I et innlegg fra januar 2020 stiller jeg meg kritisk til at klimaforskeren Ed Hawkins bruker rødt og blått som farger i sine grafiske framstillinger for temperaturavvik, med blått brukt for lavere temperatur enn normalt, og rødt for høyere temperatur enn normalt. Problemet med dette er at framstillingene fort kan bli misforstått siden det ikke er noe i veien for at blått da kan representere varmegrader, og rødt kuldegrader. Jeg tok derfor til orde for at det bør brukes andre farger i grafikk som viser avvik i temperatur enn i grafikk som viser direkte til temperatur.
Faksimile fra NRKs nettsider for klimastatus.
Nå er det nettopp dette NRK gjør på sine nettsider for klimastatus. Ikke bare bruker de alternative farger for avvik i temperaturen, de klargjør også tydelig verbalt at det handler om avvik. Videre relateres fargevariasjonene til en skala slik at leseren får en referanse for hvor store avvik de ulike fargenyansene representerer. Dermed har NRK gjort nesten alt jeg kritiserte Hawkins for ikke å gjøre, og det fortjener kanalen ros for.
Hawkins sitt stripediagram for hele kloden de siste 100+ år.
Jeg mener Hawkins med sin fargebruk har malt seg inn i et hjørne siden han bruker temmelig kraftige og mørke farger på de største avvikene. Hva skal han bruke om avvikene blir større? Svart? Også NRK bruker temmelig mørke farger for de største avvikene på skalaen, og vil i teorien slite dersom avviket blir større enn 1,1 grader fra normalen, uansett retning. Men vi får håpe at det ikke skjer.
Det er sannsynligvis få historiske gjenstander som har gjennomgått så omfattende vitenskapelige undersøkelser som likkledet i Torino. Årsaken er selvfølgelig bildet av en korsfestet mann som er avsatt på kledet, og ikke minst påstanden om at dette er Jesus, og mer kontroversielt, at bildet er avsatt på kledet i oppstandelsesøyeblikket.
Ingen seriøse historikere vil benekte at Jesus har levd, og at han ble henrettet på et kors av romerne. Både Bibelen og andre historiske skrifter bekrefter dette. Likkledet behøver dermed ikke å være så kontroversielt i seg selv, men er selvsagt desto mer sensasjonelt dersom det faktisk skulle være Jesus det er bilde av. Kledet har uansett hatt stor religiøs betydning opp gjennom historien, og det er ikke tvil om at denne har blitt styrket etter at nyere forskning i stor grad indikerer at det er ekte. Dette gjelder både forskning som har hatt fokus på kledet som fysisk objekt, og forskning med fokus på hva bildet i seg selv kan fortelle (lenken åpner PDF). Funnene som er gjort innenfor de to feltene støtter hverandre gjensidig.
Bilde: Wikimedia Commons
Det mest utfordrende spørsmålet både for forskerne og andre er hvordan bildet har blitt til og hva det i tilfelle kan fortelle oss. Vatikanets avis L’Osservatore Romano mener ifølge Aftenposten at forskningen implisitt sier at avtrykket ble skapt ved et mirakel, og at det skjedde ved Jesu oppstandelse.
Kan ikke være maling Rent vitenskapelig kan man ikke si noe sikkert om hvordan bildet har blitt til, annet enn at det umulig kan ha blitt malt. Bildeavtrykket er i seg selv 2-6 tusendels millimeter tykt og befinner seg på overflaten av fibrene, mens fiberkjernene er blanke. Så tynt kan ingen male, for all maling vil trekke gjennom fibrene, sier professor Atle Ottesen Søvik som har gjort en kritisk vurdering av forskningen på kledet. Han viser i en artikkel på forskning.no til at det står veldig mye feil på nettet og i populærkulturen om kledet. Her et det nødvendig å poengtere at både gammelt og nytt ligger like lett tilgjengelig på nettet, og at mye av forskningen som antyder at kledet er ekte har blitt gjort de senere år. Det er dermed viktig å se på dateringen av stoffet man finner om dette på nettet.
