konvensjoner

Bruk av emojis er en form for latskap og ignoranse, mener litteraturviter og skribent Guri Idsø Viken i følge nrk.no. Rolf Theil, professor emeritus i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, mener emojis beriker kommunikasjonen vår.

*(bilde: Utsnitt fra skjermdump av Google-søk på «emojis»).*

Jeg mener begge fremmer viktige poeng, og de motsier ikke nødvendigvis hverandre. Litteraturviteren ser saken fra et verbalspråklig perspektiv. Lingvistikk-professoren ser den fra et mer helthetlig kommunikasjonsperspektiv. Tenker vi ut fra kommunikasjonsperspektivet medfører emojiene at vi får budskap med både ord og bilder, og det er jo ikke noe nytt. Ord og bilder utfyller hverandre, så hva er litteraturviteren redd for?

Det er mulig hun er såret på språkets vegne, over at folk heller putter inn en emoji i stedet for å formulere et budskap med ord. Men det må være mer enn det. Hva mener hun med ignoranse? Jeg vil tro det handler om at folk kanskje ikke vet hvor upresist bilder vanligvis kommuniserer og at de ikke uten videre kan erstatte verbale budskap. En kommentar fra nyhetsanker Benedicte Bendiksen i NRK Super setter fingeren rett på dette ømme punktet når det gjelder kommunikasjon med bilder:

– Ja, én gang i uka poster vi på Instagram i ren emoji-form. Da poster vi noen emojis, og så skal brukerne våre gjette hva nyheten er. De er veldig populære, sier Bendiksen til nrk.no.

Med andre ord: Bruker du emojis overlater du til mottakeren å tolke hva bildene skal bety. Dette er riktignok ikke fullt så dramatisk som det kan høres ut, siden de fleste langt på veg vet hvordan ulike emojis brukes i ulike sammenhenger. Vi koder budskapene våre ut fra konvensjoner, også den verbale siden. Vi tilpasser budskapet ut fra vårt kjennskap til mottakeren. Men faren for å bli misforstått vil alltid være der. I dag har smilefjes blitt så vanlige i mange sammenhenger at budskapet kan bli oppfattet negativt hvis smileys ikke er med, selv om det verbale budskapet i seg selv er positivt eller nøytralt.

Uansett, i teorien kan emojis berike kommunikasjonen. Det er de uklare overenskomstene for bruken av dem som gjør at det ikke alltid fungerer. Emojis kan supplere ordene med følelser og sinnstilstand, og gi verbalbudskapet «tonefall». Det bildet uansett ikke kan, er å erstatte ord som redskap for nyansering i utvekslingen av abstrakte budskap, og svært ofte handler slike budskap nettopp om tanker og følelser. Så vil du bli sett, hørt og forstått, bør du ikke overlate alt for mye av kommunikasjonen til emojiene.

Ord og bilder skal utfylle hverandre, ikke stå i stedet for hverandre. Og det er trist hvis bruken av emojis gjør at vi mister evnen til å uttrykke oss ved hjelp av ord, for i mange sammenhenger er det bare ordene som kan hjelpe oss. Dette til tross for at skaperen av de første emojiene mente å dekke hele spekteret av menneskelige følelser, den gang i et forsøk på å erstatte den sterkt emosjonelle dimensjonen i den japanske verbalkulturen som forsvant med innføringen av epost og korte tekstmeldinger.

Jeg har i de fleste tilfeller svært liten tro på karikaturer og satire som ledd i meningsutveksling og i kritikk av andres tenkning og ideologier. Skal det fungere uten unødvendig polarisering forutsetter det i det minste at partene har god kjennskap til hverandres synspunkter og bakenforliggende argumenter. Utenom dette framstår for meg satire og harselering som nyttig mest når det skjer på bekostning av en motstander i en kamp- eller krigssituasjon for å holde oppe moralen i egne rekker. Det er derimot trist om satiren selv skal føre oss inn i en slik situasjon.

Man kan filosofere over hvorfor vi reagerer som vi gjør når vi står overfor karikerte framstillinger som harselerer med eller kritiserer noe eller noen som har stor betydning for oss.

