Manipulasjon

Hvilken farge har et tall? Kan plussgrader framstilles med blå farge, og kuldegrader med rød? Hvor mørk rød farge passer til å uttrykke dagens temperatur?

Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år. Diagrammet viser avvik fra normaltemperaturer, ikke temperaturer. Avvik der temperaturene har vært lavere enn normalen har fått blå farge, selv for temperaturer over frysepunktet. Avvik der temperaturene har vært høyere enn normalen har fått rød farge, selv om det gjelder kuldegrader.

Dette er spørsmål klimaforsker Ed Hawkins ved universitetet i Reading i England har tatt stilling til i sin framstilling av en rekke fargestripe-diagrammer, blant annet for globale temperatursvingninger de siste 100+ år. Diagrammene fikk oppmerksomhet på nrk.no 17. januar.

– Denne grafikken viser på en slående måte hvordan det blir varmere og varmere. Det er ikke snakk om at ting roer seg nå, sier klimaforsker Bjørn Hallvard Samset i CICERO ifølge NRK.

Hva er det som gjør denne grafikken så slående? Er det de vitenskapelige funnene som ligger bak, eller er det selve fremstillingen? Er grafikken ren vitenskapelig informasjon, eller er den noe mer, noe annet? Vi kan se nærmere på hvordan grafikken til Hawkins har blitt til.

Det er på nettstedet showyourstripes.info Hawkins presenterer sine diagrammer med loddrette striper på rekke og rad, med farger fra mørk blå til mørk rød, der fargen på den enkelte stripe representerer et gitt temperaturgjennomsnitt for et gitt år. Til sammen gir stripene i hvert diagram en visualisering av temperaturvariasjoner de siste 100+ år. Diagrammene presenteres helt uten numeriske referanser til temperaturer.

Hawkins forsøker å være åpen om måten han har laget stripe-diagrammene på ved å tilby svar på noen typiske spørsmål på FAQ-siden på nevnte nettsted, men svarene gir motstridende informasjon. På et spørsmål sies det at hver stripe representerer «the temperature in that country averaged over a year». På et annet svares det at «… the colour scale varies from +/- 2.6 standard deviations of the annual average temperatures between 1901-2000».

Spørsmålet er altså: Viser fargestripene i diagrammene gjennomsnittstemperaturer per år, eller avvik fra årlige gjennomsnittstemperaturer. På direkte forespørsel via epost svarer Hawkins den 21. januar i år at stripene representerer avvik. Altså: Jo sterkere farge, jo større avvik i temperatur. Han skriver at tanken er å kommunisere endringer heller enn absolutte temperaturer.

Verken @Meteorologene på Twitter, og videre nrk.no som refererer @Meteorologene tilsynelatende uten å undersøke saken nærmere, ser ut til å ha fått med seg at dette handler om avvik, og forleder publikum til å lese diagrammene på feil måte. Forsker Samset bidrar heller ikke til noen nyansering av hvordan diagrammene skal forstås, slik han siteres i saken på nrk.no. Med tanke på at de skal være formidling av vitenskapelige data, bør det ikke herske tvil om hvordan de skal leses.

Fra et kommunikasjonsperspektiv er det spesielt problematisk at Hawkins bruker fargene blått og rødt på en ukonvensjonell måte ved å la fargene indikere om avviket er under eller over en gitt normal, og ikke som indikasjon på om temperaturene er under eller over frysepunktet. Hawkins bekrefter slik bruk av fargene i nevnte epost. Dermed kan det godt være at en temperatur over null grader Celsius har fått blå farge i hans diagrammer. Man kan finne denne måten å bruke fargene på også i andre klimapresentasjoner, som for eksempel fra NASA, men her er i det minste fargebruken forklart sammen med selve grafikken.

Når Hawkins bruker fargene på en helt annen måte enn vi er vant med i vår del av verden, er det ikke usannsynlig at diagrammene blir misforstått av mange. Saken blir ikke bedre av at diagrammene står uten et eneste tall eller ord til forklaring. Det er ikke utenkelig at også grafikk der fargebruken er forklart, som hos NASA, kan ha potensiale til å mislede publikum fordi det kan være vanskelig for mottakeren å nullstille fornuften, og ikke minst følelsene, i forhold til hva fargene representerer. Det finnes forskning som viser at bilder jevnt over skaper sterkere inntrykk, og huskes lenger, enn verbalt formidlet informasjon.

Det er videre legitimt å spørre om hvorfor nettopp blått og rødt er valgt som farger for avvik når de for folk flest representerer temperatur i seg selv. Det finnes en rekke andre farger som kunne vært tatt i bruk for å indikere avvik. Det er ikke noe i veien for å skape nye konvensjoner, og klimaforskerne har hatt full mulighet til å innføre slike.

Det er også relevant å spørre hvilken fargemetning det er mest passende å gi en gitt temperatur eller et gitt temperaturavvik. I epost til Hawkins 18. januar i år spurte jeg om hvordan fargenyansene var blitt valgt, f.eks. om de ulike avvikene hadde blitt relatert til verdier for fargemetning i et digitalt fargesystem. Dette har han ikke svart på, og kanskje er ikke detaljene i et svar på dette så viktig, annet enn som en forsikring om at han har hatt et system, og ikke brukt innfallsmetoden.