Naturlige kjemiske prosesser? Ottesen Søvik sier i samme artikkel at den mest relevante hypotesen etter hans syn for hvordan avtrykket har blitt til erat den døde kroppen har dannet gasser som har reagert med stoffet. Det særegne med avtrykket er at det finnes også der kledet ikke har vært i kontakt med kroppen. Samtidig mener noen at avtrykksprosessen ikke har påvirket kledet på avstander over 4 cm, og at dette er grunnen til at det ikke finnes avtrykk av kroppssidene, men bare av for- og bakside. Men hvis det er tilfelle er det kanskje ikke spesiell grunn til å holde på gasshypotesen. En skulle tro at en gass vill bre seg utover uavhengig av avstand innenfor kledet, og at den samtidig da ville gi et bilde med mindre klare konturer.
En artikkel på bbc.com kommenterer både gasshypotesen og andre hypoteser knyttet til naturlige kjemiske prosesser, men mener at ingen av disse gir gode nok svar.
Fotografi? Artikkelen på bbc.com tar også tak i spørsmålet om det kan være et fotografi, da forstått som skapt gjennom en prosess slik vi kjenner fra fotokjemien slik den ble tatt i bruk på første halvdel av 1800-tallet. Men denne tanken avvises, mye av praktiske og historiske grunner, selv om kilder kan fortelle at noen allerede på 700-tallet kjente til at lys kunne få sølvsalter til å omdannes til svarte sølvpartikler. Men hvordan fikk man i tilfelle bildet til å forbli på kledet når sølvet ble fjernet? Nå viser nyere forskning at kledet kan dateres helt tilbake til Jesu tid og dermed faller også hypotesen om at dette er et fotografi slik vi kjenner fotokunsten fra nyere historie. Vi har ingen kilder som antyder at man hadde kjennskap til slike fotografiske prosesser i det første århundre.
Dermed gjenstår forklaringer som knyttes til en eller annen form for energiutløsning, da ut fra selve kroppen som lå i kledet. Hovedsakelig tenker tilhengere av en slik løsning at dette var noe som skjedde i forbindelse med Jesu oppstandelse. Siden dette i tilfelle var en engangshendelse er det selvsagt umulig for vitenskapen å bevise eller motbevise slike hypoteser. Selve det fysiske bildeavtrykket kan åpenbart ikke defineres ved hjelp av kjente materielle eller kjemiske størrelser, og tilblivelsen ser ut til å måtte forklares gjennom konkurrerende hypoteser, enten de er rent materielle eller også tillater guddommelig inngripen.
Lysglimt? Den italienske kjemikeren Giulio Fanti ved universitetet i Padova har foreslått at bildet har blitt brent inn i kledet gjennom en energiutløsning i form av en type lys eller stråling, og gir en vitenskapelig framstilling av dette i sin bok The Schroud of Turin. Etter hans mening viser forsøksresultater at dette er den beste forklaringen, men han innrømmer at den vitenskapelig sett har den svakhet at man mangler en plausibel forklaring på hva slags fenomen som kan utløse en ladning på 300.000 volt i et gravkammer.
Skulle forklaringen til Fanti og hans medforskere være den riktige, kan vi definere bildet på kledet som et fotografi, dvs. noe som er tegnet med lys. I så fall er det snakk om verdens eldste fotografi, og mest sannsynlig er det da Jesus selv fotografiet viser.
I følge en PDF (lenke åpner PDF) som finnes på www.shroud.com sier Fanti: «I see the body image on the Shroud as the photo of Jesus Christ’s Resurrection and this image assures me that there is another life after this one. This is the reason why I am pushed to change my objectives of my life.»
Nevn ordet digital og de fleste av oss tenker på datamaskiner og kameraer. At noe er digitalt forbindes automatisk med noe teknisk og ikke-organisk. Det kommer som en overraskelse på mange at også biologien er digital. Din kropp er digital!
Kroppene våre drives faktisk av det vi kan kalle firmware. Men hvordan oppstod koden (språket), og hvem kodet (skrev) informasjonen? (Foto: FreeGreatPicture.com)
Datamaskiner utfører operasjoner ved hjelp av en såkalt binær kode. Det vil si at de bruker sekvenser som består av kombinasjoner av sifrene 0 og 1 til å representere et budskap.
