Semiotikk

Hvilken farge har klimaet?

Bildeetikk, Bildekommunikasjon, Erkjennelsesteori, Kunnskapsteori, Visuell kommunikasjon, Vitenskap

Hvilken farge har et tall? Kan plussgrader framstilles med blå farge, og kuldegrader med rød? Hvor mørk rød farge passer til å uttrykke dagens temperatur?

Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år. Diagrammet viser avvik fra normaltemperaturer, ikke temperaturer. Avvik der temperaturene har vært lavere enn normalen har fått blå farge, selv for temperaturer over frysepunktet. Avvik der temperaturene har vært høyere enn normalen har fått rød farge, selv om det gjelder kuldegrader.

Dette er spørsmål klimaforsker Ed Hawkins ved universitetet i Reading i England har tatt stilling til i sin framstilling av en rekke fargestripe-diagrammer, blant annet for globale temperatursvingninger de siste 100+ år. Diagrammene fikk oppmerksomhet på nrk.no 17. januar.

– Denne grafikken viser på en slående måte hvordan det blir varmere og varmere. Det er ikke snakk om at ting roer seg nå, sier klimaforsker Bjørn Hallvard Samset i CICERO ifølge NRK.


Hva er det som gjør denne grafikken så slående? Er det de vitenskapelige funnene som ligger bak, eller er det selve fremstillingen? Er grafikken ren vitenskapelig informasjon, eller er den noe mer, noe annet? Vi kan se nærmere på hvordan grafikken til Hawkins har blitt til.

Det er på nettstedet showyourstripes.info Hawkins presenterer sine diagrammer med loddrette striper på rekke og rad, med farger fra mørk blå til mørk rød, der fargen på den enkelte stripe representerer et gitt temperaturgjennomsnitt for et gitt år. Til sammen gir stripene i hvert diagram en visualisering av temperaturvariasjoner de siste 100+ år. Diagrammene presenteres helt uten numeriske referanser til temperaturer.

Hawkins forsøker å være åpen om måten han har laget stripe-diagrammene på ved å tilby svar på noen typiske spørsmål på FAQ-siden på nevnte nettsted, men svarene gir motstridende informasjon. På et spørsmål sies det at hver stripe representerer «the temperature in that country averaged over a year». På et annet svares det at «… the colour scale varies from +/- 2.6 standard deviations of the annual average temperatures between 1901-2000».

Spørsmålet er altså: Viser fargestripene i diagrammene gjennomsnittstemperaturer per år, eller avvik fra årlige gjennomsnittstemperaturer. På direkte forespørsel via epost svarer Hawkins den 21. januar i år at stripene representerer avvik. Altså: Jo sterkere farge, jo større avvik i temperatur. Han skriver at tanken er å kommunisere endringer heller enn absolutte temperaturer.

Verken @Meteorologene på Twitter, og videre nrk.no som refererer @Meteorologene tilsynelatende uten å undersøke saken nærmere, ser ut til å ha fått med seg at dette handler om avvik, og forleder publikum til å lese diagrammene på feil måte. Forsker Samset bidrar heller ikke til noen nyansering av hvordan diagrammene skal forstås, slik han siteres i saken på nrk.no. Med tanke på at de skal være formidling av vitenskapelige data, bør det ikke herske tvil om hvordan de skal leses.

Fra et kommunikasjonsperspektiv er det spesielt problematisk at Hawkins bruker fargene blått og rødt på en ukonvensjonell måte ved å la fargene indikere om avviket er under eller over en gitt normal, og ikke som indikasjon på om temperaturene er under eller over frysepunktet. Hawkins bekrefter slik bruk av fargene i nevnte epost. Dermed kan det godt være at en temperatur over null grader Celsius har fått blå farge i hans diagrammer. Man kan finne denne måten å bruke fargene på også i andre klimapresentasjoner, som for eksempel fra NASA, men her er i det minste fargebruken forklart sammen med selve grafikken.