Ved å velge svært mørke farger for de største avvikene blir det vanskelig for Hawkins å følge opp sine egne diagrammer i en senere serie dersom avvikene skulle bli enda større i fremtiden. Slik sett kan han ha malt seg inn i et hjørne, i alle fall hvis han tenker å holde seg til kun rødt og blått. På den annen side er det ikke tvil om at bruk av hele fargemetnings-skalaen fra helt lyst til helt mørkt gir et tydeligere bilde på variasjonene, og kanskje også vil være nødvendig for å vise variasjonene i områder med relativt små avvik i temperaturene. Man kommer likevel ikke bort fra at det først og fremst er graden av fargemetning, brukt helt ut mot ytterpunktene, som gjør grafikken «slående». Men hvor mørke fortjener dagens avvik å være? Hva har diktert Hawkins valg i forhold til dette?

Hawkins har designet diagrammene så enkle som mulig for at de skal kunne tjene som utgangspunkt for samtaler, men når de er uten synlige tall-referanser, vil tolkningen av informasjonen måtte baseres på følelser og oppfatninger man sitter på fra før, om man ikke undersøker videre. Det er godt mulig at diagrammene bidrar til nye samtaler, men det er fare for at noen samtaler vil foregå på misforståtte premisser, og med mer følelsesladede og slående argumenter enn nødvendig. I et større retorisk perspektiv vil også slike samtaler bidra til danningen av det som til enhver tid kalles folkemeningen, og det beste er vel om folkemeningen dannes på mest saklig grunnlag.

Du må gjerne la deg imponere av fantastiske bilder av månen, men det kan være greit å vite om man skal la seg imponere over situasjonen og fotografens evne til å fange den, eller over en godt gjennomført bildemanipulasjon. Det er også greit å vite litt om grensene for hva som er mulig å få til med én eksponering i kameraet.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det får være opp til dem. Jeg legger heller ikke opp til å skulle definere det gode månebildet. Hva vi liker av bilder kan være så mangt, og det kommer også an på hva et bilde skal brukes til hvis det først skal karakteriseres som godt eller dårlig.

Ikke alt er mulig i ett enkelt bilde
Jeg skriver i grunnen mest for å klargjøre hva som faktisk er mulig å få til i ett enkelt bilde, uten videre fiksing og triksing i et bildebehandlingsprogram etterpå. Det kan være mange som lurer på hvordan et oppsiktsvekkende bilde er tatt, og da kan det være greit å først finne ut om bildet faktisk er ett bilde (én eksponering), eller om det er en montasje der månen har blitt forstørret eller er satt inn fra et annet bilde.

*Klikk på bildet for å se bildet som vises på kameraskjermen.*

Skal vi avsløre et «falskt» månebilde, er den beste metoden å vurdere månens størrelse i forhold til omgivelsene som er med i bildet, samt perspektivet i disse omgivelsene. Ta en titt på bildet på toppen, og sammenlign med det egentlige bildet. Tar du et bilde med vidvinkel, blir månen bare en liten prikk i det fjerne, slik som også i bildet med kameraet rettet mot månen, som jeg tok med mobilen.

Månen og omgivelsene
Et mobilkamera har et vidvinkelobjektiv som standard for at du skal få med litt mer i bildet. Men jo mer som skal med i bildet, jo mindre må hvert enkelt objekt i bildet bli. Månen blir bare en liten prikk i det fjerne (uskarpt lyst punkt like over kameraet). Med speilreflekskameraet har jeg zoomet inn på månen (brukt lang brennvidde/telelinse). Månen har blitt større i bildet, men vi får samtidig med mye mindre av omgivelsene. Jo større månen er i bildet, jo mindre av omgivelsene vil være med. Derfor: Hvis du ser et bilde som viser mye omgivelser og stor måne samtidig, er det svært sannsynlig at du ser på en montasje.

Forgrunn og perspekiv
Perspektivet på omgivelsene er også en god indikator. Dersom bildet har mye forgrunn, gjerne forgrunn med stor dybdevirkning, vil månen være forholdsvis, for ikke å si veldig, liten i et «ekte» månebilde (leser du dette på mobil bør du zoome inn på det bildet det lenkes til her). Ser du et slikt bilde med stor måne, er det mest sannsynlig en montasje, slik som eksemplet på toppen. For å ta «ekte» bilder med stor måne må man som sagt zoome inn, noe som fører til at det du får med av omgivelser ikke gir særlig dybdefølelse. I stedet oppleves bildet mer flatt med «lag på lag» innover i bildet siden man ikke har samme mulighet til å få linjer som kan lede øyet innover i bildet.

Vi kan selvsagt ikke kunne si med sikkerhet om et bilde er et «ekte» månebilde. Det er jo fullt mulig å lage montasjer som ser ekte ut. Men det er som regel enkelt å avsløre «falske» månebilder der reglene for forholdet mellom perspektiv og månestørrelse er brutt. Slike bilder må vi gjerne glede oss over, men vi må ikke blir frustrert over at vi ikke kan skape dem med én enkelt eksponering i kameraet.

Fullmåne og retningen på lyset
Dersom et bilde viser fullmåne betyr det at solen skal befinne seg rett bak fotografen. Dersom lyset fra solen kommer fra en annen retning på forgrunn/omgivelser i et bilde med fullmåne, betyr det med andre ord at bildet 100% sikkert er en montasje, uansett hvor ekte bildet ellers måtte se ut.

Etiske utfordringer
Som sagt skriver jeg ikke dette for å kritisere folk som lager kreative bilder med månen som sentralt element. Det er ikke noe galt i å manipulere bilder i og for seg. Men det er problematisk rent etisk dersom et manipulert bilde presenteres i en sammenheng der seerne gjerne oppfatter bildet som «ekte» og det ikke blir informert om at det er en montasje. Bilder må kunne manipuleres, men ikke publikum.

Relaterte artikler:
Hvordan ta bilde av månen?
Planlegging av månebilder

Egil Sæbø

Hvilken farge har klimaet?

Ikke la deg lure av falske månebilder.