Dersom vi relaterer dette til foto, kan vi for eksempel skape et bilde bestående av helt svarte og hvite bildepunkter (binært bilde) ved å la 0 står for svart, og 1 stå for hvit. I et slikt bilde vil hvert bildepunkt bli navngitt med én bit hver (av binary digit), 0 eller 1. I et ordinært JPEG-bilde, derimot, er hvert bildepunkt navngitt med 8 bit (altså med en sekvens med nuller og ett-tall i en rekke på åtte), i hver av kanalene rød, grønn og blå, noe som gir en mulighet for å lage 256 forskjellige kombinasjoner av nuller og ett-tall. Når vi blander de tre kanalene, som i et ordinært digitalt bilde, kan disse kombinasjonene totalt representere 256 x 256 x 256 farger. Det vil si nærmere 6, 78 millioner mulige kombinasjoner der hver definerer en spesiell farge med dens metning og lyshet.
Kroppen vår styres av DNA der vi finner fire baser, adenin (A); guanin (G); cytosin (C) and thymin (T). Disse kjemikaliene danner basepar (alltid A+T og C+G) plassert som trinn i en stige mellom to sidetråder. Som to sett med par der A=T og G=C, representer dette i bunn og grunn et binært system, slik som vi har i en datamaskin. Teknisk sett kunne kjemikerne like gjerne ha satt navn på disse basene med tall, eller andre tegn, i stedet for med store bokstaver. Bokstaver og tall er bare tegn som vi velger til å stå i stedet for noe som er forskjellig fra tegnene selv. Som symboler er tegn helt tilfeldige i forhold til virkeligheten de representerer. Du ville for eksempel fortsatt være deg, selv om du hadde hatt et annet personnummer til å representere deg i de offentlige databasene. På samme måte som en datamaskin kan utføre operasjoner basert på rekker av nuller og ett-tall, kan en celle i kroppen utføre operasjoner basert på sekvenser av tegnene A, G, C og T slik de står på rekke og rad i DNA-molekylet.
Kode = Språk Dette er temmelig fascinerende, og det blir ikke mindre fascinerende når vi påpeker det faktum at et slikt digitalt system er avhengig av en kode for å fungere. Vi tar gjerne den genetiske koden som en selvfølge, men det er det absolutt ingen grunn til. Dette blogginnlegget er åpenbart skrevet på norsk. Det er ikke noe problem å slå fast at dette er åpenbart. Enten kan du språket og tar det som en selvfølge, eller så skjønner du ikke budskapet i det hele tatt. De fleste bokstavene jeg bruker er felles for en lang rekke språk. Tegnene som brukes er altså de samme, men språkene er forskjellige. Så når vi snakker om et språk snakker vi om en kode som må brukes for å tolke tegnene.
Dette betyr at på samme måte som dataprogram er kodet (skrevet på et spesielt språk som datamaskinen kan tolke og omsette til et meningsfull budskap), er også DNA-molekylet skrevet på et spesielt språk (som cellen kan tolke som instruksjoner for hva den skal gjøre). DNA inneholder altså budskap til cellen, skrevet på et spesielt språk, og cellen må samtidig kunne dette språket!
I følge evolusjonsteorien har dette budskapet i DNA blitt kodet av naturen. Men uttrykket «kodet av naturen» kan lett komme til å bedra oss. På den ene side slår det fast at koding må gjøres av noen eller noe. Men på den annen side antyder uttrykket at naturen kan være dette noen eller noe, en antydning som, etter nærmere ettertanke, ikke samsvarer med hvordan vi opplever virkeligheten.
Koding forutsetter et sinn I følge våre erfaringer forutsetter koding et sinn, en bevissthet. Koding forutsetter en agent som både befinner seg utenfor og som er forskjellig fra både tegnene og budskapet. Det må være slik siden denne agenten er den handlende parten i å koble tegnene og budskapet sammen gjennom koden, slik jeg gjør akkurat nå når jeg taster inn tegn for tegn for å uttrykke på koden norsk de ideene jeg har i mitt sinn, slik at de skal bli tilgjengelige for din tolkning. Og det er derfor også bare et sinn, eller et system laget av et sinn, som kan utføre en tolkning.
Et språk er ikke noe annet enn en overenskomst om hvilke tegn som skal representerer hvilke deler av virkeligheten. Den virkeligheten vi kjenner fra både vitenskap og erfaring indikerer at det kun er intelligens som kan lage en slik overenskomst, siden denne overenskomsten, denne koden, skaper en bro mellom det ikke-materielle og det materielle.