Når Hawkins bruker fargene på en helt annen måte enn vi er vant med i vår del av verden, er det ikke usannsynlig at diagrammene blir misforstått av mange. Saken blir ikke bedre av at diagrammene står uten et eneste tall eller ord til forklaring. Det er ikke utenkelig at også grafikk der fargebruken er forklart, som hos NASA, kan ha potensiale til å mislede publikum fordi det kan være vanskelig for mottakeren å nullstille fornuften, og ikke minst følelsene, i forhold til hva fargene representerer. Det finnes forskning som viser at bilder jevnt over skaper sterkere inntrykk, og huskes lenger, enn verbalt formidlet informasjon.

Det er videre legitimt å spørre om hvorfor nettopp blått og rødt er valgt som farger for avvik når de for folk flest representerer temperatur i seg selv. Det finnes en rekke andre farger som kunne vært tatt i bruk for å indikere avvik. Det er ikke noe i veien for å skape nye konvensjoner, og klimaforskerne har hatt full mulighet til å innføre slike.

Det er også relevant å spørre hvilken fargemetning det er mest passende å gi en gitt temperatur eller et gitt temperaturavvik. I epost til Hawkins 18. januar i år spurte jeg om hvordan fargenyansene var blitt valgt, f.eks. om de ulike avvikene hadde blitt relatert til verdier for fargemetning i et digitalt fargesystem. Dette har han ikke svart på, og kanskje er ikke detaljene i et svar på dette så viktig, annet enn som en forsikring om at han har hatt et system, og ikke brukt innfallsmetoden.

Ved å velge svært mørke farger for de største avvikene blir det vanskelig for Hawkins å følge opp sine egne diagrammer i en senere serie dersom avvikene skulle bli enda større i fremtiden. Slik sett kan han ha malt seg inn i et hjørne, i alle fall hvis han tenker å holde seg til kun rødt og blått. På den annen side er det ikke tvil om at bruk av hele fargemetnings-skalaen fra helt lyst til helt mørkt gir et tydeligere bilde på variasjonene, og kanskje også vil være nødvendig for å vise variasjonene i områder med relativt små avvik i temperaturene. Man kommer likevel ikke bort fra at det først og fremst er graden av fargemetning, brukt helt ut mot ytterpunktene, som gjør grafikken «slående». Men hvor mørke fortjener dagens avvik å være? Hva har diktert Hawkins valg i forhold til dette?

Hawkins har designet diagrammene så enkle som mulig for at de skal kunne tjene som utgangspunkt for samtaler, men når de er uten synlige tall-referanser, vil tolkningen av informasjonen måtte baseres på følelser og oppfatninger man sitter på fra før, om man ikke undersøker videre. Det er godt mulig at diagrammene bidrar til nye samtaler, men det er fare for at noen samtaler vil foregå på misforståtte premisser, og med mer følelsesladede og slående argumenter enn nødvendig. I et større retorisk perspektiv vil også slike samtaler bidra til danningen av det som til enhver tid kalles folkemeningen, og det beste er vel om folkemeningen dannes på mest saklig grunnlag.

Emojis – på godt og vondt.

Bildekommunikasjon, Visuell kommunikasjon

Bruk av emojis er en form for latskap og ignoranse, mener litteraturviter og skribent Guri Idsø Viken i følge nrk.no. Rolf Theil, professor emeritus i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, mener emojis beriker kommunikasjonen vår.

(bilde: Utsnitt fra skjermdump av Google-søk på «emojis»).

Jeg mener begge fremmer viktige poeng, og de motsier ikke nødvendigvis hverandre. Litteraturviteren ser saken fra et verbalspråklig perspektiv. Lingvistikk-professoren ser den fra et mer helthetlig kommunikasjonsperspektiv. Tenker vi ut fra kommunikasjonsperspektivet medfører emojiene at vi får budskap med både ord og bilder, og det er jo ikke noe nytt. Ord og bilder utfyller hverandre, så hva er litteraturviteren redd for?

