Emojis – på godt og vondt.

Bildekommunikasjon, Visuell kommunikasjon

Bruk av emojis er en form for latskap og ignoranse, mener litteraturviter og skribent Guri Idsø Viken i følge nrk.no. Rolf Theil, professor emeritus i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, mener emojis beriker kommunikasjonen vår.

(bilde: Utsnitt fra skjermdump av Google-søk på «emojis»).

Jeg mener begge fremmer viktige poeng, og de motsier ikke nødvendigvis hverandre. Litteraturviteren ser saken fra et verbalspråklig perspektiv. Lingvistikk-professoren ser den fra et mer helthetlig kommunikasjonsperspektiv. Tenker vi ut fra kommunikasjonsperspektivet medfører emojiene at vi får budskap med både ord og bilder, og det er jo ikke noe nytt. Ord og bilder utfyller hverandre, så hva er litteraturviteren redd for?

Det er mulig hun er såret på språkets vegne, over at folk heller putter inn en emoji i stedet for å formulere et budskap med ord. Men det må være mer enn det. Hva mener hun med ignoranse? Jeg vil tro det handler om at folk kanskje ikke vet hvor upresist bilder vanligvis kommuniserer og at de ikke uten videre kan erstatte verbale budskap. En kommentar fra nyhetsanker Benedicte Bendiksen i NRK Super setter fingeren rett på dette ømme punktet når det gjelder kommunikasjon med bilder:

– Ja, én gang i uka poster vi på Instagram i ren emoji-form. Da poster vi noen emojis, og så skal brukerne våre gjette hva nyheten er. De er veldig populære, sier Bendiksen til nrk.no.

Med andre ord: Bruker du emojis overlater du til mottakeren å tolke hva bildene skal bety. Dette er riktignok ikke fullt så dramatisk som det kan høres ut, siden de fleste langt på veg vet hvordan ulike emojis brukes i ulike sammenhenger. Vi koder budskapene våre ut fra konvensjoner, også den verbale siden. Vi tilpasser budskapet ut fra vårt kjennskap til mottakeren. Men faren for å bli misforstått vil alltid være der. I dag har smilefjes blitt så vanlige i mange sammenhenger at budskapet kan bli oppfattet negativt hvis smileys ikke er med, selv om det verbale budskapet i seg selv er positivt eller nøytralt.

Uansett, i teorien kan emojis berike kommunikasjonen. Det er de uklare overenskomstene for bruken av dem som gjør at det ikke alltid fungerer. Emojis kan supplere ordene med følelser og sinnstilstand, og gi verbalbudskapet «tonefall». Det bildet uansett ikke kan, er å erstatte ord som redskap for nyansering i utvekslingen av abstrakte budskap, og svært ofte handler slike budskap nettopp om tanker og følelser. Så vil du bli sett, hørt og forstått, bør du ikke overlate alt for mye av kommunikasjonen til emojiene.

Ord og bilder skal utfylle hverandre, ikke stå i stedet for hverandre. Og det er trist hvis bruken av emojis gjør at vi mister evnen til å uttrykke oss ved hjelp av ord, for i mange sammenhenger er det bare ordene som kan hjelpe oss. Dette til tross for at skaperen av de første emojiene mente å dekke hele spekteret av menneskelige følelser, den gang i et forsøk på å erstatte den sterkt emosjonelle dimensjonen i den japanske verbalkulturen som forsvant med innføringen av epost og korte tekstmeldinger.

Et bilde kan si mer enn tusen ord. NOT!

Bildekommunikasjon, Semiotikk, Visuell kommunikasjon

Kan et bilde si mer enn tusen ord? Nei, så klart ikke. Det er jo et bilde!

Som kjent er det ingen ord i et bilde som sådan. Et bilde består i seg selv bare av farge- og kontrastvariasjoner, så hvor kommer i tilfelle ordene ifra? De kommer naturligvis fra den som ser på bildet og legger en mening inn i det. Så hvis noen spør: Hva ser du på bildet, hva betyr bildet for deg, så vil ordene komme. Men ikke fra bildet.

Serien «Bit for bit, bilde for bilde» på NRK på slutten av 70-tallet, kan stå som eksempel på dette. Her var det opp til deltakerne å være først ute med å se hva bildet skulle forestille etter hvert som mer og mer av bildet ble avdekket, og deretter uttrykke det forløsende ordet som kunne gi poeng.

Erfaringer blir ord.
Konseptet i denne programserien viser at når vi knytter ord til bilder, så kommer ikke ordene fra bildet, men fra den som tolker bildet. Så når et bilde «sier» tusen ord, handler det om at bildet formidler noe som det vil kunne ta tusen ord å beskrive for den som ser på det. Disse ordene kommer fra seerens erfaring av virkeligheten. Derfor ligger ikke bildets fortellerkraft i det fysiske bildet selv, men i bildets evne til å kalle fram kunnskaper og erfaringer fra bevisstheten til den som ser bildet (jfr. forrige lenke der publikum ser at bildet viser en lighter, mens programdeltakeren gjetter feil siden hun sannsynligvis ikke har erfaring med lightere).

For å formidle sin forståelse av bildet må bildetolkeren tale eller skrive, og de tusen ordene tar form. Slik sett er den engelske versjonen av ordtaket mye mer korrekt: «A picture is worth a thousand words».

Nøyaktig og unøyaktig på samme tid
På den ene siden kan vi si at bildet er et ganske hjelpeløst medium. Det er mangetydig og kan i prinsippet ha like mange betydninger som det er mennesker som ser på det. På den annen side kan vi si at bildet, særlig hvis det er et fotografi, er fremragende som medium hvis det handler om å formidle synlig virkelighet, altså hvordan noe eller noen ser ut. Så da gjelder det å bruke bilder til de riktige tingene når vi skal fortelle noe.

Innlegget ble redigert/oppdatert 11. juni 2022.