Fra materielt til ikke-materielt? Det faktum at forskere nå har klart å lagre både tekst- og mediafiler ved hjelp av syntetisk DNA viser oss klart at informasjon både er forskjellig fra og adskilt fra tegnene som bærer budskapet, og disse tegnenes materialitet. Informasjonen i DNA er ikke DNAet. DNAet er i seg selv organisk, materielt, i motsetning til DNA-koden (som er et sett med regler) og informasjonen den bærer. Siden både koden og informasjonen er ikke-materielle, er det et avgjørende spørsmål hvordan noe rent materielt kan frambringe noe totalt ikke-materielt.
Når vi vet at det materielle DNAet og den ikke-materielle informasjonen som DNAet bærer faktisk er gjensidig avhengig av hverandre, blir spørsmålet ikke mindre utfordrende. Hvordan startet det hele?
Noen bruker begrepet wetware om biologisk liv. Jeg mener det er på tide å sammenligne våre kropper med hardware, for vi drives av firmware. Men hvordan oppstod koden (språket), og hvem kodet (skrev) informasjonen? Som med et dataprogram i datamaskinen kan ikke dette ha begynt å fungere gradvis. Alt må ha vært på plass da det ble satt i gang.
Noen ganger ser det ut til at historiske gjenstander i seg selv kan bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften egentlig kommer fra verbale kilder eller kunnskap vi allerede mener å sitte inne med.
Rundt påsketider i 2015 viste nettstedet til NRK et bilde av en gjenstand i en hånd, ledsaget av tittelen «-Eneste bevis på at korsfestelse fantes». Oppslaget viste til et TV-program jeg dessverre ikke fikk sett, men et søk på nettet forteller at dette dreier seg om et bein fra en hæl med en nagle gjennom, og at dette skal være det eneste beviset man har på at korsfestelser har funnet sted.
Skjermdump fra nrk.no 6. april 2015
Påstanden om at dette er det eneste beviset man har på korsfestelse må kommenteres, for her har vi et tilfelle der en uvanlig gjenstand ser ut til å bli tillagt all beviskraft, selv om denne beviskraften hva korsfestelse angår egentlig kommer fra verbale historiske kilder.
Må tolkes En ukjent gjenstand kan i stor grad sammenlignes med et fotografi. Den forteller noe, men hva den er (viser), eller hvilken funksjon den har (hatt), må enten tolkes, eller forklares av noen som har kunnskap om det. Dette forholdet kommer tydelig fram i for eksempel TV-serien Fleip eller Fakta på NRK der det serveres tre ulike forklaringer på en og samme gjenstand, og så er det opp til et motstanderlag å tippe det man mener må være riktig forklaring.
Det må med andre ord tilføres verbal informasjon for at en ukjent gjenstand skal kunne bli tolket riktig. I dette tilfellet kan gjenstanden(e) fortelle oss en del siden de er objekter vi kjenner fra erfaring. Nagler er kjente objekter, mens beinet med stor sannsynlighet kan bestemmes gjennom sammenligning av tidligere verifiserte bein av samme slag. Men det er påskriften «Yehohanan, Hagakols sønn» på boksen beinet ble funnet i, som endelig slår fast at det dreier seg om levninger fra et menneske.
Troverdighetsspiral Dersom korsfestelse ikke hadde vært omtalt i noe som helst historisk skrift, hadde vi neppe kjent til denne tortur- og henrettelsesmetoden, i alle fall ikke med den sikkerhet vi mener å ha i dag. Dermed hadde man vært overlatt til gåtefull spekulasjon om hva denne naglen gjennom hælbeinet skulle bety. Det mest interessante om naglen gjennom beinet ville altså mest sannsynlig ha forblitt et mysterium. Med kunnskap fra skriftlige historiske kilder derimot mener man å kunne forklare hva gjenstanden er, og det er neppe mange som vil tvile på denne forklaringen.
Vi skal merke oss at når en slik gjenstand endelig har fått sin forklaring, så har det oppstått en helt ny situasjon. Nå kan ord og gjenstand i kombinasjon gi hverandre troverdighet. Men vi skal ikke glemme at det var ordene, den historiske fortellingen, som i utgangspunktet ga mening til gjenstanden, og slik satte i gang «troverdighets-spiralen».