Det er mulig hun er såret på språkets vegne, over at folk heller putter inn en emoji i stedet for å formulere et budskap med ord. Men det må være mer enn det. Hva mener hun med ignoranse? Jeg vil tro det handler om at folk kanskje ikke vet hvor upresist bilder vanligvis kommuniserer og at de ikke uten videre kan erstatte verbale budskap. En kommentar fra nyhetsanker Benedicte Bendiksen i NRK Super setter fingeren rett på dette ømme punktet når det gjelder kommunikasjon med bilder:

– Ja, én gang i uka poster vi på Instagram i ren emoji-form. Da poster vi noen emojis, og så skal brukerne våre gjette hva nyheten er. De er veldig populære, sier Bendiksen til nrk.no.

Med andre ord: Bruker du emojis overlater du til mottakeren å tolke hva bildene skal bety. Dette er riktignok ikke fullt så dramatisk som det kan høres ut, siden de fleste langt på veg vet hvordan ulike emojis brukes i ulike sammenhenger. Vi koder budskapene våre ut fra konvensjoner, også den verbale siden. Vi tilpasser budskapet ut fra vårt kjennskap til mottakeren. Men faren for å bli misforstått vil alltid være der. I dag har smilefjes blitt så vanlige i mange sammenhenger at budskapet kan bli oppfattet negativt hvis smileys ikke er med, selv om det verbale budskapet i seg selv er positivt eller nøytralt.

Uansett, i teorien kan emojis berike kommunikasjonen. Det er de uklare overenskomstene for bruken av dem som gjør at det ikke alltid fungerer. Emojis kan supplere ordene med følelser og sinnstilstand, og gi verbalbudskapet «tonefall». Det bildet uansett ikke kan, er å erstatte ord som redskap for nyansering i utvekslingen av abstrakte budskap, og svært ofte handler slike budskap nettopp om tanker og følelser. Så vil du bli sett, hørt og forstått, bør du ikke overlate alt for mye av kommunikasjonen til emojiene.

Ord og bilder skal utfylle hverandre, ikke stå i stedet for hverandre. Og det er trist hvis bruken av emojis gjør at vi mister evnen til å uttrykke oss ved hjelp av ord, for i mange sammenhenger er det bare ordene som kan hjelpe oss. Dette til tross for at skaperen av de første emojiene mente å dekke hele spekteret av menneskelige følelser, den gang i et forsøk på å erstatte den sterkt emosjonelle dimensjonen i den japanske verbalkulturen som forsvant med innføringen av epost og korte tekstmeldinger.

Miniatyrer? For hvem?

Bildekommunikasjon, Fototeknikk, Visuell kommunikasjon

I løpet av de siste årene har det blitt populært å ta bilder som framstiller virkeligheten som miniatyrer, men min påstand er at det ikke uten videre er gitt at alle som ser slike bilder forbinder dem med miniatyrer.

Effekten som brukes er å gjøre både forgrunn og bakgrunn uskarp, og man kan se den brukt både i stillbilder, videoklipp og i fjernsynsserier som for eksempel «Location, Location, Location» (Boligjakten) fra Channel 4 i England.

Denne effekten gjør at bildene kan se ut som de er tatt med svært liten dybdeskarphet, noe som er særlig typisk for nærbilder av små ting. Effekten legges på bildet i etterbehandlingen, eller uskarpheten oppnås under fotograferingen ved hjelp av tilt-shift-objektiv.

Hvorfor, i så fall, er det ikke gitt at alle opplever å se miniatyrer i slike bilder? Årsaken er at vi lærer å tolke virkeligheten gjennom erfaring, uansett hvilke sanser som er i bruk. Et brent barn skyr ilden. Lyden av skoleklokka betyr at timen er slutt, eller at den begynner. En pekefinger opp foran munnen kan bety at vi skal være stille. En rød trekant varsler fare.

Visuelle tegn må læres på samme måte som alt annet. Samtidig vil ulike tegn bety forskjellige ting i forskjellige kulturer. Min påstand er at fordeling av skarphet og uskarphet i et bilde som en kode for miniatyrer, må læres.