Der tok du nok feil. Dette er ikke profeten, men muslimen Kara Mustafa som tapte slaget om Wien for det osmanske rike i 1683. Det påstår Wikipedia som dermed aksepterer påstanden fra kunstneren selv om hva strekene i bildet skal forestille.

Skal vi ta utgangspunkt i semiotikken (studiet av tegns betydning) er en karikaturtegning, slik den er i seg selv, uten innhold. Den består bare av streker på et papir. Det er den som ser på tegningen som må tolke strekene og slik fylle den med innhold. Faktisk må de som ser på tegningen akseptere det kunstneren påstår (verbalt eller gjennom visuelle konvensjoner) å ha framstilt, for å oppleve krenkelse. Dermed er det opp til oss selv om vi reagerer på tegnerens premisser og aksepterer påstanden, og lar oss provosere.

Derfor kan, i teorien, en muslim som står overfor en angivelig tegning av profeten, eller en kristen overfor en angivelig tegning av Jesus, godt kunne si «nei, dette er ikke profeten», eller «nei, det der er ikke Jesus». Dermed er det opp til den som ser tegningen om påstanden om det den framstiller skal være sann.

Men det er i teorien, – og på det individuelle plan. Dersom det har oppstått spesielle måter å tegne profeten eller Jesus på, og disse har blitt allment akseptert til å være framstillinger av dem (at det har oppstått konvensjoner), blir saken vanskeligere. Muslimen eller den kristne* vil da kunne oppleve krenkelse på minst to plan. For det første vil han eller hun automatisk lese tegneres påstand ut av tegningen og oppleve en umiddelbar krenkelse. Sant nok kan den troende fortsatt sette fram en motpåstand: «Nei, det der er ikke…..», og på den måten avsanne påstanden i tegningen, men da bare overfor seg selv.

Problemet er at en slik avsanning altså fortsatt vil være høyst individuell. Sannsynligvis vil vissheten om den kollektive tolkningen (konnotasjonen) i folket generelt om at dette er profeten eller Jesus, gjøre at den troende ikke makter å avsanne påstanden fullt og helt for seg selv. En er fanget i konvensjonen. Den finnes der, og dermed blir den gyldig også for den som ikke ønsker å godta den. Den troende sin visshet om at påstanden er gyldig i samfunnet for øvrig vil føre til at han eller hun opplever seg krenket på vegne av profeten eller Jesus, og sammen med likesinnede. Og i og med at samfunnet har akseptert påstanden (gjennom konvensjonene) vil den troende kunne føle seg krenket, ikke bare av tegneren, men også av sine annerledestenkende medborgere generelt.

Dermed vil påstanden i tegningen kunne sies å oppnå ulike grader av sannhet og kraft til å krenke: Ingen sannhet, eller delvis sannhet hos den troende på det individuelle plan, og mer eller mindre full sannhet hos den troende i dennes opplevelse av påstanden slik den når ut i samfunnet, og slik påstanden gjennom konvensjonene blir framsatt av samfunnet. For flertallet av borgerne i (det sekulære) samfunnet for øvrig vil påstanden i tegningen om at dette er profeten, eller Jesus, oppleves som sann, i den grad tegningen svarer til de konvensjonene som finnes i samfunnet for hvordan de skal se ut i en slik framstilling.

Dette betyr selvsagt ikke at folk flest faktisk tror at tegningen viser profeten eller Jesus slik de virkelig var, men påstanden oppleves som sann, eller gyldig, i den forstand at strekene i tegningen får lov til å stå som symboler på dem, at de får lov til å representere dem.

*Kristne blir vanligvis ikke krenket av billedlige framstillinger av Jesus, så lenge han ikke framstilles på en uærbødig måte. Tvert imot er de fleste billedlige framstillinger av Jesus gjort av de kristne selv.

Hovedbildet:
Foto: Jean-Benoît Zimmermann (Wikimedia Commons).

Egil Sæbø

Emojis – på godt og vondt.

Karikaturer, krenkelser og sannhet på ulike nivåer.