Jeg tror ikke noen egentlig vil påstå at gjenstanden overtar den hele og fulle beviskraft og samtidig tømmer de historiske kildene for troverdighet, men det ser likevel ut til å kunne skje i praksis. Nei, gjenstanden kan ikke annet enn å styrke de skriftlige kildenes troverdighet. Dermed ligger beviskraften fortsatt i de historiske beretningene, og i dette tilfellet bør man da ikke strekke seg lenger enn til å si at den aktuelle gjenstanden er eneste fysiske bevis, utenom de historiske skriftene, på at korsfestelse fantes.
Det underlige er at man i det hele tatt kan komme til å legge slik vekt på et mangetydig historisk objekt framfor det ofte mer entydige bildet som skriftlige kilder kan gi når de er samtidige, uavhengige av hverandre, og bekrefter hverandre, slik tilfellet for eksempel er med evangeliene og andre historiske kilder fra samme periode.
Hvilken funksjon har egentlig bildene som framstiller førhistoriske skapninger slik man tror at de kan ha sett ut?De er utvilsomt feilaktige, og må dermed kunne sies å være uten ren vitenskapelig verdi.
Folk flest husker dem godt fra lærebøkene på skolen, vi ser dem i dokumentarer på fjernsynet, og vi finner dem fra tid til annen i nyhetsmediene når nye funn blir gjort og nye teorier om vårt opphav blir presentert. Det går ofte ikke lang tid fra et funn blir gjort til et kunstnerisk bilde presenteres for allmennheten.
En av de nylige sakene handler om homo naledi, definert som en menneskeart på grunnlag av rundt 1550 beinbiter fra minst 15 individer. Forskning.no er saklig og viser oss bilder av beinrester, men gjør vi et søk på Google dukker kunstneriske framstillinger opp, deriblant forsiden til det vitenskapelige magasinet National Geographic som bl.a. er framstilt på nettstedet livescience.com i sakens anledning.
Men hvorfor nøyer ikke seriøse forskere, eller seriøse magasiner og nettsteder, seg med å vise bare selve funnene? De vet vel strengt tatt ikke mer om hvordan noe så ut enn det et funn i seg selv kan fortelle? Bør ikke seriøse forskere forholde seg kun til fakta, og helst kjempe imot fantasirelaterte bilder fra kunstnere?
Er det rett og slett slik at bilder og utstillinger som viser førhistoriske skapninger, «live» med hud og hår, fungerer som bekreftelser på evolusjonsmyten, myte da forstått som et uttrykk for en kulturs oppfatning av verden og menneskets plass i verden? (Foto: Egil Sæbø. Besøkende på Natural History Museum i London.)
En kunstnerisk framstilling vil selvsagt gjøre en presentasjon av et vitenskapelig funn mer levende for publikum. Et apelignende ansikt som stirrer oss i øynene er et bedre blikkfang enn fragmenter fra en hodeskalle. Samtidig tror jeg folk flest er i stand til å tilegne seg vitenskapelig stoff uten fantasipregede bildefortellinger. Et av de mest oppsiktsvekkende, og helst tankevekkende, eksemplene på slike bilder er det som viser herr og fru Nebraska man, laget i 1922 av kunstneren Amédée Forestier for Illustrated London News (hovedbildet). Heldigvis for det vitenskapelige miljøet ble bildet den gangen publisert i en avis og ikke i et vitenskapelig tidsskrift, ikke minst fordi hele teorien omkring Nebraska man var tuftet på funnet av en tann som senere viste seg å være fra en utdødd gris (artikkelen som ble publisert i Science om denne menneskelike apen var en pinlig nok affære i seg selv).
Men tilbake til bildet av Nebraska man. Forskeren Henry Fairfield Osborn, som først beskrev Nebraska man, var lite imponert av bildet og kalte det «a figment of the imagination of no scientific value, and undoubtedly inaccurate». Han traff spikeren på hodet, og det ironiske er at det samme etter hvert altså kunne sies om hans egen «vitenskapelige» framstilling av Nebraska man.
Rent vitenskapelig sett: Kan man ikke egentlig bruke Osborns beskrivelse av Amédées bilde på alle kunstneriske framstillinger av førhistoriske skapninger, og klassifisere disse bildene som «fantasier uten vitenskapelig verdi, og utvilsomt feilaktige»?
