er umulig. Er ikke et bilde meningsløst uten at det blir betraktet?

Det er det enkelte menneske som tillegger bildet mening. Et bilde er godt eller dårlig i forhold til enkeltmennesket. Slik sett er åpne fotokonkurranser og «likes» på Instagram egentlig uten verdi i forhold til å kunne definere det gode bildet. Slike sammenhenger fungerer bare som større eller mindre meningsmålinger. Det bildet som et flertall liker, vinner. Men ingen kan legge fram klare kriterier for hvorfor vinnerbildet er hakket bedre sammenlignet med konkurrerende bilder.

Dersom en jury kommer med en begrunnelse for hvorfor et bilde har vunnet, må den nødvendigvis komme med noen kriterier som er lagt til grunn. Spørsmålet er da, ble disse kriteriene gjort kjent på forhånd. Hvis ikke, sier det ikke så rent lite om hvilket håpløst konsept en fotokonkurranse med fritt motiv kan være. Det blir som å arrangere en idrettskonkurranse og si at den som kommer først til mål vinner, uten å fortelle hvor løypa går, og langt mindre hvor målet er.

Heldigvis består mange seriøse fotokonkurranser av flere runder, og da med mer spesifiserte motivområder. Skal slike konkurranser blir enda mer seriøse bør de etter mitt skjønn kutte ut runden med fritt motiv. Typisk nok vil vinneren av fritt motiv-runden sjelden hevde seg i konkurransen totalt sett.

Skal konkurransen bli helt seriøs må også manipulerte bilder og enkeltopptak konkurrere hver for seg. Her er det snakk om to totalt forskjellige idretter, for å holde på sports-metaforen.