Når vi vurderer størrelsen på objekter i et bilde gjør vi det ut fra hvordan vi erfarer disse objektene i virkeligheten, gjerne også basert på hvor store de er sammenlignet med andre kjente objekter i bildet, relatert til hvordan objektene er plassert i forhold til hverandre i bildeflaten. Graden av skarphet kommer ikke inn som en naturlig faktor for vurdering av størrelse.

Tolking av bilder bygger på erfaring og at man relaterer inntrykkene fra bildene til opplevd virkelighet. Slik også med opplevelsen av å se miniatyrer så snart bilder gjøres uskarpe i forgrunn og bakgrunn. Det bygger på erfaring.

Fotografer som har arbeidet med næropptak av små gjenstander har lært å koble slik fordeling av skarphet og uskarphet i bildet med fotografering av små ting, og når bilder av store ting framstilles på denne måten gir det enopplevelse av miniatyrer. Den som ikke har slik erfaring vil ikke uten videre koble synsinntrykkene til miniatyrer. De må i det minste ha vært utsatt for en tilstrekkelig eksponering av næropptak til at inntrykkene fra disse kan overføres til bilder som egentlig viser store objekter.

For å gjøre en liten undersøkelse i forhold til problemstillingen viste jeg et utvalg slike «falske» miniatyrbilder til en gruppe elever jeg en gang hadde i videregående skole og ba dem tolke bildene. Blant de 10-12 elevene var det bare én som nevnte noe som var relatert til miniatyrer og næropptak, og det viste seg da også at denne eleven hadde en far som var aktiv fotograf. Eleven var vokst opp i et fotomiljø.

Jeg våger meg til å konkludere at miniatyreffekten ikke fungerer etter sin intensjon dersom fotografen tror at dette er en opplevelse han deler med alle. Han deler den snarere med et fåtall av den samlede tilskuerskare hvis vi snakker om visning av film eller fjernsyn for de store massene. Det er nærliggende å anta at det stort sett bare er andre fotografer som opplever effekten. En slik konklusjon støttes da også av semiotikken og forståelsen av hvordan vi lærer å tolke tegn.

I den grad menigmann opplever en miniatyreffekt kommer dette snarere av at det brukes andre effekter.
For det første viser slike «falske» miniatyrbilder svært ofte objekter som det allerede finnes miniatyrer av, for eksempel hus, biler, tog, båter og mennesker.
For det andre tas bildene ovenfra slik at man ser ned på objektene.
For det tredje gjøres gjerne fargene sterkere slik at objektene ligner på leker malt i rene, klare farger.
For det fjerde kjører man på film gjerne opp tempoet slik at farten stemmer mer overens med hvordan vi opplever at ekte miniatyrer beveger seg i forhold til sin egen størrelse, det være seg en radiostyrt lekebil, et leketog i et miniatyrlandskap, eller en båt som vugger raskt på bølgene (jfr. lenkene ovenfor). Men da er det igjen ikke uskarphet i forgrunn og bakgrunn som skaper inntrykket, men seerens erfaring av miniatyrer i virkeligheten.

Påstanden blir da at opplevelsen av å se miniatyrer i et bilde basert på en viss fordeling av skarphet og uskarphet i bildeflaten forutsetter at man kjenner en kode som stort sett er utbredt bare blant fotografer og fotointeresserte. Man skal likevel ikke se bort ifra at allmennheten er i ferd med å lære denne koden, men da sannsynligvis mest med utgangspunkt i en utbredt bruk av de andre nevnte effektene. Læringen av skarphet/uskarphet som kode for opplevelse av miniatyrer vil da i begynnelsen skje ut ifra at dette brukes i kombinasjon med disse effektene. Etter hvert vil skarphet/uskarphet ende opp som en del av den totale koden for opplevelse av miniatyrer.

Det kan være moro å lage og dele slike «falske» miniatyrbilder, men vi skal ikke uten videre tro at effekten går hjem hos hvem som helst. Men slik er det med all kommunikasjon. Vi når ikke fram med vårt budskap dersom vi baserer det på en kode som mottakeren ikke kan, eller som betyr noe annet for mottakeren enn for oss.