Ingen har sett førhistoriske skapninger i levende live. Det ligger i sakens natur når noe er førhistorisk. Alt vi har å forholde oss til er mer eller mindre komplette rester av disse skapningene. Døde rester. Bein. Gjerne forsteinet. Det er dårlig med hud, hår eller pels, eller farger, og slett ingen stirrende øyne. Like fullt finner vi «levende» framstillinger av dem i vitenskapelig relaterte presentasjoner, for ikke å snakke om i form av tredimensjonale figurer i vitenskapelige muséer.Det forundrer meg at vi som et sannhetssøkende publikum finner oss i å bli behandlet på denne måten. Vi finner disse ikonene fra vi begynner å se på barne-TV og i bildebøker, til vi som voksne søker kunnskap i muséer og dokumentarer på fjernsyn.
Men hvis disse bildene ikke har vitenskapelig verdi, og utvilsomt er feilaktige, hvorfor har vi dem da?
Kan det være at disse bildene skal tjene som illustrasjoner i den store fortellingen om oss selv og vårt opphav? Ingen har sett evolusjon utfolde seg, og det finnes heller ingen klare og entydige, rent vitenskapelige bevis på at vi har blitt til gjennom evolusjon slik de fleste av oss får det enkelt fortalt i skole og medier.
Pierre-Paul Grassé, Chair of Evolution ved universitetet i Sorbonne gjennom 30 år, og tidligere president i det franske vitenskapsakademiet, påpeker fra sitt ståsted en rekke kompliserende forhold og feilkilder, relatert til både vitenskapens begrensninger, og hvordan forskningen utøves:
«It is true that, with regard to evolution, it is not easy to have access to reality; the past does not lend itself easily to our research, and experiments do not have any hold over it.» (Evolution of Living Organisms (1977), side 8.)
De vitenskapelige utfordringene på dette feltet er så store at han til og med kaller uproblematiserte forestillinger for pseudovitenskap (pseudoscience):
«Through use and abuse of hidden postulates, of bold, often ill-founded extrapolations, a pseudoscience has been created. It is taking root in the very heart of biology and is leading astray many biochemists and biologists, who sincerely believe that the accuracy of fundamental concepts has been demonstrated, which is not the case….» (Evolution of Living Organisms (1977), side 6.)
Denne pseudovitenskapen har gitt opphav til det Grassé kaller «evolusjonsmyten» (the myth of evolution), et interessant begrep å bruke for en mann i hans faglige posisjon:
«Today, our duty is to destroy the myth of evolution, considered as a simple, understood, and explained phenomenon which keeps rapidly unfolding before us. Biologists must be encouraged to think about the weaknesses of the interpretations and extrapolations that theoreticians put forward or lay down as established truths. The deceit is sometimes unconscious, but not always, since some people, owing to their sectarianism, purposely overlook reality and refuse to acknowledge the inadequacies and the falsity of their beliefs.» (Evolution of Living Organisms (1977), side 8.)
I det siste sitatet bruker Grassé også begrepet «tolkninger» (interpretations), som er sentralt i forståelsen av hva utviklingslæren bygger på, nemlig tolkninger av vitenskapelig materiale. Grassé påpeker at biologer må oppmuntres til å reflektere rundt svakhetene i tolkninger og spekulasjoner som går ut over det vitenskapelig forsvarlige (extrapolations), men som teoretikere like fullt serverer som «etablerte sannheter» (established truths).
Nå er selvsagt ikke alle evolusjonister og biologer enige med Grassé, langt derifra, men bare det faktum at det råder uenighet om grunnleggende og sentrale problemstillinger forteller oss at det vitenskapelig sett ikke finnes noen endelig og avklart vitenskapelig framstilling av vår førhistorie. Grassé var en kritiker av Neo-Darwinismen, og det fantes vitenskapelig rom for å være det, slik det også finnes i dag.
Poenget her og nå er å påpeke at evolusjonsteorien i bunn og grunn er en vitenskapelig basert fortolkning av vår forhistorie som man må velge å holde for sann, slik biologer gjerne gjør («… biologists, who sincerely believe that the accuracy of fundamental concepts has been demonstrated, which is not the case» (Grassé, ovenfor)). Man kan derfor spørre om ikke utviklingslæren da faktisk kommer i samme kategori som religiøse myter, myter da forstått som fortellinger som gir uttrykk for en kulturs oppfatning av verden og menneskets plass i verden.
Når Grassé sier at «vår plikt er å ødelegge evolusjonsmyten», så betyr det at han vil til livs uvitenskapelige metoder, selvbedrag i det vitenskapelige fortolkningsarbeidet, og vitenskapelig uholdbare etableringer av «sannheter», ikke minst «sannheten» om selve evolusjonsfortellingen framstilt som liketil, fullt ut forstått og forklart.
Dersom man når Grassés oppriktige og vitenskapelige mål om å ødelegge «evolusjonsmyten», vil det kanskje også bety slutten på utviklingslærens myte-bilder? For det virker som det er nettopp det de er, bilder som uttrykker, og som bidrar til å opprettholde, en allment forståelig oppfatning av verden og vår plass i den. De er bilder uten vitenskapelig verdi, og utvilsomt feilaktige, men som er sentrale i den sekulære, kulturelle fortellingen om oss selv og vårt opphav.
I artikkelen ‘Alien Earth’ is among eight new far-off planets presenterer BBC siste nytt innen jakten på planeter som ligner på jorden. I følge med artikkelen presenteres bl.a. noen bilder av slike planeter slik en kunstner ser dem. Av disse er det spesielt interessant å rette oppmerksomheten mot bildet (under) med teksten «An artist’s view of Kepler 186f, which experts say has now been pipped as «most Earth-like» known exoplanet».
Planeten Kepler 186f slik en kunster ser den for seg (foto: en.wikipedia.org NASA/SETI/JPL)
Her har tydeligvis forskernes ord om likhet med jorden satt kunstnerens fantasi i sving, og den ukjente planeten har endt opp som slående lik jorden. Dette til tross for at forskerne ikke har noen anelse om hva den består av. Likheten med jorden dreier seg om størrelsen og at den befinner seg i det forskerne kaller en «beboelig sone» i forhold til stjernen (solen) som den går rundt.
Vi er vant til at forskning ledsages av slike kunstneriske framstillinger. Dokumentarer fra vitenskapsfeltet på TV er fulle av dem. Mest kjent for oss er kanskje bilder som framstiller evolusjon og dyreliv i førhistorisk tid. De fleste går rundt med en «kunnskap» om hvordan Neanderthal-mennesket så ut, selv om vi slett ikke vet noe sikkert om det.
Det er etter mitt syn nødvendig å stille noen spørsmål angående slike forsknings- og faktarelaterte bildekonstruksjoner. Vi må for eksempel være villige til å diskutere om det hjelper på vår forståelse av virkeligheten at vi får hjelp til å se for oss hva som kan være tilfelle, eller om det tvert imot skaper større uvitenhet i den forstand at kunstverkene både er falske virkelighetsbilder og skaper falske virkelighetsbilder.
Det er selvsagt ikke bildene i seg selv som er problemet. Man kan lage fantasibilder av hva man vil. Det er koblingen til formidlingen av forskning og viten som jeg stiller spørsmål ved.
Et annet spørsmål er i hvilken grad forskerne selv blir påvirket av «sannheter» fra konstruerte bilder. Dette er neppe særlig problematisk i forhold til forskningen omkring nye planeter, men problemstillingen kan etter mitt syn være relevant i forhold til bildefortellinger om vår førhistoriske tid. Det man forestiller seg kan legge føringer for både nytolkningen av gammelt materiale og tolkningen av nytt materiale.
Jeg mener at vi ikke skal ta for lett på tanken om at en idé eller en teori fort kan bli en sannhet som følge av en fantasipreget billedlig framstilling. I bunn og grunn er slike framstillinger totalt meningsløse. Å akseptere dem er som å gi beste karakter til en student som fantaserer omkring noe han eller hun ikke har peiling på, bare det fantaseres innenfor et relevant tema.
Jeg må bare beklage overfor dere som har lest dette innlegget at dere heretter aldri får muligheten til å høre om planeten Kepler 186f uten at dere ser for dere den falske virkelighetsframstillingen som jeg har gjengitt ovenfor.
Egil Sæbø 